Er det suspekt å ønske seg 3 eller flere barn?

Sitron skrev:

Å ønske seg barn som man ikke kan ta seg av er vel så ille som å få dem.

Det er vel ingen som spesifikt ønskar barn dei ikkje kan ta seg av. Eg mistenker at evna til å ta seg av inngår i heile fantasi-pakken.

Pastill skrev:

Er mange som reagerer på at jeg bare vil ha ett også. Jeg syntes det er ganske uproblematisk. Jeg er kanskje rar. Hehe.

Jeg syns det er rart at man ønsker seg kun ett barn.

amo skrev:

Vi har jo tre barn. Utrolig mange "negative" kommentarer da vi ventet nummer tre. Herrlighet, orker dere begynne på nytt? Er dere ikke fornøyd med de to dere har? Og andre "teite" kommentarer.
Hallo,hva svarer man på slikt. Nei, vi er ikke fornøyd med de to eldste, men håper vi klarer å lage et prakteksemplar på tredje forsøk?

Sånn sier moren min og... "Er du ikke fornøyd med det du har" og andre ting.

Nå vet hun forsåvidt ikke at vi prøver, heller, da, fordi hun vil ikke at vi skal ha flere barn, jeg kunne vel egentlig skrevet side opp og side ned om dette med min mor og flere unger hehe, men skal ikke kuppe tråden.

Sitron skrev:

Jeg syns det er rart at man ønsker seg kun ett barn.

Jeg ønsket meg ikke et barn engang jeg. Ble gravid som vet et trylleslag , også fikk jeg han fordi jeg ikke fikk meg til å ta abort. Er jo veldig glad for det nå, han betyr jo ALT, men pga komplisert svangerskap og fødsel b.l.a, så har jeg virkelig ikke lyst på fler. Mange sier som deg. Mange som også sier at det er ego å ikke gi han søsken ol. Men sånt er bare tull syntes jeg. Mange barn er ikke for meg, det er ikke en tilværelse jeg vil trives med. Er så trygg på det at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva andre mener egentlig. 🙂

Sitron skrev:

Jeg syns det er rart at man ønsker seg kun ett barn.

Jeg har levd med min mor og hennes ønske om bare ett barn, hele livet.

Dvs, jeg var jo "kjærlighetsbarnet" fordi jeg er eneste barnet hun fikk med min far. Gud vet hvor mange aborter hun har tatt. Ett adopterte hun bort, fordi "hun kunne ikke ha to barn" og "stakkars Ronny, han hadde jo blitt tilsidesatt om hun fikk en til".

Da jeg var gravid med Sofiane, så påsto min mor at abort var det beste, fordi jeg kunne jo ikke få en unge til, Malika trengte meg jo så mye...

Oj, der gjorde jeg det visst... Men jeg er så forbannet for dette, egentlig, inni meg, med tanke på at mamma faktisk bare ga vekk ungen sin. Og skal diktere oss andre til å ha/ikke ha unger. Broren min har bare ett barn, og vet dere hvorfor? Joda, selvsagt, fordi MAMMA SYNES DET ER BEST! Går det ann...

Det er da ikke det samme å si at man ikke ønsker seg flere barn som å si at man ikke ønsker seg flere graviditeter og fødsler.

Sitron skrev:

Det er da ikke det samme å si at man ikke ønsker seg flere barn som å si at man ikke ønsker seg flere graviditeter og fødsler.

Her er det begge deler. He he. Liker frihet også. Det at å få barnevakt er null problem, det at han kan få hele oppmerksomheten, det at jeg slipper å tenke på rettferdig behandling i fht søsken osv.

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Og så tror jeg ofte (men ikke fullt så ofte) folk oppfatter andres valg som en slags "statement" om hvordan ting bør gjøres, og kan havne i en posisjon der de føler at de må forsvare sitt eget valg. Slik at om man har bare ett eller to barn selv, føler man at en syvbarnsfamilie er en krass kritikk av ens eget valg, og blir provosert og føler for å forsvare det. (Det kan også skje hvis situasjonen er omvendt, selvsagt, men det virker som om folk blir mer provosert over andres valg hvis deres eget valg er det mest vanlige og "normale".)

Og dessuten er det en del ting som det er lett for at man tar som personlig kritikk, selv om det kanskje bare er en beskrivelse av egen situasjon. Som Kirsebær sier: man kan si at man selv ønsker bare ett barn fordi man føler at man bare greier å følge opp dette ene, uten at man dermed mener at alle som får flere enn ett barn ikke følger opp sine barn. Og omvendt er det jo mange som sier at de ikke kunne tenke seg å ha bare ett barn, for tenk så forferdelig trist for dette barnet å ikke ha søsken, og det kunne jo jeg velge å ta som en slem og personlig kritikk av oss (det gjør jeg vanligvis ikke, for jeg synes ikke situasjonen er trist, men jeg kan godt forstå det om andre ettbarnsforeldre føler seg kritisert/angrepet av slikt).

