Matlaging igjen: Matlaging i oppveksten vs. matlaging som voksen

Mine foreldre var veldig glad i å lage mat, særlig pappa. Jeg er også glad i å lage mat, men må innrømme at det i mange år har vært et nødvendig onde i en travel hverdag. Med matkasse har jeg derimot oppdaget matgleden igjen og får mange tips som jeg skal ta med meg videre når vi slutter med slik løsning.

Faren min laget ikke mat i min oppvekst. Moren min gjorde det når det ikke var noen mulighet til å slippe unna, som når hun for eksempel fikk sin egen mor til å fikse det for seg. (Fakta tilfelle altså, for å sitere en tidligere kollega av meg). Ellers var hel-og halvfabrikata en fin ting. Spagetti a la capri på boks, ferdige "kjøtt"-kaker av soya fordi de var billige og sånn.

Jeg er veldig glad i å lage mat og synes det er skikkelig moro å utfordre meg selv med kompliserte menyer og store selskaper.

Min mor hater å lage mat og det var mye ferdigmat eller ihjelkokt mat I oppveksten. Min far kan jeg ikke huske at heller var noen raser på kjøkkenet.Når jeg besøker de den dag i dag så spiser jeg av høflighet, for det smaker ikke noe særlig (fikk grandiosa sist jeg var hos min mor og hos min far aspic ).

Hvis ikke jeg hadde flyttet ut ville jeg nok sannsynligvis forblitt meget tynn, for jeg fikk ofte middager som hadde stått 2-3 timer på koking(ihjelkokt) og foretrakk av den grunn knekkebrød med hvitost for å stille den verste sulten. Resten av husholdningen sov middag når jeg kom hjem fra skolen.

Jeg liker å lage mat, og er ganske flink. Jeg kan velge ut alternative ingredienser dersom jeg mangler noe I en oppskrift. Jeg bruker svært sjelden toro pose mat,foretrekker å lage mat fra bunnen (tomat og bønner på bokser er min hjelp) Jeg har også lært meg gjærbakst, jeg har ikke noe særlig konditor evner, så pynting av kaker etc er ikke min sterke side.

Mamma laget ikke mat om hun fikk slippe, pappa likte å lage mat.
Jeg liker å lage mat og lager sære ting ( i dag er det pølser som står på planen og guttene har vært med å laget). Hverdagsmat er helt ok det også, men jeg blir lei av å finne på HVA vi skal ha.

Min mor var og er glad i god mat, men vil helst få den ferdig servert. Hun kan lage mat, og gjør det siden hun ikke har personlig kokk hjemme.
Hun heiv seg også på Toro-bølgen. Jeg lærte også mye av henne slik at jeg i ung alder kunne lage både raspeballer, brun saus og kjøttkaker ( da fikk hun jo middagene hun likte ferdig servert av og til ).
Svarte middels interessert.

Jeg er glad i god mat, og glad i å lage god mat dersom jeg har tid og overskudd. Matlaging er nesten som en hobby for meg.

Pappa kunne nok ikke lage mat da jeg var ganske liten. Jeg husker vi hadde fiskekaker i Torosaus hver torsdag når mamma var på kveldsskole på BI. Men etterhvert tok han mer og mer ansvar for festmiddagene og de store tingene. Han er nå kjent for å være en god kokk. Mamma er mer middels, kan tradisjonelle retter og har grunnprinsippene inne, men lideskap for matlaging har hun ikke.

Jeg er helt ok på matlaging og jeg er ganske god på slump, noe som kanskje typer på at jeg har gode basiskunnskaper. Men jeg synes det er dørgende kjedelig å komme på hverdagsmiddager hver eneste bidige dag! Mannen min kan ikke lage mat. Han kan koke (!) grillpølser, steke egg og steke en Grandis liksom, og nekter å lære seg mer. (Svigermor lager ganske dårlig tradisjonsmat).

Min bror er blitt lik min far og er en habil kokk med spennende retter på repetoaret.

Min mor er flink til å lage mat, men likte det bare sånn passe da jeg vokste opp, og enda mindre nå. Min far lagde pytt i panne, stekte egg og bacon og bakte ett og annet brød.

Jeg liker godt å lage mat, og er sånn middels flink.

Begge mine foreldre tror jeg utviklet mer interesse for matlaging da de nærmet seg 40-50, før det tillot ikke økonomien store sprell og det var mest hverdagsmat, med unntak for søndagsmiddager. Etter at pappa fikk hjerteinfarkt som 40-åring ble han mer opptatt av sunn mat og særlig fisk, og ble etterhvert veldig god på mer avanserte ting, med grundig følging av oppskrifter. Mamma er mer som meg som finner på ting underveis. Jeg fikk slippe tidlig til på kjøkkenet med både middagslaging og baking, og det har nok bidratt til gleden min over å lage mat og eksperimentere. Jeg må dog medgi at med små og til dels kresne barn har gleden blitt litt borte, men jeg satser på at den kommer igjen.

