En selvfølge at man får til det man setter seg fore

Jeg har aldri fått champagne eller fest, men så har jeg forsåvidt heller aldri fortjent det.

Men, du kan fikse selv. Og så kan du forvente anerkjennelse, men ikke så himla mye mer. Synes jeg. :ærlig:

007 skrev:

Synes du? Kan hende du har rett, men jeg synes det er litt over the top å forvente at andre skal arrangere en feiring for noe en personlig har oppnådd og som egentlig bare angår en selv.

Ser ikke for meg leid lokale&sjampis i strie strømmer for noen studiepoeng, altså.

Men jeg kom til å tenke på det her om dagen. Da dukket nemlig svigermor opp med en blomst og sa at hun synes det var fint at jeg hadde gjennomført studier i et ekstra travelt arbeidsår.
Det kjente jeg at jeg satte veldig stor pris på.

Det handler ikke om divanykker, liksom. 😉

Tror det er veldig stor forskjell på foreldre, jeg. Mine er iallfall av typen som tror barn blir skadet av skryt. (Dette gjelder også voksne barn.) Det morsomme er at de gjerne kan skryte av oss til andre (søsken, tanter, besteforeldre) men aldri face to face. Jeg har, som deg Zoê, fått gode resultater på studier samtidig med full jobb og 1 stk barn, men foreldrene mine er ganske lunkne i forhold til slike ting. Kan vel ikke si at jeg savner så mye skryt og feiring heller, vil jeg feste og feire noe, gjør jeg det med andre. (Mann, venner o.l )

(Jeg synes du er flink da. :skryter: og Skål! )

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har flere venner som feks når de tok hovedfagseksamen eller fikk doktorgradsstipend fikk både sjampis og ballonger av stolte foreldre som selv har høyere utdanning og skjønner hva som ligger bak av slit og strev. Eller fikk oppermksomhet når de fikk en ny kul jobb, et krevende verv eller oppnådde andre fine ting de hadde strevd for.

Arbeiderklassevennene mine som mot alle odds har tatt bra hovedfagseksamener, fått doktorgradsstipend eller får kule jobber hører enten ikke et pip eller de får beskjed om "ja, du har nå alltid vært så flink, det var ikke annet å vente" eller får sleivkommentarer om at de er evige studenter og aldri blir voksne, tror de er noe eller lignende koseligheter.

Dette handler vel mer om at man liker en "fest" enn at man faktisk forventer noe. Eller bare det at det er koselig å bli sett. Men når er det egentlig anledning til å ferie da, om man ikke skal gjøre det når man har fullført noe man mener er litt stort...

Altså, jeg har aldri ment at jeg forventet at noen skulle lage fest for meg for det jeg har oppnådd. Men det hadde vært hyggelig med bittelitt anerkjennelse, i det minste.

007 skrev:

Synes du? Kan hende du har rett, men jeg synes det er litt over the top å forvente at andre skal arrangere en feiring for noe en personlig har oppnådd og som egentlig bare angår en selv.

Jeg har heiet venninner inn den siste vanskelige innspurten av utdannelser med støtte og hjelp til oppgaveavslutninger og gitt gratulasjonsgaver når de endelig er i mål.

For meg er det en naturlig del av det å være venninne, det å engasjere seg og støtte i vanskelige tider og feire gode resultater. Vise at jeg ser vennene mine og innsatsen de gjør. Være delaktig, livet deres angår meg, både oppturer og nedturer, suksesser og fiaskoer.

Jeg skjønner godt alle som savner å bli sett og hadde ønsket litt mer feiring og markering av dem rundt seg.

Zoë skrev:

hun synes det var fint at jeg hadde gjennomført studier i et ekstra travelt arbeidsår.
Det kjente jeg at jeg satte veldig stor pris på.

Det er vel der vi er ganske mange av oss. Det er hyggelig å få anerkjennelse og et klapp på skulderen for god innsats.

007 skrev:

Så grunnen til at du er en vinglepetter er at foreldrene dine ikke skrøt over mattekarakteren din på ungdomsskolen?
Jeg fikk beste karakter i norsk, ingen skryt, men jaggu meg har jeg blitt til noe.

Nuvel. Det var da satt på spissen, men likevel med et snev av sannhet. Jeg har blitt noe, men tror jeg hadde sluppet å 'kaste bort' så mange år dersom jeg hadde fått vite hva de så at jeg var flink til. At jeg er der jeg er nå er kun min fortjeneste.

Jeg liker gjerne å feire andre. Og når andre feirer meg. (Jeg skriver når jeg, det så så trist ut med hvis).