Jeg synes ellers ikke det er det minste "suspekt" å ønske seg tre barn, selv om jeg ikke ønsker det selv.

Sitron skrev:

Jeg syns det er rart at man ønsker seg kun ett barn.

Det er nok mange som syns det er rart. De fleste i min omgangskrets og familie i hvertfall.

For meg er det helt naturlig. Jeg vurdererte i 2 øyeblikk å få et barn til for Podens skyld, men la det i fra meg.
Hvis jeg skulle satt Poden først i alt jeg tenker og gjør hadde han nok fått søsken. Jeg setter ham ikke først i ett og alt, så det er for min del at han ikke får søsken. Og da inndirekte for hans del.
Jeg har egentlig ikke noen problemer med at jeg tenker sånn, men det er en del andre som har det.

Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.

For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi. 😉

Jeg synes generelt folk er altfor hårsåre når det gjelder andres meninger om graviditet, fødsel og barn. Man skal jaggu passe seg for hva man sier. Det blir som å gå gjennom en salatåker; umulig å unngå å tråkke i salaten uansett hvor forsiktig man trår. :filosofisk:

Det er galt å spørre for mye om en graviditet, eller - gud forby - uttrykke noen mening som ikke er helt på linje med den gravides mening. Det er galt å ikke bry seg om noens graviditet. Det er galt å kommentere at noen har blitt stor (gravidmagen), eller at magen er liten. Det er galt å spørre om noen har lyst på jente hvis de har 2 gutter, men hele meninga med å spørre er jo å delta i graviditeten, vise interesse, prate om det. Og om man ikke deltar i en venninnes graviditet er det jaggu feil det også.

Det er galt å ønske seg en fødsel uten smertelindring, og begrunne dette medisinsk, dersom den man snakker med har hatt epidural ved sist fødsel.

Det er galt å mene noe om barneoppdragelse dersom man er uenig med den man snakker med.

Les på NM og barnimagen og snart mamma og whatever; det bugner at innlegg der folk er pissed / forbanna / lei seg/ sint / fornærmet over hva en eller annen har sagt eller gjort i anledning deres graviditet eller rolle som småbarnsmor. Det er et sytekor uten like, kan man ikke bare senke guarden litt, legge bort forfølgelsesvanviddet og bare tenke at folk er forskjellige, og det meste er godt ment?

: oppgiret:

Om jeg sier at jeg ønsker meg ikke flere barn fordi "jeg skal jo klare å følge dem opp også" så vil brorparten av mødre ta det som en kommentar på at de ikke vil være i stand til å følge opp flere barn enn det jeg har. Det jeg mener er at jeg skal klare å følge opp barna, det er jeg som har et kapasitetsproblem hvis jeg får flere barn. Andres kapasitet får de bedømme sjøl.

Sitron skrev:

Det er da ikke det samme å si at man ikke ønsker seg flere barn som å si at man ikke ønsker seg flere graviditeter og fødsler.

Jeg godtar at jeg ikke skal få flere fødsler fordi jeg ikke ønsker meg flere barn. Selv om jeg gjerne ville oppleve mirakelet å sette et barn til verden en gang til.

Monsoon skrev:

Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.

For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi. 😉

Jeg har også inntrykk av at for mange er det staus og ha mange barn.

banana skrev:

Jeg synes generelt folk er altfor hårsåre når det gjelder andres meninger om graviditet, fødsel og barn. Man skal jaggu passe seg for hva man sier. Det blir som å gå gjennom en salatåker; umulig å unngå å tråkke i salaten uansett hvor forsiktig man trår. :filosofisk:

Det er galt å spørre for mye om en graviditet, eller - gud forby - uttrykke noen mening som ikke er helt på linje med den gravides mening. Det er galt å ikke bry seg om noens graviditet. Det er galt å kommentere at noen har blitt stor (gravidmagen), eller at magen er liten. Det er galt å spørre om noen har lyst på jente hvis de har 2 gutter, men hele meninga med å spørre er jo å delta i graviditeten, vise interesse, prate om det. Og om man ikke deltar i en venninnes graviditet er det jaggu feil det også.

Det er galt å ønske seg en fødsel uten smertelindring, og begrunne dette medisinsk, dersom den man snakker med har hatt epidural ved sist fødsel.

Det er galt å mene noe om barneoppdragelse dersom man er uenig med den man snakker med.

Les på NM og barnimagen og snart mamma og whatever; det bugner at innlegg der folk er pissed / forbanna / lei seg/ sint / fornærmet over hva en eller annen har sagt eller gjort i anledning deres graviditet eller rolle som småbarnsmor. Det er et sytekor uten like, kan man ikke bare senke guarden litt, legge bort forfølgelsesvanviddet og bare tenke at folk er forskjellige, og det meste er godt ment?

Signerer opp og ned og i mente. 🙂

Folk tar veldig mye som et personlig angrep.

