Tankevekkende om lekser?

Vil bare komme med et innspill.Jeg har kun ett barn, og kan til tider se at at lekser bli et "stressmoment" her er i huset fordi hun går på aktiviteter som begynner kl.17. Etter det er hun ganske sliten(2. klassing). Men jeg ser nytten av å gjøre lekser hjemme, fordi jeg får fulgt henne tettere opp, noe som jeg synes er viktig. Så over til innspillet. Jeg har kun ett barn å følge opp, og det en jente som ikke sliter på skolen. Hva med dem som har barn som sliter på skolen og kanskje har flere barn i skolealder? Jeg ser helt klart at lekser kan bli en helt annen utfordring. Hva synes dere?
(jeg har ikke lest artikkelen)

Pelikan skrev:

Vil bare komme med et innspill.Jeg har kun ett barn, og kan til tider se at at lekser bli et "stressmoment" her er i huset fordi hun går på aktiviteter som begynner kl.17. Etter det er hun ganske sliten(2. klassing). Men jeg ser nytten av å gjøre lekser hjemme, fordi jeg får fulgt henne tettere opp, noe som jeg synes er viktig. Så over til innspillet. Jeg har kun ett barn å følge opp, og det en jente som ikke sliter på skolen. Hva med dem som har barn som sliter på skolen og kanskje har flere barn i skolealder? Jeg ser helt klart at lekser kan bli en helt annen utfordring. Hva synes dere?
(jeg har ikke lest artikkelen)

Vi løser dette ved å begrense mengden organiserte aktiviterer i ukedagene. Frøkna har stort behov for sosial omgang med venner og hun har behov for mye oppfølging av lekser. Hun får følgelig ikke lov til å delta på mange ettermiddgsaktiviteter. For tiden har hun én dag i uka som brukes til organiserte aktiviteter.

Mitt barn greier seg fin uten oppfølging hjemme. Hun gjør som regel leksene i løpet av leksehjelptiden og vi trenger bare å se over det hun har gjort og sørge for at hun retter eventuelle feil. Jeg bruker max. en halv time i uka på leksene hennes. Likevel har jeg inntrykk av at hun ofte føler leksene som et slags overgrep. Mer skole når skolen egentlig er ferdig er ikke særlig populært. SFO syns hun aldri var noe all-right og hun så iallefall ikke på SFO-tiden som sin fritid. Derfor fikk hun også slutte helt på SFO halvveis ut i 2. klasse. Hun trives forøvrig veldig godt på skolen og har alltid gjort det. Mye sosial omgang har hun også. For henne tror jeg lengre skoletid og ingen lekser hadde vært helt perfekt, og at det overhodet ikke hadde gått utover læringen.

Lekser er i følge lærerne våre ment å være repitisjon og mengdetrening mens selve læringen skal foregå i skoletiden. Jeg syns det er et helt riktig syn på lekser.

Når man tar utgangspunkt i hver enkelt så vil svaret alltid variere. Vi har foskjellige skoler, forskjellig mengde og type lekse. Dette topper vi med forskjellige unger med forskjellige behov, egenskaper, særegenheter, kompetanse osv. Deretter avlsutter vi det hele med at vi som voksne er forskjellige, med samme forskeller i behov og ønsker, kompetanse. Mengde fritidsaktiviteter varierer og det samme gjør synet på hva som er viktigst. Derfor synes jeg en slik diskusjon blir vanskelig med utgangspunkt i enkelt barn.

Jeg tenker slik at en viss form for hjemmearbeidende er nødvendig. Repetisjon, mengdetrening og forberedelser. Jeg tenker at det blir et spørsmål om mengde og mulighet for balanse i livet. Livet og hverdagen til ungene kan ikke "bare" bestå av skole og hjemmearbeid. De, som oss voksne, trenger annet påfyll enn plikt. I leksegjøring ligger mye annen livstrening enn bare selve leksene. Planlegging av tid og gjøremål, strukturering, eget ansvar. Sammen med det å selv ta ansvar for å legge ned det arbeidét som er nødvendig.

