En selvfølge at man får til det man setter seg fore

Med en overhengende fare for at dette kan oppfattes som sutring, drister jeg meg til å høre om det er flere "flinke piker" der ute som skulle ønske seg litt mer ballonger&sjampis når de oppnår noe som er grunn til feiring?

Først som sist - dette hører ikke hjemme blant de store problemene i livet, men kan vel snakkes om likevel?

Mine foreldre og andre rundt meg har alltid hatt en forventning om at jeg fikser ting. Det er jo bare fint og gjør jo også noe positivt med troen jeg har på meg selv. Likevel kan det av og til være litt stuslig at store seire for meg blir sett på som en selvfølge av andre.

Gjennom årenes løp har jeg lagt merke til at andre som består eksamener med glans, kommer inn på studier de sårt ønsker seg, får drømmejobben og ellers oppnår det de jobber for blir feiret på ulikt vis.
Nå er jeg selv en stor fan av feiringer og litt haloi&moro generelt og hadde i grunnen satt pris på en blomst eller en skvett sjampis nå som jeg både har bestått en eksamen i et temmelig overarbeidet arbeidsår OG fått fast jobb på min drømmearbeidsplass!

Should I get a grip & shut up - eller er det lov å drømme om litt mer feiring?

...jeg feirer forøvrig på eget initiativ med Chablis på terrassen i skrivende stund! 😀

Zoë skrev:

Should I get a grip & shut up - eller er det lov å drømme om litt mer feiring?

Jeg tror man må ordne feiringen selv. Mannen min og jeg gjør så sjelden ting som fortjener ordentlig feiring at vi har gått over til å knekke en champagneflaske for å feire at vi har kjøpt jordbær og sånne småting.

Ja det er det!
Jeg kommer til å grine av lykke om et år, om jeg blir ferdig med skolen til da. Tror ikke mange innser hvor lite anlagt jeg er for skolegang, og selv om man ikke er stokk dum og jobber fllitttig, så trenger det ikke bety at det er enkelt. Jeg forlanger sjampis! Og jeg vil at pappa skal kjøpe den til meg. Han har nemlig formant nok ganger at "du må fullføre Joika", så han ser muligens strevet som ligger bak.

Lite feiring her i gården også. Når jeg har meldt meg på og bestått diverse studier har foreldrene mine stort sett bare sett spørrende ut, kanskje dristet seg til et lite "gratulerer". Da jeg fikk lederjobb var onkelen min overstrømmende: "Jeg har vært sjef en gang, og aldri mer, det er den verste jobben jeg har hatt!".

Tror jammen jeg skal sørge for å feire meg selv om det viser seg at jeg får og tar imot drømmejobben denne uka.

Esme skrev:

Jeg tror man må ordne feiringen selv. Mannen min og jeg gjør så sjelden ting som fortjener ordentlig feiring at vi har gått over til å knekke en champagneflaske for å feire at vi har kjøpt jordbær og sånne småting.

Enig i den altså! Jeg er ikke lei å be når det gjelder å finne en anledning til feiring i hverdagen.

Det er lov å drømme. Jeg drømmer enda om at foreldrene mine skal skryte av at jeg fikk beste oppnåelige karakter på skriftlig matteeksamen på ungdomsskolen, men det skjedde ikke da og ikke skrytes det nå heller. Er det rart jeg har blitt en vinglepetter som aldri gjør ferdig noenting? For hva er vel poenget når ingen "ser" det liksom?

Lite feiring her også. Jeg er også en som man forventer fikser ting, og det blir ikke noe som helst slags oppstyr når man har fullført en utdannelse eller fått fast jobb der man ønsker. Sånn som jeg akkurat har gjort. For eksempel. Litt kjipt må jeg innrømme at det er. Men moren min er veldig flink til å fortelle meg om den og den i slekten som har prestisjefulle yrker, da.

Joika skrev:

Ja det er det!
Jeg kommer til å grine av lykke om et år, om jeg blir ferdig med skolen til da. Tror ikke mange innser hvor lite anlagt jeg er for skolegang, og selv om man ikke er stokk dum og jobber fllitttig, så trenger det ikke bety at det er enkelt. Jeg forlanger sjampis! Og jeg vil at pappa skal kjøpe den til meg. Han har nemlig formant nok ganger at "du må fullføre Joika", så han ser muligens strevet som ligger bak.

