Liker du at folk gir uttrykk for glede?

Hattifnatten skrev:

ER du blid eller ser du blid ut?

Dette stusset jeg på også. Ser du blid ut eller er du blid? Later du som om du er happy, men ikke er det? Du skriver:

Jeg tror jeg har skrevet om det før også, men selv sliter jeg med av en følelse av at enkelte ser på meg som overfaltisk og dum fordi jeg som regel er tydelig blid. jeg er bare skrudd sammen sånn - jeg var tydelig blid på jobb selv i livets mørkeste perioder også. det var alt annet enn letthet, sunshine & lollipops på innsiden da, selv om enkelte sikkert kunne ha trodd det.

Om du ikke er glad inni deg, hvorfor spiller du da blid og glad? Det er det jeg kaller falskhet.
Jeg mener ikke at man skal være sur og grinete og gråte når alle ser det, men å være påtatt kvitrende og blid når man ikke er det på innsiden skurrer for meg.

Er det ikke nokså normalt å sette opp en noenlunde blid utside samme hvordan innsiden ser ut? Medmindre man er fortrolig og anledningen passer til å ta litt mer ærlig status?

Zoë skrev:

Jeg tror jeg har skrevet om det før også, men selv sliter jeg med av en følelse av at enkelte ser på meg som overfaltisk og dum fordi jeg som regel er tydelig blid. jeg er bare skrudd sammen sånn - jeg var tydelig blid på jobb selv i livets mørkeste perioder også. det var alt annet enn letthet, sunshine & lollipops på innsiden da, selv om enkelte sikkert kunne ha trodd det. Det er nok bakteppet for et jeg synes det blir for mye grinebiting over andres positivitet - jeg tror man kan bestemme seg for å sette pris på det og også være klar over at folk er selvfølgelig sammensatte (=sliter med saker selv om de forteller om noe hyggelig på FB) uten å være falske eller å ønske å forlede noen på noe vis.

Jeg tror det er der folk ofte får piggene ut: når folk som har det kjipt "på innsiden" setter opp et tappert fjes og poster og formidler happy-scnappy statuser eller ytringer, så oppfatter folk disharmonien i det. Det oppfattes ikke som positivitet, men uærlighet.



Ellers vet jeg jo at jeg også kan irritere fletta av folk med positivitet og Pollyanna-fakter, og det har jeg i grunnen forståelse for. Det går på hvordan jeg prosesserer ting, og jeg er nok en som prosesserer mye av det som er vanskelig inni meg, mens det som kommer ut er mer det "enkle", og ferdigtenkte eller i det minste ferdig-ironiserte (sånn at jeg kan fortelle det som en mer eller mindre festlig historie).

For meg ha handler det mer om hva som føles som mest privat (der det vanskelige oppfattes som veldig privat for meg), mer enn hva som er bra for "image" eller hva jeg skal si.

smilefjes skrev:

Er det ikke nokså normalt å sette opp en noenlunde blid utside samme hvordan innsiden ser ut? Medmindre man er fortrolig og anledningen passer til å ta litt mer ærlig status?

Tja.
Man kan jo rett og slett være helt valig, verken blid eller mutt?
Kvitrende krampepositivblid når man er ulykkelig skurrer som sagt hos meg.

I don't do vanlig.

smilefjes skrev:

Er det ikke nokså normalt å sette opp en noenlunde blid utside samme hvordan innsiden ser ut? Medmindre man er fortrolig og anledningen passer til å ta litt mer ærlig status?

Men jeg har ofte lurt på - MÅ man dele ALT på Facebook hele tiden?
Jeg er ikke en person som skriver på veggen min når jeg har kranglet med mannen eller noen andre, for ingen har noe med det føler jeg. Ja, jeg kan dele dersom jeg har klart en bragd, men jeg syntes det blir rart og kunstig å oppdatere statusen min 10-12 ganger pr dag om happy-schnappy ting.