Det hender imidlertid at, skole, foreldre eller barna selv legger lista så høyt at for mye tid blir spist opp av skole/lekser, slik at balansen forsvinner.

Pelikan skrev:

Vil bare komme med et innspill.Jeg har kun ett barn, og kan til tider se at at lekser bli et "stressmoment" her er i huset fordi hun går på aktiviteter som begynner kl.17. Etter det er hun ganske sliten(2. klassing). Men jeg ser nytten av å gjøre lekser hjemme, fordi jeg får fulgt henne tettere opp, noe som jeg synes er viktig. Så over til innspillet. Jeg har kun ett barn å følge opp, og det en jente som ikke sliter på skolen. Hva med dem som har barn som sliter på skolen og kanskje har flere barn i skolealder? Jeg ser helt klart at lekser kan bli en helt annen utfordring. Hva synes dere?
(jeg har ikke lest artikkelen)

Ja. Og en del av utfordringen er å forklare helheten utad. Hadde enda leksene hatt noen effekt, men det har ikke alltid det. Annet enn negativ og demotiverende. Har man flere enn en som sliter på skolen er det ganske kjipt når hvert av disse barnas lærere tilsynelatende forventer at "deres elev" skal få 2-3-timers en-til-en-undervisning der man må være "på" hele tiden. Spesielt når det skal kompensere for en skolehverdag som ikke fungerer og leksesituasjonen i realiteten blir mye førstegangslæring.

Det har hendt at jeg har måttet settet meg og mine prioriteringer litt i respekt når jeg da kanskje velger bort det optimale for den enkelte til fordel for det beste for familien som helhet. Det har forundret meg flere ganger at lærere, som jo skal fordele kapasiteten på mange elever og sikkert kjenner på frustrasjonen innimellom over forventninger fra PPT og andre om "den optimale løsningen" for en enkeltelev, ikke evner å se at det er en helhet på elevens hjemmebane også.

Jeg som ikke-pedagog, privatperson, uten assistent, uten tilgang på skolelokaler, uthvilt elev eller lærehjelpemidler skal da liksom få til det som "proffene" ikke har fått til i løpet av en hel skoledag der alt ligger til rette, også elevens opplagthet? For en arbeidsform som ikke gir noe særlig læreutbytte heller? Jeg har måttet lære meg å si nei. PPT er rungende enig, men det hjelper lite om de aldri stiller på møter og jeg må sitte der og forholde meg til all slags reaksjoner. (Prakteksempelet var en assistents "Hvis du bare hadde vist litt interesse for guttens skolegang, vettø". Hun tok det for gitt at manglende resultater bare kunne komme av manglende interesse hjemmefra. )

Motforestillinger mot formen/strategien etc. misforstås etter mitt syn altfor ofte som motforestillinger mot læringen.

Folk tar det for gitt at x antall timer og y mengde innsats alltid gir z i resultater. Og har du ikke z-resultatet der, så må du ha sviktet på enten x eller y. Å være foreldre til barn som sliter handler jo nettopp om at at du kan ha en perfekt x og en strålende y og allikevel ikke få en z. Kanskje er det noen helt andre bokstaver/tiltak du trenger for å få tak i den z-en.

Å kalle det ett overgrep var vel noe overdrevet ja.

Her har vi heldagsskole, vi må beregne 1,5 time pr dag med lekser. Dvs. ungene må hjem rett etter skolen for å gjøre lekser for å kunne ha fritidsaktiviteter. Vi sitter ved kveldsmaten og går igjennom dagens lekser. Her er det 2 ukers planer, den gjennomgåes siste torsdagen med påfølgene uketest fredag. Vi har ingen fasit, men dette fungerer for oss. Vi har laget leksegjennomgangen til en hyggelig kveldsmatsamling, også for å roe ned. Før hadde vi skrik, skrål og dramatiske sammenbrudd fra Mini, men med litt kos har det bedret seg betraktelig. Og jeg føler vi har oversikt over hva de driver med på skolen. Leksene syntes jeg gir oss som foreldre en oversikt over hvor ungene ligger faglig og det gir meg en trygghet.

