Å være fattig i Norge

http://www.dagbladet.no/2011/01/10/tema/klikk/helse/okonomi/15012634/

Ikke lett å være alenemor og skulle klare seg på en inntekt med studielån.

Jeg synes disse eksemplene på fattigdom som de trekker fram i media ofte ikke er særlig gode, ref. en annen tråd vi hadde her.
Hun har lang og god utdannelse med 700 000 i studielån (studert i utlandet), men en ganske vanlig lønn. I tillegg til Overgangsstønad, bostøtte, dobbel barnetrygd og bidragsforskudd fra staten. Jeg tror ikke det er helt vanlig å ha så mye i studielån. I tillegg bor hun sentralt i Oslo som er noe av det dyreste stedet du kan bo på. Staten gir de tilleggene hun har krav på. Hva mener man er galt her? Dette menneskets individuelle valg her i livet? Hvor mye skal samfunnet ta ansvar for? Ja, hun har dårlig råd. Det hadde jeg også hatt hvis jeg bodde midt i Oslo sentrum med skyhøye leiepriser og så mye i studielån på vanlig inntekt.

Jeg synes heller ikke dette var noe godt eksempel. Hun tjener 350.000,- i året + stønader ja?

350000 i årslønn er da ikke å være fattig? Ærlig talt! Man kan velge å bo billigere enn midt i tjukkeste Oslo. Å bytte jobb og barnehage slik at hverdagskabalen går opp, er også mulig.

Lykken skrev:

Jeg synes disse eksemplene på fattigdom som de trekker fram i media ofte ikke er særlig gode, ref. en annen tråd vi hadde her.
Hun har lang og god utdannelse med 700 000 i studielån (studert i utlandet), men en ganske vanlig lønn. I tillegg til Overgangsstønad, bostøtte, dobbel barnetrygd og bidragsforskudd fra staten. Jeg tror ikke det er helt vanlig å ha så mye i studielån. I tillegg bor hun sentralt i Oslo som er noe av det dyreste stedet du kan bo på. Staten gir de tilleggene hun har krav på. Hva mener man er galt her? Dette menneskets individuelle valg her i livet? Hvor mye skal samfunnet ta ansvar for? Ja, hun har dårlig råd. Det hadde jeg også hatt hvis jeg bodde midt i Oslo sentrum med skyhøye leiepriser og så mye i studielån på vanlig inntekt.

Vet ikke hvilke jobbmuligheter hun har andre steder med sin utdannelse.

Det jeg tenker på er det å ha dårlig råd i vårt samfunn. Det er ikke lett. Ser bare i foreldremøter når det skal arrangeres turer til barna og en del foreldre mener at alle kan da spare en hundrelapp i måneden for at barna skal få turen osv. Det er ikke lett å være den forelderen som sier at det ikke er greit. Som oftest er det ikke bare snakk om den hundrelappen. Har man flere barn så blir det fort litt penger hit og dit. Ser bare bursdager barna skal på. Blir en del penger til sånt også. Så har ens eget barn bursdag. Skal en da invitere alle den har vært hos eller skal en skjære ned til noen veldig få. Mange slike småting man ikke tenker over når man har brukbar økonomi, men som blir mer slitsomt når man sliter.

Så på rent generelt grunnlag så er det ikke lett å skulle innfri alle krav som forventes når man har dårlig med penger.

Merkelig sak. Kunstig vinklet.

Jessica skrev:

Vet ikke hvilke jobbmuligheter hun har andre steder med sin utdannelse.

Det jeg tenker på er det å ha dårlig råd i vårt samfunn. Det er ikke lett. Ser bare i foreldremøter når det skal arrangeres turer til barna og en del foreldre mener at alle kan da spare en hundrelapp i måneden for at barna skal få turen osv. Det er ikke lett å være den forelderen som sier at det ikke er greit. Som oftest er det ikke bare snakk om den hundrelappen. Har man flere barn så blir det fort litt penger hit og dit. Ser bare bursdager barna skal på. Blir en del penger til sånt også. Så har ens eget barn bursdag. Skal en da invitere alle den har vært hos eller skal en skjære ned til noen veldig få. Mange slike småting man ikke tenker over når man har brukbar økonomi, men som blir mer slitsomt når man sliter.

Så på rent generelt grunnlag så er det ikke lett å skulle innfri alle krav som forventes når man har dårlig med penger.