Polyanna skrev:

Ellers vet jeg jo at jeg også kan irritere fletta av folk med positivitet og Pollyanna-fakter, og det har jeg i grunnen forståelse for. Det går på hvordan jeg prosesserer ting, og jeg er nok en som prosesserer mye av det som er vanskelig inni meg, mens det som kommer ut er mer det "enkle", og ferdigtenkte eller i det minste ferdig-ironiserte (sånn at jeg kan fortelle det som en mer eller mindre festlig historie).

For meg ha handler det mer om hva som føles som mest privat (der det vanskelige oppfattes som veldig privat for meg), mer enn hva som er bra for "image" eller hva jeg skal si.

Det kjenner jeg meg igjen litt i. Jeg er typen som setter alle kluter til når ting er vanskeligst og blir positiv-tenkning-Polyanna i de verste situasjoner, men som kan falle sammen som en klut fordi jeg ikke hadde juice til frokost på en hverdag. Ingen av delen får dog uttrykk på FB-statusen.

Jeg vet faktisk ikke helt om jeg forstår problemstillingen, men si at en venninne jeg vet er midt i en vanskelig skilsmisse skriver "strålende dag, ut på tur, aldri sur!" på FB: Min umiddelbare reaksjon er jo da "så bra at hun har fine dager også" ikke "din falske kjerring" Jeg vet faktisk ikke så mye om hvordan de fleste FB-vennene mine har det innerst inne, så jeg har forsåvidt ikke grunn til å mene noe som helst om hvorvidt de er falske eller ikke på FB. Selv hadde jeg aldri delt mine tyngste tanker med 200 mer eller mindre kjente folk, og jeg forventer ikke at andre skal gjøre det heller.
Ang. å sprudle på jobben når man har det fullstendig bånn i bøtta, så synes jeg det er rart. Man trenger ikke å gå rundt som en furie eller tåreperse, men påtatt sprudling, synes jeg er litt merkelig.

Hattifnatten skrev:

ER du blid eller ser du blid ut?
Når du skriver det du gjør om mørke perioder og alt annet enn letthet på innsiden så tenker jeg at det nok kan oppleves rart på andre om det er en blid overflate som man mistenker ikke harmonerer med det som er bakom.

Jeg er et sammensatt menneske,Hattifnatten. Og jeg er ikke parodisk blid eller påtatt blid. Jeg har lett for å le og jeg har lett for så se humor i tilværelsen og jeg har lett for å engasjere meg - selv i perioder jeg har det mer enn bare litt vanskelig. Det er ingenting fakst ved det. Og jeg kan godt gråte også sammen med andre, om det er nære venner. Og jeg kan godt være stille og la være å smile en hel dag om jeg har det veldig lite ok. Jeg setter ikek på meg en maske, om det er det du beskriver her. For alt jeg vet er det ikke en eneste person som synes jeg er overflatisk og dum selv om jeg er blid - det er ingen som har sagt det. Men jeg kan tenke det - og det er basert på at så mange ser ut til å mistenkeliggjøre/latterliggjøre eller irritere seg over andres positivitet.

Selvfølgelig ikke, det ville jo bryte tvert med den allmenne oppfatningen av meg.

rine skrev:

Ang. å sprudle på jobben når man har det fullstendig bånn i bøtta, så synes jeg det er rart. Man trenger ikke å gå rundt som en furie eller tåreperse, men påtatt sprudling, synes jeg er litt merkelig.

Jeg er aldri påtatt verken det ene eller det andre. Jeg er sånn sammensatt at jeg kan le hjertelig eller legge merke til noe usannsynlig morsomt selv på en mørk dag. Og jeg har aldri kjent behov for å snappe eller være sur mot andre når jeg ikke har det bra selv. Og der vet jeg at folk er forskjellig skrudd sammen. Det har ingenting med påtatthet å gjøre - det har med personlighet å gjøre (og sikkert flere ting også, som kulturen man er vokst opp i og lignende).