Det jeg ikke liker er når jeg må stelle for at andre skal komme og beære meg med å være Gjest På Full Service når jeg selv er den som skal feires. Jeg vet ikke mye jeg er så sur for som mine egne bursdager - hvor jeg må gjøre all jobben mens de andre venter på oppvartning. I form av kaker jeg må bake som jeg ikke engang kan spise selv.

smilefjes skrev:

Jeg liker gjerne å feire andre. Og når andre feirer meg. (Jeg skriver når jeg, det så så trist ut med hvis).

Det jeg ikke liker er når jeg må stelle for at andre skal komme og beære meg med å være Gjest På Full Service når jeg selv er den som skal feires. Jeg vet ikke mye jeg er så sur for som mine egne bursdager - hvor jeg må gjøre all jobben mens de andre venter på oppvartning. I form av kaker jeg må bake som jeg ikke engang kan spise selv.

Enig. Jeg husker knapt 30 års dagen min. Var så stressa med å se til gjestene, ordne med mat osv. Kommer ikke til å gidde å ha noe sånt igjen. Det blir i alle fall med myyye enklere bevertning.

@smilefjes: Neste gang du fyller år, så inviterer du til kurvfest/ tapas. Alle tar med hver sin matrett. Så kan du også spise, og slipper så mye arbeid.

rine skrev:

(Jeg synes du er flink da. :skryter: og Skål! )

http://www.youtube.com/watch?v=gSYSA9AhN9o

DM skrev:

@smilefjes: Neste gang du fyller år, så inviterer du til kurvfest/ tapas. Alle tar med hver sin matrett. Så kan du også spise, og slipper så mye arbeid.

Gåkke - ingen som er født med evnen til å lage mat her. Og som alt annet jeg kan så er det medfødt hos meg. Jeg har aldri trengt å lære meg noe som helst, jeg bare kan det av meg selv - så da må nok jeg gjøre det.

(Det er som regel bare faren min og familien da - men jeg blir like sur likevel, for det er igrunnen like mye jobb å lage fest for fem som for femten sånn ca.)

Akkurat det med matlaging er vel drømmeprinsens virkelig svake punkt.

Zoë:

Jeg var første i min mors familie som tok artium og den første som tok høyere utdannelse. Av den grunn har mange sett på meg som den flinke, perfekte som fikser alt. I tillegg er jeg gift med ungdomskjæresten, giftet meg før jeg fikk barn, har et pent hjem, er flink til å lage mat og kreativ. Av og til skulle jeg ønske at de heller så alle de dårlige sidene mine. Å være den flinkeste gir høy fallhøyde om noe skjærer seg.

Dog ble jeg feiret med restaurantbesøk av mine foreldre da jeg var ferdig utdannet. Ja, egentlig vet jeg ikke hva jeg vil med dette pratet mitt. Dog vet jeg at mine unger skal feires når de når milepæler.

Zoë skrev:

Jeg har heller aldri "forventet" meg verken det ene eller det andre. Men selv er jeg en person som er glad i å feire det meste, så det er nok der det ligger.

Da synes jeg du skal invitere til fest, Zoë.

safran skrev:

Altså, jeg har aldri ment at jeg forventet at noen skulle lage fest for meg for det jeg har oppnådd. Men det hadde vært hyggelig med bittelitt anerkjennelse, i det minste.

Joda, anerkjennelse og skryt er fint. 🙂 Jeg blir glad for skryt, jeg også, og jeg er kanskje blitt litt kynisk og likegyldig fordi jeg ikke er vant til å få skryt når det gjelder jobb og studier? I alle fall ikke av familien, men jeg har fått mye skryt og heirarop fra venner.

Chanett skrev:

Jeg var første i min mors familie som tok artium og den første som tok høyere utdannelse. Av den grunn har mange sett på meg som den flinke, perfekte som fikser alt. I tillegg er jeg gift med ungdomskjæresten, giftet meg før jeg fikk barn, har et pent hjem, er flink til å lage mat og kreativ. Av og til skulle jeg ønske at de heller så alle de dårlige sidene mine. Å være den flinkeste gir høy fallhøyde om noe skjærer seg.

Ja, sånn er det. Akkurat sånn.

007 skrev:

Da synes jeg du skal invitere til fest, Zoë.

Skal ha venninner på reker&vin i morgen, så eget initiativ til fest i hverdagen skorter det ikke på!

Det er jo ikke det det handler om vet, du. Men det tror jeg nok du skjønner også? Synes det er hyggelig å være oppmerksom mot andre - og setter stor pris på det når andre er oppmerksomme mot meg. Liker når ikke alt er på det jevne, jeg - litt bølger av ekstra høy stemning gjør seg!

Joda, jeg skjønner hva du mener, og jeg er for så vidt enig med deg. Jeg er bare ikke vant til feiring og skryt når jeg har oppnådd noe, og det er ikke vanlig i vennekretsen min heller.

Jeg er heller ikke vant med det, men skulle ønske det var vanlig. Det er veldig koselig.