Å være fattig i Norge

Esme skrev:

(...) for som Harriet sier også, hvem driver ikke sånn i perioder?

Det er ganske mye mer belastende å ha det slik over mange år, og uten bedring i sikte enn å ha det slik i perioder fordi man prioriterer det slik. Det er også, selv om jeg ser dere sier det handler om valg, annerledes å velge å prioritere å ha det trangt fordi pengene går til noe annet som en velger er viktigere en periode, enn å måtte ha det slik hele tiden fordi man ikke har noe å prioritere på. Det å velge en annen plass å bo er kanskje ikke det letteste? (Nevner nettverk, familie, økt reisekostnad, evt ny jobb og ny barnehage og skoler som skal klaffe osv )

m^2 skrev:

Det er jo der det blir litt tullete mener jeg. Hun fremstår som ei jente med dårlig råd men muligheter til å endre det om hun ønsker. Men velger selv å stå i den situasjonen.
Da blir det rart å diskutere hvordan _hun_ opplever fattigdom. All den tid hun ikke er så fattig, og har valg.

Enig i det. Hun har et valg ved å flytte ut av sentrum, men det mener hun ikke går hvis hun skal rekke barnehagen. Vet ikke hvilke jobbmuligheter hun har andre steder enn i Oslo i forhold til sin utdanning.

Kanskje denne er bedre i forhold til barn som lever i fattigdom i Norge: http://www.dagbladet.no/2009/09/02/nyheter/valg_2009/valg09/politikk/innenriks/7911020/

Veldig mange i Norge lever i den tro at det ikke finns fattigdom i Norge. Det finns fattige flere steder enn vi tror. Jeg tror at mange som jobber med barn til daglig har opplevd barn som har kommet fra familier som ikke har utsikter til å bedre sin økonomi, og barn som lider pga det.

Avsporer: Har man 700 000 i studielån nå til dags når man er ferdig? Da jeg tok hovedfag i 1995 :knirk: hadde vi 380 000 som høyeste grense, mener jeg å huske.

allium skrev:

Hvis hun opplever å ha dårlig råd når hun ikke kan kjøpe mat uten å tenke på prisen og har innredet boligen med Ikea-møbler, da er det nok enklest å prøve å gjøre noe med hvor man setter egne grenser for dårlig råd. Så slipper man den opplevelsen.

Hvis det der er å ha dårlig råd så har jeg ikke noe problem med at en del har dårlig råd. Jeg er ikke villig til å ofre noe som helst for å øke denne damens levestandard.

Når det gjelder relativ fattigdom - det holder ikke å si at det er trist å ikke kunne sende ungen i bursdag eller sette av en hundrings eller tre.

Først må man si at man faktisk har tatt alle de gode grep som kan tas - og dersom man heller ikke da har råd til å sende ungen i bursdag er det trist.

Jeg tviler ikke på at mange sliter med dårlig råd / fattigdom i dagens Norge, slik at man føler man er utenfor samfunnet. Men som flere andre, hun her synes jeg ikke har noe særlig med det å gjøre. 700 000 i studielån tror jeg hun burde tenkt litt nærmere gjennom før hun tok opp, det er ganske heftig, og det er vel heller det fremfor lønna som gjør at hun ikke får boliglån.

God på billigkjeder og må tenke over hva maten koster? Jeg håper da aldri jeg slutter å tenke over det.

Jeg kjenner da flere mennesker med betydelig lavere inntekt enn det der.

Hvordan har hun greid å få 700000 i studielån? Det er jo ekstremt, jeg trodde ikke lånekassen lånte ut så mye. Jeg skjønner at jeg med mine 150000 kan slutte å klage.

Men jeg synes de avisoppslagene som kommer med ujevne mellomrom er et hån mot de som faktisk er fattige. Mot de som ikke har mulighet og ressurser til å gjøre noe med sin egen situasjon og der det ikke finnes prioriteringsrom i økonomien over hodet. Jeg synes det er helt greit at avisene tar opp det å ha dårlig råd som tema også, det er også en kjip situasjon. Men det blir litt feil når man kaller det fattigdom, da unngår man også å få en fruktbar debatt etterpå fordi folk henger seg opp i nettopp fattigdomsbegrepet. Å ta opp hvordan det er å ha dårlig råd i forhold til sine jevnaldrende og sin omgangskrets kan også være interressant. Aleneforeldres økonomi er også et tema som er interressant, men å blande inn fattigdomsbegrepet blir feil.

