Liker du at folk gir uttrykk for glede?

Zoë: Jeg tror kanskje spørsmålet i overskriften gjør at mange så HI som et innspill til debatt, mer enn bare en erklæring om hva du mener eller et hjertesukk eller noe sånt. Og så har det lett for at svar som ikke er entydige enighetsuttrykk kan oppfattes som kritikk (særlig hvis man skriver en personlig ytring og blir svart som om man inviterer til debatt). Jeg er enig i det meste du skriver i HI, jeg synes det er nærmest opplagt, det meste av det, og jeg opplever i grunnen sjelden eller aldri at noen kritiserer positivitet på den måten du beskriver. Men jeg kan godt se for meg situasjoner der jeg kunne vært negativ eller spydig overfor ett eller annet gledesuttrykk, og for å svare på det spørsmålet du stiller i overskriften skrev jeg litt om det.

Fnatten: det du beskriver sist i innlegget ditt over blir noe helt annet jeg er veldig enig med deg. Jeg kjenner at jeg blir sint når folk smiler bort andres alvorlige situasjon. ( Det er forøvrig grunnen til at jeg ikke er noe begeistret for Skavlands programlederstil - jeg synes han alltid sitter der med et halvt smil om munnen uansett hvem han snakker med og hva han snakker om. Der kan ofte virke veldig upassende og man får inntrykk av at han ikke tar folk på alvor.)

Skilpadda: Hi var da ment som innspill til debatt og ikke kun et hjertesukk. Overskriften var med hensikt litt banal, nettopp for å understreke mitt eget ståsted når det gjelder tematikken. Og for å belyse at selv om det virker temmelig åpenbart at man vil svare " ja" på spørsmålet sånn umiddelbart, så er det jo ikke slik likevel alltid.

Jeg har kommet over noen (både artikler og mennesker) som synes at det skrytes for mye på facebook generelt, og dermed ligger det litt i bakhodet når jeg legger ut happy-clappy statuser. Jeg er litt redd folk skal tro at jeg pynter på sannheten eller prøver å gjøre livet mitt til lykkeligere enn det er siden det har vært litt fokus på dette, eller at folk skal tro jeg har blitt happy-clappy superkristen, men sannheten er at jeg er generelt veldig lykkelig, og kjenner at det bobler over flere ganger daglig etter at jeg fikk barn. Jeg har selvsagt sure dager, og opplever jo triste ting som å miste nære og kjære og slikt, men opplever allikevel så mye bra at det frister å dele veldig mye av dette med de rundt meg (det blir liksom for stort til å holde inni seg og så er det akkurat som om man får fordøyet det litt når man deler det med andre). Så ja, jeg liker godt at folk gir uttrykk for glede! Og desto mindre at enkelte ser ut til å fokusere veldig på de negative hendelsene og gjerne har veldig lav terskel for å dele klagene sine med dem rundt seg, og det klarer jeg dessverre ikke for mye av. (Jeg snakker da om folk som typisk skriver om alle de gangene noen i familien er syke med vanlige sykdommer, trøtte etter nattevåk eller bare generelt klager over vanlige ting.) Det blir kanskje like feil som å irritere seg over de som gir for mye uttrykk for glede, men forskjellen er at sistnevnte ikke har den forsurende effekten.

Nå lurer jeg virkelig på hva folk tenker om meg. *angst*

Jeg synes det er hyggelig å være omgitt av mennesker som er glade og positive, men oppdateringer om livet a la FB-statuser som er krampepositive, kjenner jeg vel at jeg tar med en klype salt og har tegneserien i innlegget tidligere i tråden i bakhodet når jeg hører om dem.

Jeg liker Terje Tysland veldig godt.

Men sei mæ ka fa'n e' dåkk så gla' fer? Har dåkk nå gruinn te' de'?
Ka e' de' som får dåkk te' å tru at dåkk e' så mytji ber?
Sei mæ ka fa'n e' dåkk så gla' fer? Har dåkk nå rett te' de'?
Når ingen ainnan av oss her på bussen e'.

smilefjes skrev:

Jeg poster i hovedsak kun smørblidt på fb, hvorfor det? Enkelt. Naboen er venn. Vennene til ungene er venner. En av lærerne til sønnen er venn. Selvsagt vil jeg da presentere meg med den samme personaen for disse på fb som på nærbutikken. Så har jeg fp som får se mitt sedvanlige sure egentlige jeg.

