Pelikan skrev:
Vil bare komme med et innspill.Jeg har kun ett barn, og kan til tider se at at lekser bli et "stressmoment" her er i huset fordi hun går på aktiviteter som begynner kl.17. Etter det er hun ganske sliten(2. klassing). Men jeg ser nytten av å gjøre lekser hjemme, fordi jeg får fulgt henne tettere opp, noe som jeg synes er viktig. Så over til innspillet. Jeg har kun ett barn å følge opp, og det en jente som ikke sliter på skolen. Hva med dem som har barn som sliter på skolen og kanskje har flere barn i skolealder? Jeg ser helt klart at lekser kan bli en helt annen utfordring. Hva synes dere?
(jeg har ikke lest artikkelen)
Ja. Og en del av utfordringen er å forklare helheten utad. Hadde enda leksene hatt noen effekt, men det har ikke alltid det. Annet enn negativ og demotiverende. Har man flere enn en som sliter på skolen er det ganske kjipt når hvert av disse barnas lærere tilsynelatende forventer at "deres elev" skal få 2-3-timers en-til-en-undervisning der man må være "på" hele tiden. Spesielt når det skal kompensere for en skolehverdag som ikke fungerer og leksesituasjonen i realiteten blir mye førstegangslæring.
Det har hendt at jeg har måttet settet meg og mine prioriteringer litt i respekt når jeg da kanskje velger bort det optimale for den enkelte til fordel for det beste for familien som helhet. Det har forundret meg flere ganger at lærere, som jo skal fordele kapasiteten på mange elever og sikkert kjenner på frustrasjonen innimellom over forventninger fra PPT og andre om "den optimale løsningen" for en enkeltelev, ikke evner å se at det er en helhet på elevens hjemmebane også.
Jeg som ikke-pedagog, privatperson, uten assistent, uten tilgang på skolelokaler, uthvilt elev eller lærehjelpemidler skal da liksom få til det som "proffene" ikke har fått til i løpet av en hel skoledag der alt ligger til rette, også elevens opplagthet? For en arbeidsform som ikke gir noe særlig læreutbytte heller? Jeg har måttet lære meg å si nei. PPT er rungende enig, men det hjelper lite om de aldri stiller på møter og jeg må sitte der og forholde meg til all slags reaksjoner. (Prakteksempelet var en assistents "Hvis du bare hadde vist
litt interesse for guttens skolegang, vettø". Hun tok det for gitt at manglende resultater bare kunne komme av manglende interesse hjemmefra.

)
Motforestillinger mot
formen/strategien etc. misforstås etter mitt syn altfor ofte som motforestillinger mot læringen.
Folk tar det for gitt at x antall timer og y mengde innsats alltid gir z i resultater. Og har du ikke z-resultatet der, så må du ha sviktet på enten x eller y. Å være foreldre til barn som sliter handler jo nettopp om at at du kan ha en perfekt x og en strålende y og allikevel ikke få en z. Kanskje er det noen helt andre bokstaver/tiltak du trenger for å få tak i den z-en.