Jeg har skrevet et dikt igjen

MegaMie skrev:

Hva er egentlig den god norske lyrikken?

For meg er det Olav H Hauge, Inger Hagerup, Gunvor Hofmo, Jan Erik Vold, Kolbein Falkeid, Rolf Jacobsen, Halldig Moren Vesaas. Og mange andre.

noen skrev:

Dessuten blir jeg helt sånn når jeg ser hvordan Enhjørningen gir tilbakemelding. Du er jammen meg fin.

Veldig enig. Det var både tydelig, nyttig og oppmuntrende på samme tid.
Det er nemlig mulig om man legger litt omtanke i kommunikasjonen sin - selv for vaskeekte FP'ere.

Jeg likte det siste diktet ditt absolutt best. Oftest liker jeg enkle dikt, f.eks det korteste av dem som Enhjørning har skrevet. Det er dikt som rommer mye mellom linjene. Dikt som inneholder nye og annerledes språkbilder, er også flott. Hvis du leser litt om virkemidler i dikt, kan det kanskje hjelpe deg på vei. Lykke til.

Jeg liker f.eks dette av Gro Dahle:

Moren min er en saks

Moren min er en saks. Hun klipper inn i meg på vei
forbi. Lukter på jakken min, ser gjennom skittentøyet
mitt, leter gjennom lommene. Uansett hvor fort jeg
løper, er det ikke fort nok. Uansett hvor langt jeg
løper, kommer jeg alltid tilbake til kveldsmat.


Slangene vokser opp av jorden der moren min går.
Hun eter seg inn i hodet mitt gjennom øynene mine.
Suger tankene mine ut med sugerør. Jeg tier med to
tunger. Fingrenes reptiler på armen min.


La meg gå. La meg slippe. Kan rosene synge, så
synger de om luft og kjærlighet. Kan de hviske, så
hvisker de om solen. Kan de rope, roper de på nytt
vann i vasen. Nytt vann i vasen, for faen!


Kranglene vokser ut av hodebunnen og ligger og
venter i håret. Jeg øver meg på å stikke moren min
med pinner og nåler. De brede leggene hennes. De
tunge overarmene. Når hun spør meg hva jeg tenker
på, kysser jeg henne.


Moren min lærer meg å lyve. Og jeg løser meg opp i
unnskyldninger. Snarveier gjennom krattet. Omveier
gjennom skogen. Foran speilet lurer jeg også meg selv.
Ingen merker noen forskjell.


Moren min står foran meg med gråten på seg som et
forkle. Da går jeg gjennom henne. Da går jeg tvers
gjennom livmoren hennes. Ingen annen utvei enn ut.


Ikke vent på meg, Mamma. Ikke sitt ved vinduet i
nattkjolen med golfjakken over skuldrene. Jeg
kommer ikke hjem, Mamma. Slå meg. Slå meg. Jeg er
utro mot deg.

Ja, der har du diktet sitt, Teflona.

Harriet Vane skrev:

Ja, der har du diktet sitt, Teflona.

Veldig godt dikt.
Leste det med VG1 klassen min, og la merke til noen gjenkjennende nikk i rommet.