Dult.

FB er ikke plassen der jeg viser sårbare sider.

Zoë skrev:

Jeg tror ikke jeg skriver at jeg opplever "utstrakt" irritasjon? Ihvertfall så er det ikke det jeg tenker. Sånn sett var ikke dette ment å være en Stor og Viktig tråd - heller en mer low key meningsutveklsing om tendensen jeg har notert meg når det gjelder mumling i skjegget om alle som "forstiller seg".

Jeg tror ikke alle tror at alle forestiller seg når de gir uttrykk for glede, men noen tror sikkert at noen forstiller seg. Og så er det jo sikkert noen som faktisk forestiller seg også, og det må de vel få lov til? I den grad det er en utstrakt tendens til at folk irriterer seg over andres utspill både om det ene og det andre, henger nok dette sammen med at folks tanker er blitt mer tilgjengelige gjennom sosiale medier enn at menneskeheten som sådan har blitt mer bitter og grinete. Tror jeg.

Jeg kjenner jeg er godt fornøyd med FB-lista mi, for bortsett fra noen gærninger som stadig er utilbørlig begeistret over snømengder og løypepreparering (), skriver de aller fleste ting som rangerer fra moderat interessant via artig til hylende morsomt.

Jeg tror jeg er på nett med Zöe og Polyanna, tidvis irriterende positiv. I de aller fleste tilfellene er dette ektefølt, og de gangene smilet er en fasade, så trenger jeg den fasaden for at andre skal fortsette å behandle meg som normalt.

I en tøff periode for noen år siden grublet jeg mye på dette med å spikre opp en positiv fasade. Noen ganger fungerer den som at den holder meg oppe, andre ganger var den slitsom å forholde seg til. Den siste tida har jeg øvet meg på å senke guarden for noen som jeg stoler på, som jeg gjerne ønsker å få et ærlig svar fra dersom jeg spør "hvordan har du det?".

Når det gjelder positive postinger på fb, eller det berømte julebrevet som har litt lenger fartstid, så kan jeg også fnise litt i skjegget over de utrolig velykkede barna og de skinnende vinduene. Noen ganger kan det være slitsomt med andres vellykkethet, men det sier mer om min egen sinnstemning. Julebrevet fra veninna med de harmoniske barna og alle storbyferiene ble lest litt annerledes etter at det gikk opp for meg at de har en laaang historie med prøvertid og aborter. Ingen glede for meg akkurat, mer en slags lærepenge.

Jeg reagerer på overdreven positivitet a la "Babyen min er 4 måneder nå, nyter hver bidige stund!!!"

Akkurat det kommenterte jeg til ei venninne også, "virkelig? Hver eneste stund? *knegg*" Jeg mener ikke at man skal skrive så fordømt ærlig og oppriktig hele tiden, og gjentatt klaging er det verste jeg vet, men INGEN nyter hver eneste stund.

Jeg liker at folk gir uttrykk for glede så lenge det har litt rot i virkeligheten. Jeg blir glad når venner jeg vet sliter, uttrykker glede i sine statuser, da tenker jeg "så bra!", skriver de derimot "livet har aldri vært bedre, jeg er så glad, så glad og har verdens beste mann" når de omtrent er suicidale og har en mann som slår, blir det selvsagt noe annet.

Nei. Det skulle sannelig tatt seg ut.

Hattifnatten skrev:

Det tror jeg du har veldig rett i rine!

Jeg opplever nok kanskje utviklingen i tiden som en positiv utvikling, at det er mer PK nå enn noen sinne å glede seg på andres vegne og at man med større frimodighet nå enn tidligere kan vise at man er glad, flink og klarer ting uten å møte på surmuling og jantelov.

Jeg er også enig med rine i dette - FB-statusfokusen er bare et uttrykk for et fenomen som selvfølgelig alltid har vært der.