1,5 t med lekser hver dag? Det er altfor mye.

Som lærer har jeg alltid gitt foreldre fullmakt til å regulere leksemengde etter egen vurdering og jeg er glad for at lærerne til mine barn sier det samme.

Lærere skal ikke bruke lekser som en måte å komme igjennom pensum på. Selv jeg som underviser på vgs gjør ikke det. Undervisning skal skje på skolen - lekser har en funksjon mtp på repetering og forsterkning.

Lekser må til for å komme gjennom pensum, jo. Eks: Matematikk. Man lærer noe på skolen, rekker å gjøre noen få oppgaver om emnet og så må flere oppgaver gjøres hjemme slik at det man lærte på skolen blir automatisert. Så lærer man noe nytt neste dag på skolen, osv.

Om man ikke hadde lekser, måtte automatiseringen gjøres på skolen. Det vil si at etter å ha lært noe måtte man kanskje jobbet to skoletimer med oppgaver for å få tilstrekkelig mengdetrening. Da kommer man ikke gjennom pensum i f.eks. syvende klasse på et år, det er i hvert falls sikkert.

Jeg er ekstremt glad for at vi har lengre skoledag og lite lekser (lesetrening og etter hvert skrivetrening mener dog skolen å se bra effekt av å ha som lekser, så det får vi litt av). Men det er selvsagt bare mulig fordi barna jobber så individuelt, slik at det er rom for ganske individuelt tilpasset mengdetrening av for eksempel matte.

Selv om barna mine definitivt ser på SFO som fritid (man kan jo spille fotball der!), så er ettermiddagene jommen meg korte nok.

oslo78 skrev:

Lekser må til for å komme gjennom pensum, jo. Eks: Matematikk. Man lærer noe på skolen, rekker å gjøre noen få oppgaver om emnet og så må flere oppgaver gjøres hjemme slik at det man lærte på skolen blir automatisert. Så lærer man noe nytt neste dag på skolen, osv.

Det du beskriver her, er jo det samme som jeg sier - man underviser i nytt stoff på skolen også er leksene til hjelp for å repetere.

Zoë skrev:

Det du beskriver her, er jo det samme som jeg sier - man underviser i nytt stoff på skolen også er leksene til hjelp for å repetere.

Men du sier samtidig at lekser ikke skal brukes til å komme gjennom pensum. Jo, uten leksene ville vi ikke kommet gjennom pensum, i hvert fall ikke på mellomtrinnet.

Jeg tror vi er enige, men uttrykker oss ulikt. Du mener antakeligvis at vi ikke skal gi nytt stoff (f.eks. i matematikk) i lekse for slik å komme gjennom pensum. Jeg mener at det å gi mengdetrening i lekser er en helt vesentlig del nettopp for å kunne bruke skoletimene på å lære nye ting - og at leksene derfor brukes som et redskap for å komme gjennom pensum selv om jeg ikke gir nytt stoff i lekse.

Grunnen til at jeg henger meg opp i det, er for å presisere at leksene pr. dags dato er en vesentlig del av det som skal til for å nå målene i Kunnskapsløftet.

Men det trengs en endring, Oslo. Det er faktisk meningen at Kunnskapsløftet skal dekkes i løpet av skoledagen. Hvis det ikke funker sånn i praksis, må man revurdere kunnskapsløftet.

