Er dette ironi?

Og mildt sagt oppsiktsvekkende om ikke andre voksne bidrar med å smøre mine barn med solkrem, at de føler ansvar for det på lik linje? DET er absurd for meg ihvertfall.

Selvsagt er det et foreldreansvar å beskytte sine egne barn mot sola. Hva er det ellers, et samfunnsansvar? Det er likevel både vanlig og naturlig at besteforeldre smører barna selv om foreldrene er tilstede, men det er fortsatt foreldrenes ansvar at det blir gjort.

007 skrev:

Hvis du synes det er en selvfølgelig at andre tar over typisk foreldreansvar og obsiktsvekkende om det ikke skjer, så slår det meg at du faktisk kanskje er en av de bortskjemte?

Jeg synes det er en nedrig måte å diskutere på, når andre i diskusjonen stemples.

Jeg synes at det å dele på arbeidet er noe annet enn å dele på ansvaret. Og det har jo noe med nærhet å gjøre. Jeg ville uten å nøle tilby meg å hjelpe mødre med små barn med "daglige gjøremål" hvis jeg var sammen med de i en lengre periode. Klart, er man innom 2 timer på besøk, er det en annen setting. Men hvis man bor nært, barna går ut og inn hos hverandre, man er på ferie sammen etc Og igjen - hvis mødrene ikke ønsket hjelp, så er det lov, men jeg tenker det er natulig å utføre arbeidsoppgaver når man er sammen. Jeg tar feks av bordet (men spør først) hvis jeg er på middag hos noen. Synes ikke jeg "tar over ansvaret", bare at jeg gjør en liten arbeidsoppgave.

Jeg ville aldri verken smurt solkrem, pusse tenner, vasket hår eller gjort andre oppgaver uten å spørre først om det var ønskelig. Hvis noen hadde tenkt at det var en selvfølge at jeg gjorde slik når foreldrene var til stede uten at det var avtalt, ville det fort blitt misforståelser og kanskje misnøye. Jeg ville nok opplevd det som at jeg tok meg til rette, hvis jeg ikke hadde avklart med foreldrene at jeg skulle gjøre disse tingene. Jeg vil ikke at det skal oppleves som om jeg korrigerer eller tar meg til rette hvis jeg gjør slike ting helt ubedt.
Jeg finner forøvrig på masse med de yngste barna i familien, men avklare med foreldrene, som både har ansvar og siste ord i hva som skal og ikke skal gjøres.

Pøblis skrev:

Jeg ville aldri verken smurt solkrem, pusse tenner, vasket hår eller gjort andre oppgaver uten å spørre først om det var ønskelig

Hvis jeg var på ferie med noen, barna var oppe, men foreldre sov så hadde jeg nok gitt de mat og smurt de med solkrem. Hadde ikke vasket de eller pusset tenner. (Jeg argumenerer ikke imot deg, jeg bare "fyller på" 🙂 )

Når foreldrene ikke er der så tenker jeg det er ok å gjøre ting som man mer er nødvendige. Jeg mener feks at solkrem er mer nødvendig enn tannpuss.

Med tantebarna mine (min søsters) var jeg så nær at jeg hjalp til med det som var nødvendig. Har ikke vært så nær andre sine barn. Dette var i en kort periode hvor de bodde hos oss.

him skrev:

Jeg synes det er en nedrig måte å diskutere på, når andre i diskusjonen stemples.

.

Jeg syns Input kom med såpass bastante og krasse uttalelser her at litt motbør må påregnes.

him skrev:

Hvis jeg var på ferie med noen, barna var oppe, men foreldre sov så hadde jeg nok gitt de mat og smurt de med solkrem. Hadde ikke vasket de eller pusset tenner. (Jeg argumenerer ikke imot deg, jeg bare "fyller på" 🙂 )

Når foreldrene ikke er der så tenker jeg det er ok å gjøre ting som man mer er nødvendige. Jeg mener feks at solkrem er mer nødvendig enn tannpuss.

Med tantebarna mine (min søsters) var jeg så nær at jeg hjalp til med det som var nødvendig. Har ikke vært så nær andre sine barn. Dette var i en kort periode hvor de bodde hos oss.

Jeg er enig med påfyllet ditt. Jeg er ofte den som står opp først når familien er på hytta, og serverer gjerne den yngste generasjonen både frokost og veldig god underholdning. jeg tilbyr meg gjerne å ta kveldsstell inkl. tannpuss og følging på do, men ikke uten at det er avklart med foreldrene.

