Matlaging igjen: Matlaging i oppveksten vs. matlaging som voksen

Jeg vet ikke hvor opptatt og glad foreldrene mine var/er i matlaging, men jeg er middels glad i det, og stemte at det var nok de også. *tippekupong*

Både mamma og pappa er glade i å lage mat og har vist glede over dette i oppveksten. Jeg liker egentlig å lage mat, men ikke i hverdagene. Da blir det et nødvendig onde. Men i helgene prøver vi å gjøre mer ut av det.

Jeg tror ingen av foreldrene mine er spesiellt glad i å lage mat, men de hater det jo ikke heller. Mamma lagde hverdagsmiddager, pappa er best på festmiddager. Han lagde alltid middagen hvis vi hadde gjester, men hvis mamma var bortreist på ukedagene var det mye pølser og grandis.

Jeg syns hverdagsmiddager er kjipt og et nødvendig onde, men liker å lage helgemiddager og gjestemiddager. Tidvis hvertfall.

Jeg er oppvokst med foreldre som er flinke til å lage mat og som lagde sunn mat. Jeg har omtrent det samme forholdet til mat, men varierer mye mer enn vi gjorde i oppveksten. Tilgangen til produkter har økt enormt siden 70-tallet.

Foreldrene mine var glade i å lage mat, og det er jeg også.

Jeg er vokst opp med tradisjonell, hjemmelaget mat. Noe mer innslag av halvfabrikata (enkelte sauser, samt Torogryte til lørdagskos) og frossengrønnsaker enn jeg bruker i dag, men det aller, aller meste var laget fra bunnen av. Mest tradisjonell norsk mat, men noen litt mer eksotiske innslag (i hvert fall i en liten bygd i Nord-Norge på 70-80-tallet ), som bacalao og diverse karrigryter.

Jeg har nok et bredere repertoar og er mer "nerd" når det gjelder tilnærmingen til mat enn mine foreldre, men det skyldes selvsagt også bedre tilgang på ingredienser. Det jeg derimot sjelden gjør er å bake brød - det synes jeg er urkjedelig - mens jeg er vokst opp med verdens beste hjemmebakte brød fra mamma og mormor.

Hos oss var det en del pimpa Toro, men foreldrene mine var egentlig glade i å lage mat, men kanskje mer i å prøve nye ting enn i den trauste hverdagsmaten. Det blei ikke prøvd ut nye ting så ofte, og fram til jeg var i tenåra hadde vi ganske dårlig økonomi, så uka før lønning kunne det godt være makrell-i-tomat-skiver eller havregrøt, og så slo vi ut håret med én god middag når lønna kom. Om vi skulle ha noe godt, så blei det bakt. Mamma sto for kaker og pappa for gjærbakst. Middagene delte de på, og det gjør de fortsatt. Pappa sper kjøttdeigen og mamma steiker kjøttkaker, for eksempel. De prøver ut en del mer nytt nå, tror jeg, men har beholdt posepotetmos, Torosuppe og frossengrønnsaker sånn når det skal være lettvint. Det er ting vi aldri eller sjelden bruker, fordi vi synes det er like lett uten. Alt i alt er de nok middels interessert, mens vi er glade i å lage lammeskanker og perfekt stekte poteter og langkokte gryter og Béarnaise med ordentlig egg og smør, mens vi ikke kan fordra å lage fiskeboller og den slags. Det gjør kanskje at vi kommer ut på middels totalt vi og.

Svigersene mine vil jeg si er lite interessert. Svigermor lager enten tradisjonskost eller går for poser der hun kan (spaghettisaus fra pose, Bali kyllinggryte i selskap og så videre). Svigerfar kan lage to ting: Pannekaker og brødskiver med syltetøy.

Mamma likte ikke å lage mat i begynnelsen, men ble nok etterhvert middels opptatt av det, spesielt med gode hjelpemidler (Toro/mikro).

Jeg har tydeligvis blitt min mormor, med grønnsakshage og mat fra bunnen/bruke opp restematen (hun var MYE mer kunnskapsrik enn meg, da).

Vel, ikke helt. Hun sydde bunader også ( :kanikkesy: ), og så drakk hun ikke vin.

Jeg har en familie som generelt er ganske så glad i både å lage og spise mat. Det er en veldig høy forekomst av kokker i familien, faktisk. Dette genet har ikke tilfalt meg.
Jeg syns det er greit nok å lage mat, i de travleste hverdagene et nødvendig onde, mens andre dager igjen kan det være litt hyggelig.

Tja og njei.

Jeg måtte faktisk svare at mine foreldre ser det som et nødvendig onde, all den tid min far ikke noensinne har fått lov til å vite hvor kjøkkenet er og min mor, som lenge prøvde å være uunnværlig på kjøkkenet og deler verden inn i mannfolkoppgaver og kvinnfolkoppgaver, ikke lenger lager spesielt god mat. Det er mel og smør, liksom. Alt skal paneres og svis til det ugjenkjennelige og grønnsaker finnes knapt lenger i kostholdet. Sausene er grøt av mel og smør. Det er svært sørgelig. Da jeg var liten lagde min mor veldig god mat med mye ferske råvarer og grønnsaker og jeg er jo helt klart inspirert av henne anno 70- og 80-tallet.

Jeg har nå mer samme forhold til mat som mine bestemødre når det gjelder tradisjonsmat og nøyaktighet (farmor) og utnytte rester og være kjapp og effektiv (mormor). Jeg er etterhvert blitt en mye bedre kokk og baker enn dem, men det skyldes i fht farmor at jeg har mye bedre råd og tilgang til ulike råvarer og i fht mormor at jeg er mer nøyaktig og vitenskapelig i min tilnærming.