Og jeg har også tenkt på det du skriver over her Fnatten - det har, til tross for at man av og til beklager seg/ironiserer, blitt mye mer vanlig og akseptert å vise glede og mestring overfor andre. Jeg la først merke til dette da FB var nytt og endel av de gamle elevene mine la meg til etter at jeg hadde opprettet en profil. Jeg la merke til at min genereasjons ironiske distanse var så og si borte - det var massevis av ikke-ironiske, udelt positive tilbkemeldinger! Folk la ut pose-bilder av seg selv og fikk masse skryt! DET hadde ikke skjedd tidlig på 90-tallet, altså - da var det ingen som ville finne på å ta et trutmunnbilde av seg selv i speilet og vise det fram til andre etterpå.

Nå er vel ta-bilde-av-seg-selv-med-trutmunn-bølgen betraktelig mer nedtonet og sikkert en trend de som er unge nå kommer til å le av selv om noen år (om de ikke allerede gjør det), men jeg synes det er en hyggelig utvikling at det er i tiden blant unge mennesker å gi hverandre rene, positive tilbakemeldinger uten å gjemme seg bak sarkasme og ironi. Så er det heller ikke de unge som irriterer seg over andres positive statusmeldinger - det er voksengenerasjonen jeg hører slikt fra. Jeg tror ikke vi er vant til den frimodigheten som du beskriver over her, Fnatten. Vi blir kanskje litt guarded og har lett for å tenke at det får da være måte på å vise seg fram? Jeg vet ikke.

Jeg har selv ledd høyt og støyende av den stereotypiske amerikanske selvskryten, så jeg stiller meg på ingen måte på utsiden av grinebitertendensene enhver kan ha. Men jeg merker at jeg har blitt mindre skeptisk med tiden. Og jeg synes det er en overveiende god utvikling at vi ikke er så livredde for å vise oss litt frem lenger og at positiv oppbacking og ros av andre ser ut til å sitte løsere.

OK. Jeg innrømmer det. Jeg er skeptisk, meeget skeptisk til førtiåringer som poserer med trutmunn på bilder på FB.

Eh, ja, what's not to like?

Har heller ikke sett surmagede kommentarer på gledesutbrudd på FB.

rine skrev:

OK. Jeg innrømmer det. Jeg er skeptisk, meeget skeptisk til førtiåringer som poserer med trutmunn på bilder på FB.

Ja, gådd! Ikkje bra!

Bille skrev:

Eh, ja, what's not to like?

Har heller ikke sett surmagede kommentarer på gledesutbrudd på FB.

Ikke jeg heller, Bille. Man nøyer seg gjerne med å Tenke Sitt og heller kommentere i mer generelle ordelag senere.

Jeg liker at andre er glade. Særlig folk jeg bryr meg om. Jeg blir smålig og ironisk når folk poster gladmeldinger som inneholder greier jeg selv egentlig også gjerne skulle fått til, men må melde pass på. De perfekte fredagskveldene, de effektive fridagene, joggeturene, rødvinen, cafebesøket, livstilsendringen... Glad-kommunikasjon mellom familiemedlemmer (som _bor_ sammen), kan jeg synes blir litt too much. Hva med å henvende seg til hverandre direkte, liksom?

Jeg liker ikke skrytepaver, enten de skryter seg opp (åi, deeen soloppgangen på femstjerners hotellet i dag!) eller ned (jeg har mye større utfordringer enn alle dere andre, så shaddafackap!).

Men glede har jeg lært å like! Å være positiv og blid er IKKE det samme som å være naiv og dum. Ikke nødvendigvis i hvert fall. Det kan være like falskt å være konstant kritisk som å være konstant positiv, det er bare så utrolig mye mer slitsomt å forholde seg til mennesker som er konstant kritiske.

Ja, jeg liker at folk gir uttrykk for glede.
Jeg er også sånn at jeg liker å glede andre, da blir jeg glad selv.

Selvfølgelig liker jeg at venner og bekjente har det bra. Samtidig har jeg blokkert oppdateringer fra de som kun poster hjerte-oppdateringer og da gjerne 10 ganger daglig. Ikke fordi jeg ikke liker eller tror at de har det bra, men det blir nesten spamming. Jeg foretrekker egentlig ironiske og kyniske hverdagslige oppdateringer hvor jeg kan humre gjenkjennende.