Jeg har også tauet inn et fortvilet nabobarn som ikke kom seg inn i eget hus, servert litt mat og hjalp med å kontakte foreldrene.

Filifjonka skrev:

Jeg syns Input kom med såpass bastante og krasse uttalelser her at litt motbør må påregnes.

Jeg synes motbør er noe annet enn å tillegge den man snakker med negative egenskaper.

Sorry, jeg syns Input tillegger de aller fleste av oss negative egenskaper fordi vi ikke tenker helt likt som henne.

Jeg synes det er absurd å forvente at andre voksenpersoner tar sånne jobber uten å spørre. Jeg kunne kanskje bedt mine foreldre om å smøre ungene mine, men jeg får fremdeles stikk fra min søster om den gangen ungene mine var små og ba henne smøre dem. Jeg synes det er min jobb å smøre mine egne unger, og jeg ville aldri smurt andres barn uten å bli bedt om det.

Når det er sagt, virker det for meg også som at det er mer strevsomt å være foreldre i dag enn før. Det er bare tanker jeg har gjort meg, og nå er jo mine i 20-årene, så det er en stund siden de var små. Med diagnoser og andre greier var det jaggu slitsomt å ha små barn for meg også, men nå virker det som alt skal perfeksjoneres og være optimalt til enhver tid. Jeg tror ikke det er sunt, verken for foreldre eller barn. Og jeg ser mange usunne tendenser i løpet av alle de årene jeg har vært lærer. Barn (og foreldre!) oppfører seg helt annerledes enn for bare fem, for ikke å snakke om ti og femten år siden.

Så kan man jo si at dette er noe man selv velger, at man må ta ansvar etc, men jeg tror likevel ikke at det er så lett å være forelder i dag. Man blir liksom vurdert og målt på alle kanter, og jeg er glad jeg slipper å oppdra småbarn akkurat nå. Men det skyldes nok vel så mye at jeg er over 50.

Jeg er helt med på teorien om "laget rundt barnet", som vi er pålagt i jobbe etter i min jobb, men det er absolutt en bonus i mine øyne om andre hadde stått opp med mitt barn.

Men når de først tilbyr seg å stå opp (ingen andre enn bestemødre har tilbudt oss dette), så forventer jeg jo at de i den oppgaven inkluderer å gi barnet mat, bytte bleien/hjelpe på toalettet og smøre med solkrem eller andre årstidsrelevante ting være seg ulltøy eller solhatt.

Det har i alle fall vært en bonus for meg i mange år at ungen kunne stå opp på ferie og kose seg med bestemor. Som absolutt også ga ungene og henne en senstedig relasjon og gjensidig glede. Og meg, som slapp å stå opp så tidlig.

Jeg skjønner hva Input sier. Jeg hadde hele flokken her for et par uker siden, med folk fra 3 til 89 år, på en dag med mer enn 30 grader. Tanten gikk rundt med solkremen og smurte alle, den amerikanske onkelen var drikkeansvarlig og sørget for at alle hadde kald drikke til en hver tid, svigersønnen var pølsesjef og døtrene lå under parasollen og nøt at storfamilien servet barna og hverandre, i lag. Det var et deilig virvar av masse folk som tok et kollektivt ansvar for at alle hadde det de skulle og trengte.

For meg Og mine er det i alle fall et naturlig og laidback opplegg at vi tar ansvar i lag, for hverandre.

Karamell skrev:

Det er vel ikke barnehagen som forventer at alt skal være perfekt, og lage ting fra bunnen av? Og dekke til babygymmen? Det høres ut som noe sosiale medier predikerer? Jeg synes heller vi snakker med foreldrene om å ikke ha så høye abisjoner, og råder dem, om dem spør, til å ikke ha fritidsaktivteter hver eneste dag etter barnehagen, for ekspempel.

Det var kanskje litt feil skrevet. Men det er mer mas fra barnehagen nå. Er også mer for barnehagen nå enn bare år tilbake.

All forventningene er det foreldre, sosiale medier og «forskning» som legger opp til. Oppslag om at skjermtid gir autisme. Halve barselgruppen jeg var i drev og dekket til eller måtte ha tven av til barnet sov på kvelden. Livredd for å skade barnet. Enda flere følte de feila som foreldre om de ikke lagde grøt fra bunnen av.

Tilgangen tll informasjon, men kanskje ikke alltid evnen til å skille fra hverandre hva som er viktig og hva som ikke er viktig er mye større nå enn når jeg fikk eldste. Jeg var her og på nybakt mamma.