Jeg registrerer at vi for inntil få år siden kunne betegnes som lutfattige uten å egentlig være klar over det.

(1 student uten studielån, en voksen med veldig lav inntekt, 1 barn, leie av [ekstremt shabby og langt fra sentrum] leilighet, ikke råd til hverken nye klær, restaurantbesøk, alle møbler arvet fra familien eller fått brukt, ikke bil, eldgammel barnevogn kjøpt brukt til tre hundrelapper, osv osv osv)

Jeg trodde det var vanlig i etableringsfasen, det hadde ikke slått meg å tenke at vi faktisk var fattige, selv om vi garantert var det med én inntekt på 14000 i måneden + barnetrygd.

Jeg synes ikke denne artikkelen handler om å være fattig i Norge, kanskje handler den generelt om å ha dårlig råd og hvordan man må ta noen grep?
Og at det ikke er så kult?

Jeg formulerer meg sikkert litt flåsete, men jeg synes hele artikkelen var litt flåsete også.

Najade skrev:

Jeg synes ikke denne artikkelen handler om å være fattig i Norge, kanskje handler den generelt om å ha dårlig råd og hvordan man må ta noen grep?
Og at det ikke er så kult?

Jeg formulerer meg sikkert litt flåsete, men jeg synes hele artikkelen var litt flåsete også.

Hvis man regner litt på det:
350k i inntekt med 28% skatt: 21000 pr mnd utbetalt.
Fordel av skatteklasse 2: oppunder 900 kr pr mnd
Barnetrygd og ekstra barnetrygd: 1800 pr mnd
Bidragsforskudd: 1350 pr mnd (hvis hun får full sats)

Bostøtte og overføringsstønad står det i artikkelen at hun får, men forstår jeg meg ikke på så det tok jeg ikke med
(jeg trodde ikke man kunne få overføringsstønad og bostøtte med så høy inntekt men hvem vet )

Hun får kanskje redusert barnehagepris også

Men uansett da, før bostøtte og overføringsstønad som artikkelen vil ha det til at hun også har, er det snakk om rundt 25000 utbetalt i mnd.
Jeg syns det blir helt vilt å kalle det fattig? Eller er jeg på bærtur nå, er man faktisk fattig hvis man har utbetalt 25000 pr mnd...?!

Derfor synes jeg denne typen artikler faktisk ødelegger for diskusjonen, fordi man henger seg opp i at dette jo _ikke_ er fattigdom, også blir det enda vanskeligere neste gang å nå fram med at det faktisk finnes folk som lever under fattigdomsgrensa. Rett og slett fordi avisene bruker så dårlige eksempler i slike saker som denne.

til jenta, men...

Det heter ikke dobbel barnetrygd , det er ekstra barnetrygd.
Trodde heller ikke man fikk bostøtte når man hadde så høy inntekt, jeg fikk ikke det hvertfall å jeg hadde mye mindre lønn.

Jeg synes heller ikke hun kan kalles fattig, det blir helt feil å si.
At hun har dårlig råd stemmer sikkert , men fattig er hun altså ikke.

Prøv å lev etter minstesats fra navs arbeidsavklaringspenger.. den er verre..

Minni skrev:

Det heter ikke dobbel barnetrygd , det er ekstra barnetrygd.
Trodde heller ikke man fikk bostøtte når man hadde så høy inntekt, jeg fikk ikke det hvertfall å jeg hadde mye mindre lønn.

Jeg synes heller ikke hun kan kalles fattig, det blir helt feil å si.
At hun har dårlig råd stemmer sikkert , men fattig er hun altså ikke.

Det heter ikke ekstra barnetrygd heller, det heter utvidet barnetrygd.

Vi hadde dårlig råd da jeg vokste opp. Men det var jo fordi mine foreldre prioriterte å bo sentralt i villa med hage. Så jeg følte meg aldri fattig selv om vi aldri reiste utenlands, ikke hadde merkeklær, sjelden spiste ute, min mor sparte på innpakningspapiret og handlet alle julegavene på salg flere år i forveien.

Enig med andre her om at man godt kan snakke om hvordan man a) kan ta hensyn til familier i nærmiljøet som har dårlig råd (enten det er pga fattigdom eller prioriteringer) i forb. med ekstraktiviteter på skole etc, og b) hvordan folk flest kan få bedre råd, men denne artikkelen handlet ikke akkurat om fattigdom, nei.