Den diskusjonen kan man ta, men du linker til en artikkel som ikke er særlig representativ på fattigdom. Noen valg i livet må man faktisk ta ansvar for og dårlig økonomi er kanskje resultatet av disse valgene. Trekk da heller fram et bedre eksempel i slike artikler, de hadde jo tilsvarende for en tid tilbake.

Men kjære vene, Jessica. Vi kan gjerne snakke om hvor kjipt det er å være (relativt) fattig i Norge, men med dette eksemplet? Dsjeeez, for å si det med ungdommens språk.

Hun har dobbelt så mye studielån som hva lånekassen gir mulighet for, hun tjener en helt alminnelig årslønn (og jeg noterer meg at jeg ikke er mange titusener fra å være fattig) og hun har stønader og bidrag.

Man *kan* velge billigere steder å bo, i Osloregionen, hvor det er ganske bra kollektivtrafikk er det både vanlig og greit å bo lenger vekk fra arbeidsplassen sin.

Hun damen virket nå ikke som at hun mente at det var noe feil i samfunnet eller at noen andre hadde skylden da. Hun var nå også rimelig oppegående på at de ikke led noen nød, men forteller om at livet er litt traurig liksom, når man ikke har penger til mer enn det aller nødvendigste.

Og det er jo det relativ fattigdom handler om, at livet er rimelig grått og traurig for en del og det går an å ta, tja, litt hensyn sånn i nærmiljø, barnehagemiljø etc og prøve å ikke skru opp forbruksspiralen, mer enn at man mener at samfunnet må inn med støttetiltak.

Statistisk sett så kommer det jo uansett alltid til å være relativ fattigdom, det er jo en statistisk variabel.

Det er jeg enig i, Esme, at den aktuelle damen virket absolutt oppegående og prøvde ikke å dytte skyld eller ansvar for noe over på andre, og jeg det er lov å si at livet kan være trist og grått når man ikke har råd til mye som andre har. Men fattigdomsbegrepet blir litt rart når man trekker fram sånne eksempler. Akkurat som vinklingen har blitt at det er en menneskerett å ha veldig god råd fordi så mange flere har fått det.

Men hele artiklen handler jo om hvor stigmatisert og "utenfor" hun føler seg som fattig ?

Det er mulig at det ikke var hennes mening å bli brukt til en slikt vinklet artikkel, men som den framstår her virker den rar. Den har i mine øyne en temmelig elitistisk vibbe ("se hvor dårlig økonomi jeg har og det med min utdanning").

[Cecilie Dahl drømmer om å kunne gå i butikken og handle mat uten å tenke på hva ting koster.

Vi tenker på hva ting koster når vi er i butikken. Vi har budsjett, middagsplaner osv for å spare penger og ha kostnadskontroll.

Cecilie Dahl (31) har råd til alt det nødvendige til seg og datteren. Restaurantbesøk, bursdagsgaver og annen moro er det verre med.

Sånn er det for mange, vi har det også slik i perioder fordi vi prioriterer regninger, investeringer om trengs i et gammelt hus, betale litt mer ned på lån osv. Jeg skulle gjerne hatt råd til mer "annen moro", men en del av økonomisk ansvarlighet er faktisk å prioritere. Det gjelder folk med god råd også.

Alle møblene i felles stue og kjøkken er kjøpt på Ikea eller gitt av venner. Barnevognen er kjøpt billig brukt. Barnesengen er arvet.

Dra hjem til en hvilken som helst familie i etableringsfasen. De vil kunne si "check, check, check" i fht IKEA, brukt vogn, arvet seng. Jeg føler meg ikke fattig fordi jeg kjøper brukt vogn, jeg føler meg lur.

Jeg skulle ønske de kunne funnet et "bedre" eksempel på fattigdom når det først skal tas opp og diskuteres altså.
Er denne jenta virkelig fattig ift fattigdomsgrensene??

En ørliten praktisk ting jeg hang meg opp i:
"Å legge ut for en arbeidsreise kan velte mitt månedsbudsjett" skriver hun, og mener det er flaut å si ifra til arbeidsgiver. Flaut?? Man lar da ikke egne regninger på båten fordi det er _flaut_ å si ifra? Jeg tar hvertfall ikke to flate for å si til arbeidsgiveren min at hvis ikke de forskutterer for meg reiser jeg ikke, hvis jeg har en trang måned. De aller fleste arbeidsgivere forskutterer vel slikt.