Om du oppretter gruppen "Ja til sjampis til Joika!" på FB, skel jeg snarest melde meg inn!

Noen av oss blir nettjunkier og avhengige av fp for å få de bekreftelsene vi trenger. Har jeg hørt.

Men nå skal jeg lære av Esme. Det der var smart. Og hørtes igrunnen veldig romantisk ut på en Wenche Foss måte.

Kanskje jeg skal begynne å hinte til foreldrene mine allerede nå. Det er jo lang nok tid til (et år) til at de kan bearbeide tanken nok til å tro at det var deres egen ide.

safran skrev:

Lite feiring her også. Jeg er også en som man forventer fikser ting, og det blir ikke noe som helst slags oppstyr når man har fullført en utdannelse eller fått fast jobb der man ønsker. Sånn som jeg akkurat har gjort. For eksempel. Litt kjipt må jeg innrømme at det er. Men moren min er veldig flink til å fortelle meg om den og den i slekten som har prestisjefulle yrker, da.

Ja, ikke sant. Kona til fetter er lege.

Beata skrev:

Ja, ikke sant. Kona til fetter er lege.

Jeg har visst en fetter som er lege. Og en som har vært ordfører. Og en som akkurat har vært i avisen fordi han er sjef for et eller annet konsern.

Bra at jeg kommer fra en familie full av nek uten utdannelse sier jeg. "Nek".

Zoë skrev:

Gjennom årenes løp har jeg lagt merke til at andre som består eksamener med glans, kommer inn på studier de sårt ønsker seg, får drømmejobben og ellers oppnår det de jobber for blir feiret på ulikt vis.

Blir de? Det er ikke vanlig i verken min familie eller i min vennekrets.
Jeg har 360 studiepoeng, har flere yrkestitler, har vært fulltidsstudent kombinert med full jobb, men har aldri fått (eller forventet) verken champis eller ballonger.

Zoë skrev:

Should I get a grip & shut up - eller er det lov å drømme om litt mer feiring?

Feir i vei og fix feirngen selv. Hver dag er en fest om du ønsker det. 🙂

Bobbelur skrev:

Det er lov å drømme. Jeg drømmer enda om at foreldrene mine skal skryte av at jeg fikk beste oppnåelige karakter på skriftlig matteeksamen på ungdomsskolen, men det skjedde ikke da og ikke skrytes det nå heller. Er det rart jeg har blitt en vinglepetter som aldri gjør ferdig noenting? For hva er vel poenget når ingen "ser" det liksom?

Så grunnen til at du er en vinglepetter er at foreldrene dine ikke skrøt over mattekarakteren din på ungdomsskolen?
Jeg fikk beste karakter i norsk, ingen skryt, men jaggu meg har jeg blitt til noe.

Nå syns jeg du var litt ufølsom, 007.

Jeg vil være med å feire deg, Joika! 😀

Selv er jeg heldig. Vi feirer kanskje ikke i form av party eller sånt, men jeg har foreldre (spesielt mamma, men også pappa) som stadig vekk gir uttrykk for at de er stolte av det jeg får til og som heier meg fram på mastergraden. Er de i Norge når jeg er ferdig er det godt mulig at jeg blir feiret også (jeg kan kanskje snike med deg også, Joika 😉 ).

Jeg skal forøvrig feire meg selv den dagen jeg står med mastergraden i hånda! For det synes jeg er en bragd!

safran skrev:

Nå syns jeg du var litt ufølsom, 007.

Synes du? Kan hende du har rett, men jeg synes det er litt over the top å forvente at andre skal arrangere en feiring for noe en personlig har oppnådd og som egentlig bare angår en selv.

Folk har jo ulik mentalitet og personlighet også.

Jeg har heller aldri "forventet" meg verken det ene eller det andre. Men selv er jeg en person som er glad i å feire det meste, så det er nok der det ligger.