Jeg drikker heller vin enn å sy bunader, men jeg ser for meg at jeg kanskje kan kombinere de to tingene når jeg blir eldre.

«I oppveksten din», sto det, HV. Jeg ser på deg som veldig inspirert av matstellet hjemmefra.

Min mor og far er sånn middels interessert, men har aldri hatt tid til å kokkelere noe særlig. Min bestemor HATET å lage mat, og HATER fortsatt å lage mat. Hun er eitrende sinna hver gang hun er i nærheten av et kjøkken. Min farfar jobbet som lærer på kokkeskole. Og min mormor og morfar var flinke til å lage mat, og likte å lage mat.

En del ymse å ta av i oppveksten, altså. Jeg har blitt som min bestemor.

Toffskij skrev:

«I oppveksten din», sto det, HV. Jeg ser på deg som veldig inspirert av matstellet hjemmefra.

Ja, jeg er det. Mor var jo superflink mens jeg bodde hjemme og da var jeg mye sammen med moror og hadde en sprek farmor i nabohuset, så ja. Veldig inspirert hjemmefra. I tillegg er det en veldig levende mattradisjon i bygda jeg vokste opp med bruk av vilt, innlandsfisk og ulike lokale råvarer. Grav det ned, heng det opp eller putt det i en trebutt, er vel oppsummeringen av tradisjonsmat fra fjellbygdene.

Jeg vokste jo også opp med slakting hjemme og store bakstedager. Da kom Aslaug og Arnhild for å sy rull, lage sylte eller bake flatbrød og lefse sammen med mor, mormor og farmor. Søsteren min og jeg fikk også være med, det var kjempegøy!



Alle hadde hvite forklær akkurat som på bildet, og skaut:

Det var tider! 😀

Begge mine foreldre er sånn helt greit glad i å lage mat. Min far laget all selskapsmat og ganske mye hverdagsmat og min mor resten av hverdagsmaten.

I likhet med HV ser jeg at jeg er inspirert av mine foreldre slik maten var da jeg var barn, alt fra grunnen av og forholdsvis mye grønnsaker ut fra tilbudet slik det var den gangen. Begge to virker nå, når de har mer tid, mye mindre interessert. Men de setter veldig pris på det de får hos meg, så de er en glede å lage mat til.

Jeg er vokst opp i et hjem med mye matglede, med pent dekkete bord og med et bevisst forhold til kombinasjonen av sunnhet og smak. Og det setter jeg pris på og viderefører.

Foreldrene mine så matlaging som et nødvendig onde, jeg er middels opptatt av å lage mat

Altså, de koser seg veldig med mat, pappa er FANATISK opptatt av mat, men matlaging er ingen favorittsyssel, just. Mamma så nok på Toro som guds gave til husmoren, selv om hun nå ikke husker at vi spiste noe Toromat i det hele tatt.

Polyanna skrev:

t. Mamma så nok på Toro som guds gave til husmoren, selv om hun nå ikke husker at vi spiste noe Toromat i det hele tatt.

Min mor husker ikke at hun fikk hjelp til slakt og bakst heller, og forteller nå historier om hvordan hun alene slaktet 4 griser og to kyr med fire-fem unger rundt bena. Hun har glemt au parene vi hadde også, gitt.

Harriet Vane skrev:

Min mor husker ikke at hun fikk hjelp til slakt og bakst heller, og forteller nå historier om hvordan hun alene slaktet 4 griser og to kyr med fire-fem unger rundt bena. Hun har glemt au parene vi hadde også, gitt.

Pussig. Lurer på hva vi kommer til å fortrenge i vår historiefortelling om våre barns oppvekst... "Hva, satt med nesa i mobil eller nettbrett hele tiden, sier du? Det stemmer da IKKE!" (den vet jeg ikke er sann for meg, jeg har skjerpet det inn noe voldsomt de siste årene, så det tror jeg ikke barna kommer til å si). Men kanskje "hva mener du, drakk deg fnisete foran dere på ferie, jeg drakk meg da ALDRI beruset foran dere barna?!!?"

Jeg svarte "Foreldrene mine så matlaging som et nødvendig onde, jeg er glad i å lage mat", men det er en nokså flytende sannhet. Min mor har aldri vært glad i å lage mat, men hun er kjempeflink til å bake. Min far har alltid vært både flink og interessert i tradisjonell matlaging, men han laget aldri mat på hverdager. Det var derfor mye Toro og kjøttdeig og pølse på hverdager, og fars kjøttkaker og raspeballer i helger.

Jeg var helt ubehjelpelig på kjøkkenet, som nevnt på en ganske trassig måte, helt frem til jeg fikk et fantasisk kjøkken med 90 cm gasskomfyr etter fylte 30. Koketteringen beholdt jeg enda noen år, men fra da av har jeg blitt ganske flink til å lage mat. Det er fremdeles litt vanskelig å skrive.

Jeg vil si foreldrene mine var og er middels opptatt av matlaging, mens jeg er glad i å lage mat.

Foreldrene mine var bedre på høytidsmat enn hverdagsmat, og de har alltid brukt mye mer halvfabrikata enn meg. De er heller ikke glad i "eksotisk" mat av noe slag, så "saus og poteter" er stikkordet for deres menyer. Hvit og brun saus lages fra bunn, men alt annet fra pose.

Det som var annerledes hos oss enn hos de fleste andre jeg kjente, var at de byttet nokså likt på å lage middager. Min far jobbet skift og laget middag de dagene han var hjemme.