Lykken skrev:

Det er jeg enig i, Esme, at den aktuelle damen virket absolutt oppegående og prøvde ikke å dytte skyld eller ansvar for noe over på andre, og jeg det er lov å si at livet kan være trist og grått når man ikke har råd til mye som andre har. Men fattigdomsbegrepet blir litt rart når man trekker fram sånne eksempler. Akkurat som vinklingen har blitt at det er en menneskerett å ha veldig god råd fordi så mange flere har fått det.

Helt enig i det altså, det er mer litt rar journalistikk, for som Harriet sier også, hvem driver ikke sånn i perioder? Vi har gode inntekter men store utgifter for tiden og da ser vi selvfølgelig på hva som gir mest for pengene, og da er det jo litt sånn, tenker seg om før man bruker noen penger.

Lykken skrev:

Den diskusjonen kan man ta, men du linker til en artikkel som ikke er særlig representativ på fattigdom. Noen valg i livet må man faktisk ta ansvar for og dårlig økonomi er kanskje resultatet av disse valgene. Trekk da heller fram et bedre eksempel i slike artikler, de hadde jo tilsvarende for en tid tilbake.

Grunnen til at jeg linker til den er fordi jeg kom tilfeldigvis over den og det er OPPLEVELSEN av å ha dårlig råd.

En kan godt diskutere dårlige valg hun har tatt og hva hun burde ha gjort. Det er lett å synse og "dømme" når det gjelder slike ting.

Når noen tør si de har dårlig råd og sliter økonomisk så er det alltid enkelt for andre å sitte å dømme. Jeg snakker ikke om begreper som relativ fattigdom osv. Hvem som regnes som fattig osv. Det må ikke bli den diskusjonen, men hvordan OPPLEVELSEN av dårlig råd påvirker dem som føler på det i vårt samfunn.

Muad'Dib skrev:

Men hele artiklen handler jo om hvor stigmatisert og "utenfor" hun føler seg som fattig ?

Det er mulig at det ikke var hennes mening å bli brukt til en slikt vinklet artikkel, men som den framstår her virker den rar. Den har i mine øyne en temmelig elitistisk vibbe ("se hvor dårlig økonomi jeg har og det med min utdanning").

Nemlig!

Vinklingen er det ikke sikkert hun har valgt.

Jessica skrev:

Nemlig!

Vinklingen er det ikke sikkert hun har valgt.

Det er jo der det blir litt tullete mener jeg. Hun fremstår som ei jente med dårlig råd men muligheter til å endre det om hun ønsker. Men velger selv å stå i den situasjonen.
Da blir det rart å diskutere hvordan _hun_ opplever fattigdom. All den tid hun ikke er så fattig, og har valg.

Hvis hun opplever å ha dårlig råd når hun ikke kan kjøpe mat uten å tenke på prisen og har innredet boligen med Ikea-møbler, da er det nok enklest å prøve å gjøre noe med hvor man setter egne grenser for dårlig råd. Så slipper man den opplevelsen.

Å ikke ha muligheten til bufferkonto, å ikke ha muligheten til å bruke en hundrings på bursdagsgave, å snu og vende på hver eneste krone hver bidige måned, å alltid benytte kontokreditt, å ikke ha råd til bursdagsgave til eget barn - ja, i mine øyne er det å være fattig i forhold til hvordan jeg har det. Og min økonomi er helt vanlig såvidt jeg kan bedømme. Klart vi må være økonomiske i perioder, men det er ingen varig tilstand.

Jessica skrev:

Grunnen til at jeg linker til den er fordi jeg kom tilfeldigvis over den og det er OPPLEVELSEN av å ha dårlig råd.

En kan godt diskutere dårlige valg hun har tatt og hva hun burde ha gjort. Det er lett å synse og "dømme" når det gjelder slike ting.

Når noen tør si de har dårlig råd og sliter økonomisk så er det alltid enkelt for andre å sitte å dømme. Jeg snakker ikke om begreper som relativ fattigdom osv. Hvem som regnes som fattig osv. Det må ikke bli den diskusjonen, men hvordan OPPLEVELSEN av dårlig råd påvirker dem som føler på det i vårt samfunn.

Som Harriet Vane blant annet har skrevet, så er OPPLEVELSEN hennes mye av det samme som alle småbarnsfamilier i etableringsfasen som regel har følt på, dette med å måtte snu på krona, prioritere og se på priser, vente med innkjøp og slite med uventede store regninger. Og jeg synes det er litt rimelig å se på valgene hennes når man tenker fattigdom. Ja, dårlig råd har hun og det er noe selvvalgt.