Zoë skrev:

Jeg er aldri påtatt verken det ene eller det andre. Jeg er sånn sammensatt at jeg kan le hjertelig eller legge merke til noe usannsynlig morsomt selv på en mørk dag. Og jeg har aldri kjent behov for å snappe eller være sur mot andre når jeg ikke har det bra selv. Og der vet jeg at folk er forskjellig skrudd sammen. Det har ingenting med påtatthet å gjøre - det har med personlighet å gjøre (og sikkert flere ting også, som kulturen man er vokst opp i og lignende).

Sånn er jeg også. Dvs. Jeg er en underlig blanding av en person som ler lett og fort ser humor i ting, men som samtidig (vel ikke akkurat samtidig, da...) kan være veldig kynisk. Jeg snapper heller ikke til andre om jeg har en kjip dag, bortsett fra til mannen...

Toffskij skrev:

Jeg tror stort sett alltid jeg blir blid av oppriktig begeistring, og selv er jeg en nokså høylytt entusiast for mange ting, og veldig begeistringsdrevet, og velger å tro at det stort sett slår heldig ut. Skinnhellig krampepositivitet kan jeg derimot styre meg for.

Interessant, Toffskij. Her er det nok hunden ligger begravet for min del - jeg lar meg lett begeistre. Og da gir jeg gjerne utilslørt utrykk for det. Da kan jeg av og til merke (eller er det bare paranoia? ) at noen muligens kan tenke at det er såkalt "krampepositivt"? For kan man alltid vite forskjellen?

(Etter at jeg svarte Fnatten så jeg at flere andre også stilte seg kritiske til at jeg beskriver meg selv som blid når jeg ikke har det bra - at det er falskt og kan gjøre folk mistenksomme, var vel kommentarene: Jeg er et følelsesmenneske og har vanskelig for å sette på meg masker etter forgodtbefinnende. Jeg synes det er relativt ugreit å se seg selv beskrevet med et ord som "falsk". Som jeg skrev til Fnatten, så har jeg alltid hatt evnen til å finne glede/humor/begeistring selv i vanskelige perioder. Jeg tar meg sammen i den grad som alle gjør - de fleste av oss gråter ikke ustanselig på jobb og vi skjeller heller ikke ut andre selv om det river og sliter inni oss på en vanskelig dag. men jeg setter altså ikke opp en krampepositiv fasade og utløser ubehag hos andre. Den gleden andre ser, er ekte glede i situasjonen. Utover det, tror jeg vi alle er i stand til å være rimelig blide mot andre under de fleste omstendigheter, og det synes jeg er en nødvendighet for å fungere godt sosialt.)

Toffskij skrev:

Jeg tror stort sett alltid jeg blir blid av oppriktig begeistring, og selv er jeg en nokså høylytt entusiast for mange ting, og veldig begeistringsdrevet, og velger å tro at det stort sett slår heldig ut. Skinnhellig krampepositivitet kan jeg derimot styre meg for. Uendelig syting og klaging (særlig over ting som lett kan endres) også. :rema 1000:

Jeg har lett og lett etter den rette beskrivelsen og endelig! Endelig fant jeg den: Skinnhellig krampepositiv.
Der har du nemelig en jeg kjenner, og som jeg omtaler som "gladkristen uten å være kristen". Hun er rett og slett kvalmende skinnhellig krampepositiv, og jeg spyr mer av det skinnhellige enn av det positive.

Men altså. Når jeg smiler og hilser på en virkelig idiot av en fyr som jeg må forholde meg til fordi vi har barn på samme alder - som forøvrig ikke hilser i retur - så er jo smilet rimelig påtatt. Men alternativet blir jo da å vise hva jeg egentlig føler for gjøken og bite hodet av ham hver gang jeg ser ham isteden. Det er jo liksom ikke helt greit det heller? Verden forventer jo at jeg smiler og sier hei, enda han er en dust?

Jeg hadde i grunnen ikke tenkt at en så stor del av denne tråden skulle handle om min væremåte blant andre. Det var bare ment som en tileggskommentar og et bakteppe for hvorfor jeg er opptatt av dette.