Hondacrv skrev:

Avsporer: Har man 700 000 i studielån nå til dags når man er ferdig? Da jeg tok hovedfag i 1995 :knirk: hadde vi 380 000 som høyeste grense, mener jeg å huske.

Hun har nok lånt privat, siden hun har studert på amerikansk presistjeuniversitet og tydeligvis ikke greid å selge inn denne formidable utdanningen til arbeidsgiver. OK, så gikk hun i klassisk nyutdannet dame-felle da hun skulle forhandle lønn, men da får hun gjøre som andre gjør; bytte jobb, melde seg inn i fagforening, forhandle bedre, bytte igjen. That's life.

Det er selvsagt studiegjelden som gjør at hun ikke får låne det som trengs for en leilighet i sentrum. Hun kunne kanskje fått låne det som trengtes til en leilighet på Grorud eller Holmlia, ingen dør av å bo der, det er barnehager der (til og med med gratis kjernetid), det er T-baner i Oslo...

Jeg blir litt oppgitt av at dette skal være fattig, altså. Dette minner mer om noen som ikke tror det finnes noen verden utenfor Ring 1 og som er veldig godt vant.

Harriet Vane skrev:

Det er selvsagt studiegjelden som gjør at hun ikke får låne det som trengs for en leilighet i sentrum.

Det er nok helt klart ja. Det skisseres vel en toroms, og hadde man hatt normal studiegjeld og 350 00 i inntekt, hadde man klart fått lån til en toroms i østligere strøk i alle fall.

apan skrev:

Det er nok helt klart ja. Det skisseres vel en toroms, og hadde man hatt normal studiegjeld og 350 00 i inntekt, hadde man klart fått lån til en toroms i østligere strøk i alle fall.

Ja, finn.no sier så. :googler:

Harriet Vane skrev:

Vi tenker på hva ting koster når vi er i butikken. Vi har budsjett, middagsplaner osv for å spare penger og ha kostnadskontroll.



Sånn er det for mange, vi har det også slik i perioder fordi vi prioriterer regninger, investeringer om trengs i et gammelt hus, betale litt mer ned på lån osv. Jeg skulle gjerne hatt råd til mer "annen moro", men en del av økonomisk ansvarlighet er faktisk å prioritere. Det gjelder folk med god råd også.



Dra hjem til en hvilken som helst familie i etableringsfasen. De vil kunne si "check, check, check" i fht IKEA, brukt vogn, arvet seng. Jeg føler meg ikke fattig fordi jeg kjøper brukt vogn, jeg føler meg lur.

Hehehe, for en gangs skyld er vi enige om noe. Det innslaget der synes jeg er mer et symptom på at det har bikket litt for langt her i landet. Man er fattig om man må snu litt på krona. Det blir så feil. Alle bør kunne snu på den uten å få hetta. Og dem som har mest er dem som snur mest.

Dama sier selv at hun ikke føler seg fattig, men at hun føler at hun har dårlig råd. Ikke viser hun vel til elendige ordninger her til lands heller så vidt jeg husker, hun ber ikke om å få ting servert på sølvfat? Så å gå løs på henne ifht. fattigdomsbegrepet synes jeg er litt malplassert. Det er mange som tar dumme valg, det være seg 700 000 på utdanning eller i type luksusfellensetting. Uansett hva årsaken til at man sitter igjen med lite penger er og hvor selvforskyldt den er, så kan jeg godt forstå at det er tøft å sitte igjen med lite penger over tid, og det å måtte snu på hver krone. Det hjelper liksom lite at man har en ok inntekt inn, hvis det man sitter igjen med etter at regningene er betalt ikke strekker til mer enn til det helt basale. Vi kan godt si at slik har vi hatt det en periode også, sånn og slik og herlighet. (Jeg har selv levd på ekstremt lite penger en periode i livet, så jeg vet hvordan kan være.) Men når man står oppi det med begge beina, helt alene og med et lite barn, ingen utsikter til bedring, så kan jeg skjønne at det er tøft. Tøft som i tøft og krevende. Ikke som i stakkars-fattige-meg.

At de som virkelig er fattige ikke kommer særlig fram i media er ingen nyhet, dessverre. Glemmer ikke programmet på NRK hvor en i 20-årene, nyutdannet men uten jobb, sto fram som representant for de fattige. Han nektet å gå på jobbsøkerkurs, og fikk derfor redusert hjelp. Man representerer ikke fattignorge ved å ha hatt dårlig råd en måned eller to.