En slags avsporing: Er du kapabel til å bli fysisk eller knuse ting når du blir sint?

Ikke mot folk, men jeg har ødelagt en skohylle en gang... Jeg hadde den tilfeldigvis i hendene når jeg hadde fått nok, og den fikk tilfeldigvis et ublidt møte med gulvet.

Så har jeg nok smelt igjen en dør et par ganger.

Jeg deljer litt løs på puter innimellom, men det er ikke bare at jeg er sint, men sint og fryktelig lei meg på en gang.

Brøle ja, ødlegge eller slå definitivt ikke.

Jeg ødela en dør når jeg var rundt 13 år.

Når brølingen tar helt av kan det hende at jeg samtidig kaster en pute på gulvet. Eller en bamse. Da er jeg skikkelig sinna, altså.

Svanen skrev:

Ikke mot folk, men jeg har ødelagt en skohylle en gang... Jeg hadde den tilfeldigvis i hendene når jeg hadde fått nok, og den fikk tilfeldigvis et ublidt møte med gulvet.

Så har jeg nok smelt igjen en dør et par ganger.

Jeg deljer litt løs på puter innimellom, men det er ikke bare at jeg er sint, men sint og fryktelig lei meg på en gang.

og bare for å ha sagt det... det var mannen (nå eksen) jeg var sint på med skohylla, ikke ungene.

Nei, jeg bare brøler og gråter, men jeg har aldri ødelagt noe. Men jeg har veldig lyst til å slå. Til og med ungene. Men jeg GJØR det ikke, altså.

Må nok innrømme at jeg har litt svinn på skogen der. Av en eller annen grunn er det litermålene som får unngjelde sinnet mitt. Jeg vet ikke hvor mange litermål jeg har kastet i gulvet. (Kanskje det er fordi jeg virkelig ikke liker å lage mat/kaker osv og når jeg da blir provosert så går litermålet i gulvet?)

Jeg er en skikkelig hissigpropp, virkelig. Jeg sloss med ene broren min helt til jeg flyttet hjemmifra. Vi hadde skikkelig slagsmål men som den storesøsteren jeg tross alt er, slo jeg aldri lillebror veldig hardt. Bare litt... Han slo hardere.

Nei - det er mest i praten med meg når jeg er sint. Der smeller det skikkelig.

Ja, jeg kan finne på å både kaste/knuse og å bli fysisk.
Det siste er dog forbeholdt arbeidsplassen min. Hvilket vil si fjøset.
Der er jeg i stand til å miste besinnelsen fullstendig, ikke ofte nei, men det har skjedd.

I forhold til mann og barn er vel Saftepisoden en hendelse som ikke går i glemmeboka med det første...
Ikke kast en full saftflaske i gulvet i raseri, det blir saft OVERALT av det... Også i taket....

TO stykker med saftepisoder her altså?! Kanskje det burde stå advarsel på saftflasker?

Nei. Er i grunn veldig rolig. Litt kjedelig, kanskje?

Jeg kan få veldig lyst til å kaste noe, men jeg gjør det sjelden. Og hvis jeg gjør det er det snakk om noe mykt, jeg vil jo tross alt ikke ødelegge noe.

I mitt tilfelle var det ikke ei saftflaske da, da hadde det ikke vært noe problem. Det var en kartong. Som nevnt kaster jeg ikke ting, jeg smeller. Og når man blir irritert fordi saftkartongen ikke lar seg åpne, og så setter den ned på kjøkkenbenken med litt kraft, så er det dumt når man treffer med hjørnet først. Da eksploderer kartongen. Mannen også.

Det var virkelig saft overalt, jeg hadde jo ikke ventet det utfallet og var temmelig forskrekket, mannen ble lynende sint og jeg gråt og gjemte meg på badet. Jeg tror aldri vi fikk vekk alt. Det var fortsatt saftflekker inni stikkontaktene på kjøkkenbenken da vi flyttet før jul.

Jeg kastet en full saftflaske, uten kork i gulvet.....
Spruten sto i taket og vi har fortsatt saft både her og der. Og jeg gjordet det med fullt overlegg, bare at jeg hadde glemt å skru på korken..
Kan si lufta gikk ut av ballongen og både jeg og mannen fikk latterkrampe

Ja.

Noterer at om jeg skal kaste noe i gulvet, skal jeg ikke velge beholder med væske i.

Jeg skulle ønske jeg klarte det, jeg.

Det er ikke ofte jeg blir sint, men blir jeg skikkelig sint, begynner jeg bare å grine, og da føler jeg meg bare dum.

Jeg smeller med dører. Det er Første Tegn. Type "Maverick avleverer en eller annen setning som helt sikkert kan tolkes usedvanlig sarkastisk med helt rolig stemme og egentlig aner man fred og ingen fare, og så PANG!"
"Kjære, er du sint?"

Og så har jeg idiotisk nok kastet telefoner i veggen/gulvet/en eller annen hard overflate opptil mange ganger. Stakkars, uskyldige telefonene. Snakk om å "kill the messenger". Jo, jeg er nok en kaster. Sjelden ting som knuses, da. De er det så pesete å rydde opp igjen, det er antiklimaks.

(Dette er da kun hvis jeg sprekker på voksne mennesker. Ikke barn eller hund.)

Fysisk blir jeg ikke, men jeg smeller dører og kan kaste ting i gulvet eller veggen.

Av en eller annen merkelig grunn så kaster jeg aldri noe som kan gå i stykker. Husker jeg som tenåring eksploderte i raseri mens jeg hadde en skål i hånden. Var nær ved å kaste den, men tok meg i det, satte den fra meg og tok noe annet i stedet og kastet det i gulvet. Mamma lurte fælt på hvor den biten av fornuft kom fra, i en situasjon som ellers var en smule ufornuftig

Jeg skrev at jeg ikke kaster, og det stemmer det. Men for ikke å slå til vedkommende jeg er sint på, så slår jeg i bordet, eller i veggen eller i sofaen eller hva som helst som er i nærheten. Jeg husker jeg var så sint en gang yngstemann var baby og våknet i eininga om natta at jeg bokset så hardt og lenge i madrassen på senga mi at jeg var helt utslitt etterpå.