Jeg er ikke parodisk manisk påtatt hysterisk blid. Jeg er sosial og blir glad av å være sammen med andre - den gleden kjenner jeg selv om ting ikke er så greit ellers. Og med det tror jeg at jeg ikke har så innmari lyst til å diskutere mitt eget følelsesliv og sosiale væremåte mer, egentlig.

Jeg blir litt oppgitt og himler med øynene over krampelykkelige statusoppdateringer når jeg VET så inderlig godt at vedkommende er så sliten og matt at den statusoppdateringa var det siste hun maktet å gjøre før selvbedraget tok slutt for den dagen. Jeg liker at folk gir uttrykk for ekte glede, men jeg kan styre min begeistring for gledesutbrudd som rett og slett ikke går hjem hos meg fordi jeg kjenner personen for godt.
FB er et utstillingsvindu, noen er mer selektive enn andre med hva som stilles ut. Selv poster jeg bare intetsigende svada som jeg like gjerne kunne posta på oppslagstavla på nærbutikken.

Hattifnatten skrev:

J
Om du synes at din kollega bare kommer med dustete forslag er det grenser for hvor lenge du kan snille ham og jatte.

Å være blid er vel ikke det samme som å være intetsigende i møte med andre? Jeg er gjerne blid (men ikke hersketeknikk-blid) selv i situasjoner hvor jeg uttrykker uenighet med andre. Det å bringe en letthet/uhøytydelighet i situasjonen, gjør samarbeidsklimaet bedre. Men det at jeg sier at jeg som regel er blid, betyr på ingen måte at jeg aldri er sur. eller alvorlig, eller irritert eller direkte sint. jeg har vært alt dette på jobben også - om jeg blir provosert, så smiler jeg selvfølgelig ikke. Jeg synes ikke det er farlig å vise ekte, negative følelser og av og til er det helt på sin plass.

Jeg lurer på om man kan legge ulike meninger inn i ordet "blid" også? Jeg tenker ikke at blid betyr le høyt og støyende, dulte borti folk og dra one-liners konstant, altså. Jeg tenker er på en rolig vennlighet, tolke andre i beste mening i utgangspunktet og smile& le litt sånn innimellom ved anledning. Et viktig element ved blidhet, er at det skaper en atmosfære hvor andre kan senke skuldrene. Det er jeg veldig opptatt av - kanskje særlig fordi jeg jobber med ungdom. Humor, blidhet og vennlighet gir grobunn for at folk skal føle seg verdsatt. Men om noen avslører dette med tilgjorthet, så er det vel nettop akkurat den aldersgruppen, så det er poengløst om det ikke er ekte. I møte med enkelte elever må jeg forberede meg ved å bevisst tenke på sider ved eleven som bringer fram følelsen av glede. Det holder hardt av og til, men det går - og det som da vises av blidhet og vennlighet er av den ekte sorten.

Jeg er stort sett alltid blid, i grunnen. Og jeg skriver så å si bare positive ting i FB-statusen min. Og jeg har aldri hørt noe negativt om det, heller ikke om at andre folk skriver overveiende positive ting der.

Jeg er forresten ikke enig i at det er "falskt" å fremstå som blid og hyggelig selv om man har det kjipt for tiden; det er ingen som har "krav" på å få se at man er lei seg eller sliter. Dessuten er jeg, i likhet med de fleste jeg kjenner, fint i stand til å spøke og le også i vanskelige perioder. Så der er jeg enig med deg, Zoë, men jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier om at det er utstrakt irritasjon over folk som fremstår - eller prøver å fremstå - som blide og posiitive.

Jeg tror ikke jeg skriver at jeg opplever "utstrakt" irritasjon? Ihvertfall så er det ikke det jeg tenker. Sånn sett var ikke dette ment å være en Stor og Viktig tråd - heller en mer low key meningsutveklsing om tendensen jeg har notert meg når det gjelder mumling i skjegget om alle som "forstiller seg".