Jeg er tredje generasjons matentusiast. Mormor var sånn som satte seg på grønnsakhandlere på Oslo vest på 70-tallet til de tok inn hvitløk og oliven.

Jeg har vokst opp med en mamma med spiseforstyrrelser, så det var alltid om og gjøre å bli fortest ferdig med maten. Mamma spiste nesten aldri sammen med oss, hun hadde eget bord som hun satt ved, og så på oss spise. Vi måtte alltid forte oss av en eller annen grunn. Jeg har vokst opp med et kjøleskap hvor det for det meste KUN var melk, hvitost og kanskje servelat. Ellers var kjøleskapet tomt. Mamma var dog ikke dårlig til å lage mat, faktisk ganske god, men hun hatet det, og hater det fremdeles.

Jeg kan ikke fordra å lage mat, mannen lager alt her i huset, inkludert matpakken min. Jeg skulle ønske jeg kunne spise en pille istede for å spise mat.

Pappa har jeg kun sett stulle med ribba på julaften.

Vet ikke helt hva jeg skal stemme ...
Foreldrene mine likte, og liker, å lage mat. De likte å prøve nye retter, og vi spiste ganske variert.
Jeg startet tidlig å eksprimentere på kjøkkenet, 7-8 år kanskje, og var glad i å lage mat.
Jeg er forsåvidt fortsatt egentlig glad i å lage mat, men etter at jeg fikk barn er det mer av at nødvendig onde mesteparten av tiden ... Satser på at gleden kommer tilbake etterhvert som de blir større.

Mine foreldre var aldri spesielt opptatt av å lage mat. Husker vi hadde mange lettvinte løsninger og ikke noe spesielt god mat. Jeg syntes den var god da, men synes ikke det samme er godt nå. Vi hadde type lørdagskylling i aluminiumsform med hurtigkokt ris på lørdagskvelden, meksikansk gryterett fra Toro, lungemos er det jeg husker best. Jeg liker å lage mat, og jeg bruker ikke veldig mye halvfabrikat. Prøver å lage mat fra bunnen av og er nok litt over middels opptatt av det.

Mamma er veldig flink til å lage mat, og er god både på tradisjonsmat og mer "nymotens" ting. Pappa har aldri gjort noe som helst på kjøkkenet før i de siste årene, men nå hender det han passer grillen, lager en salat kanskje og pusler med litt småting.

Vi liker egentlig å lage mat, både mannen og jeg, men nå for tiden er vi litt giddesløse, og pga jobben hans og treningene til ungene blir det litt for mye raske løsninger til tider. Vi må komme i gang med middagsplan igjen, rett og slett.

Mamma laget fantastisk god husmannskost i sin tid, jeg tror hun likte å lage mat. Pappa ble mer deltagende på kjøkkenet da mamma tok utdannelse og begynte i full jobb. Jeg tror han også likte å lage mat. Mamma hatet derimot alt bakverk, særlig kaker. Hun fikk de ikke til som hun ville.

Jeg lager kun mat fordi jeg må, jeg liker det absolutt ikke. Jeg har heldigvis en mann som liker det bedre enn meg. Jeg liker ikke å bake heller, selv om jeg er flink til å få til forskjellige kaker.

Min mormor var en utrolig god kokke, lidenskapelig opptatt av mat og bakverk og jeg lærte heldigvis litt av henne de sommerene jeg tilbrakte der. Min farmor og mor var og er ikke like gode - jeg nikker gjenkjennende til HV's første avsnitt. Mye smaker mel og smør. Jeg hadde ikke smakt god tilberedt fisk før jeg flyttet hjemmefra. Mammas fisk var ihjelKOKT og grønnsakene likeså. Eneste jeg kan erindre pappa lagde var havregrynsgrøt og stekt blodklubb - jeg spiste og spiser fremdeles ingen av de delene.

Jeg vil påstå at jeg er god til å lage mat. Min nærmeste familie og venner som har vært til middag sier jeg er en god kokk. Pappa sa ofte etter måltider "Jeg fatter ikke hvem du ligner på", han var svært glad i god mat. Jeg tror jeg ligner på mormor. Det samme gjelder håndarbeid, min mor kan vel knapt strikke, jeg kan litt mer. Jeg lærte å strikke av mormor. Kanskje slikt hopper over en generasjon?