Jeg tror at vi ofte tar kommentarer og spørsmål fra andre som angrep på de valgene vi har tatt. Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke ønsker meg eller skal ha flere barn og jeg føler ikke behov for å svare noe som helst annet enn "Nei". Får jeg spørsmål om hvorfor så forklarer jeg det gladelig, men jeg tar ikke spørsmålet som et angrep. Den andre personen forstår ikke mitt valg og dermed spør de fordi de lurer.

Jeg tror ikke man skal legge så mange bakenforliggende meninger bak spørsmål og kommentarer fra andre.

Jeg vil ha 3 barn. Har en allerede 😀 neste skal bli rundt når jeg er 25 som enda er litt over 3 år til og en som kommer når jeg er 30 eller 35. Det er iallefall håpet. Og jeg gidder ikke bry meg om kjønnet, heller at dem har det bra. Vurderer sterk å ikke ha ultralyd på neste unge. Det jeg mangler nå i "oppskriften" er en mann...

Det er alltid noen som finner noe feil. Enten har man for mange barn, ellers så har man for få - Enten så kommer kjønn i "feil" rekkefølge (ja, for det beste av alt er å få gutt først, og så jente, så jenta har en storebror som kan passe på nemlig)

Man må selvfølelig få jenter, for de får man jo så goooood kontakt med - og så nært forhold.

Og Gud forby: man må ikke ønske seg MER enn 3 barn iallefall. Da er man jo nesten dysfunksjonelle og kan jo umulig vite hva prevansjon er for noe...

Selv vil jeg ha 2-3 barn. Det blir sikkert to, men mannen vil gjerne ha tre, så vi får se. Noen ganger trives jeg veldig godt som ettbarns-mor også, men jeg gleder meg veldig til pudding nummer 2 kommer.

Jeg har forsåvidt 5 gutter, tre egne og to stebarn..... Og vi klarer fint å ta oss av alle fem, og følge opp alle fem. I den grad de trenger oppfølging. Å vurdere det slik at man kan ta seg av to men ikke tre barn er underlig mener jeg. Det er ikke barn nummer 3 som det har vært tungt å ta seg av i min familie, det er barn nummer 2. Og han ville hatt akkurat like mange vansker om barn nummer 3 ikke hadde vært født. Barn nummer 1 har i all år slitt med en tung astma, og slik ble det mer arbeid med ham. Barn nummer 3 har vært og er den enkleste å følge opp av dem alle sammen. Ganske enkelt perfekt så langt i allefall. Noen problemer har naturligvis fulgt med, men hva så. Noen utfordringer skal man ha.

Trives man derimot best i godstolen, foran tv'en med fjernkontrollen bør man kanskje finne noe annet å fylle livet sitt med enn barn. Enten man får ett eller mange.

Jeg har selv 3 barn, og ønsker meg ikke flere, da jeg personlig ikke synes jeg vil klare å følge opp flere enn de 3 jeg har.

Jeg må innrømme at jeg stusser over de som vil ha flere enn tre, men det er nok fordi jeg selv kjenner på mine egne begrensninger, så det er mer snakk om beundring fra min side.

Men jeg uttrykker ikke dette overfor de jeg kjenner som har flere enn 3.
Selv får jeg stadig vekk beskjed om vi kke skal ha flere barn. vi har 3 jenter, og mange lurer på om vi skal prøve å få en gutt også ....... .... ...slitsomt det også!

Monsoon skrev:

Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.

For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi. 😉

Signerer denne jeg

Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Mannen ville helst ha kun 1. Så vi har fått 2. Jeg ønsker fortsatt et tredje, men ikke en tredje graviditet..

Uansett - jeg kan ønske så mye jeg vil, men det hjelper lite av mange grunner: jeg kjører ikke over mannens vilje (og han har forøvrig forsikret seg godt der... snapp snapp). Vi - sammen - har ikke overskudd til et 3. barn, da begge er i jobber vi vil være og som krever oss 100 %, og jeg har dårlig nok samvittighet i dag over ikke å ha nok tid til familien. Og vi har en av hver som er friske og raske, og jeg er i slutten av 30-årene, og jeg prøver å bruke disse argumentene for å overbevise meg selv så hardt jeg bare kan.

Hadde vi fått en gutt til andre gangen, så tror jeg nok at vi hadde fått en tredje - selv om det ikke ville garantert ei jente, men for å gi det en sjanse. For ja, jeg var veldig oppsatt på å også få en jente :innrømmer glatt:.

Ellers er jeg enig i at stort sett når folk kommenterer eller spør, så er det av interesse, for å forstå andres valg når ens egne er annerledes. Jeg lurer på hvorfor folk får kun ett barn - bevisst valg, helserelatert, annet? Og når de får mange - da er jeg litt misunnelig og ganske imponert, for det er ikke slik dagens samfunn er lagt opp (les biler, pakketurer, barnevakter, 2 i full jobb osv). Jeg er interessert og nysjerrig. Også håper jeg virkelig at jeg ikke plumper ut av meg dumme utsagn som misforstås og feiltolkes som kritikk.