Det kan godt hende at det må. Men jeg tror Kunnskapsløftet er kommet for å bli. Norske politikere vil ha norsk skole opp på PISA-rankingene, og for å konkurrere med land hvor skolen har en mye større status (og ikke minst er eneste vei til å klatre oppover i samfunnet, eks. India), må det jobbes mer enn vi i Norge tidligere har vært vant til. For å gjøre det bra i slike kåringer, trenger vi både et ganske stort pensum (det har vi nå) og en skole som evner å både lære bort basisferdigheter OG å trene barna i problemløsning og kreativ bruk av de kunnskapene de har (der har norsk skole etter min mening en del å hente). Og ikke minst trenger vi tid til å øve, øve og øve slik at kunnskapen blir internalisert og sitter under huden - det må til for å evne å bruke kunnskapen kreativt etterpå og ikke bare gulpe den opp igjen. Skal man klare å gjøre bruk av ulik kunnskap og sette den sammen selv til akkurat det man trenger i en gitt situasjon, må man være trygg på det man kan og slippe å bruke energi på å huske det grunnleggende. Det må sitte.

Selvsagt. Jeg har vært gjennom flere læreplaner og har ingen problemer med å se at krav blir stadig høyere. Fra politisk hold. Det er en prestisjegreie. Men skolehverdagen MÅ stå i stil med innholdet i K06.

Hyacinth skrev:

Selvsagt. Jeg har vært gjennom flere læreplaner og har ingen problemer med å se at krav blir stadig høyere. Fra politisk hold. Det er en prestisjegreie. Men skolehverdagen MÅ stå i stil med innholdet i K06.

Den gjør jo det?! Men vi rekker ikke alt i løpet av skoletimene. I hvert fall ikke med såpass mange utfordringer i forhold til arbeidsro og elever med spesielle behov som vi har i norsk skole. Ikke alle timer blir effektive, men selv om jeg vanligvis har veldig god arbeidsro i mine timer, kommer jeg ikke gjennom alt det som er nødvendig i løpet av 3 uketimer med matematikk i 5. klasse. Overhodet ikke.

Hyacinth skrev:

Men det trengs en endring, Oslo. Det er faktisk meningen at Kunnskapsløftet skal dekkes i løpet av skoledagen. Hvis det ikke funker sånn i praksis, må man revurdere kunnskapsløftet.

Ja, hvis målet er å unngå lekser trengs det en endring. Jeg er (som forelder) utrolig glad for at barna mine har lekser, så jeg håper at de består.

Mens jeg kunne godt tenke meg å bruke kreftene mine (og barnas) på fag de ikke underviser i på skolen.

Ja, det også. Men vi gjør gjerne begge deler.

Nå innser jeg at vi (som er to lærere) er mer enn gjennomsnittlig GLAD i lesing, skriving, matematikk, studieteknikk, glosepugging og samfunnsfagprosjekter. Vi har jo liksom valgt å jobbe med dette her, så vi er selvsagt ikke en gjennomsnittlig "leksefamilie". Jeg ser likevel at den samhørigheten vi har når vi sitter med lekser, når han spør og jeg svarer, når jeg spør og han svarer, når vi lurer på noe sammen, når vi kaster oss over en "grublis" i matte og omtrent kommer for sent på skolen fordi vi ble så ivrige - den hadde jeg hatt problemer med å opparbeide uten å vite litt om hva han driver med på skolen og å være litt "inne" i hans skolehverdag.

Vi er også to lærere her i huset. Jeg synes likevel mye av leksene til ungene er det rene tull. Og vi har et barn som ikke har krefter til sånt når skoledagen er over. Jeg synes de sksl få klatre i trær og leke med venner på fritiden. Jeg setter også pris på å slippe å jobbe med egne bArn hjemme etter en lang arbeidsdag. Jeg har like fullt nesten fullstendig oversikt over hvor de er i forhold til kompetdnsemål. Det synes jeg overhodet ikke er vanskelig å ha oversikt over. Og hvis jeg lurer, tar jeg bare en kjapp muntlig test på sparket.