Jeg merker en forskjell, påvirker ikke meg noe særlig, men jeg merker at det er mye press.

Jeg elsker unger og er et A-menneske. Så om jeg sover på et sted hvor unger til venner eller familie også sover, så har jeg ingen problemer med å stå opp med ungene. Hvorfor skulle jeg ikke det hvis jeg har overskudd og mulighet til det?

Spørre foreldrene om jeg får lov til å gi ungen mat eller smøre ungen inn med solkrem før vi skal gå ut? Hvis ungen gir meg lov, så er det all den tillatelsen jeg trenger.

Jeg forstår godt hva Input snakker om. Hvis vi skal ha en landsby rundt ungene våre, så kan vi ikke være bekymret for å faktisk gjøre det som en landsby gjør.

Internet kom vel i 1994-1995 og litt seinere som allemannseie? Og så kom sosiale medier i nåværende form noe seinere. Klart det påvirker mye, også her. Man ser det man ikke ellers hadde sett, man har tilgang på både god og dårlig informasjon på ingen tid og det diskuteres i bobler. Det kreves en del modenhet og bevissthet for å ikke ta inn alt man eksponeres for. Skolen gjør en god jobb der, jeg kan ikke huske at vi ble eksponert for kildekritikk på barneskolen. Da var man mer heldige om foreldrene eide et leksikon.

Jeg hører flere lærere si at det er andre barn nå enn for noen år siden, og andre foreldre. På sykehus opplever vi det som en strøm av eldre barn og ungdommer som trenger beroligende medisiner eller narkose for ganske enkle undersøkelser. Og et økt press på at det må finnes en (sykdoms-)årsak til alt ubehag. Det vi ser er at noen (slett ikke alle) foreldre ikke greier å være trygge voksne når ungen ikke vil/greier/gråter. Hvis man følger litt med på diskusjoner på nett er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Noe som kan spille inn er hva voksne forventer av sine liv. I steinalderen (vi snakker 1980) ble barna født inn i en familie på godt og vondt, foreldrene levde med barna og barna var med på det som skjedde. Jeg har kanskje inntrykk av at «familie» og «barn» har blitt litt mer et prosjekt, noe man har, noe som skal mestres. Og dermed også mer privatisert. «Oj Oda ble solbrent, hva tenkte foreldrene med?» Mer publiseres, mer diskuteres, mer flyttes fra «uff da» til krise. Mens man tidligere holdt på i hagen og så fikk ungen egen spade skal barna nå ha egen aktivitet, og så skal de voksne ha sin. Jeg sier ikke at det gjelder alle. Jeg er med Input på at hvis man står der med flere unger enn sine egne så sørger man jo for at de man har rundt seg får dekket basale behov, det betyr ikke at man forventer avlastning og at andre overtar foreldrerollen. Får nabogutten skrubbsår så har man plaster (hvis man har da). Det jeg synes er en trend nå er at foreldre forventer avlastning for å få sin «voksentid». Det var ikke like vanlig for noen år siden. Og det at det er en forventning om å kunne unngå ubehag både for voksne og barn.

Det er mange grøfter å falle i. Jeg kjenner til en alenemor som aldri kan gjøre noen form for hus- og hjem-arbeid når hun er sammen med ungen sin (som nå er fire år). Så den ungen er svært vant til å alltid bli "oppvartet" og krever at den som passer ham er 100 % tilstede og gjør ting som ungen vil. Ikke snakk om å ta en kopp kaffe mens ungen leker alene på gulvet der, nei. Ikke noe klesvask eller å sette sammen et IKEA-møbel heller.

Jeg er enig med Katta, altså. Og nå som mor til voksne unger låner jeg jo bort solkrem til andre unge voksne/kjærester osv. Også med trenden på at barn er et prosjekt som er utenfor dagliglivet på et vis. Det er jo slik at vi nå ser på barn og barndom som noe med egenverdi, ikke bare noe man er i påvente av å bli voksen. Det er jo en bra ting at barn har mer medvikning på ting rundt seg og mer rettigheter. Men det var den grøften da. Jeg har faktisk to venninner som ikke kan møtes noe særlig i sommerferien [I]i tilfelle[I] deres voksne barn vil finne på noe. Det synes jeg er helt vanvittig! Det ene "barnet" er 25 år gammel. Det er jo fordi denne unge voksne studerer et annet sted, og nå er hjemme for sommerferien, men altså.

Jeg tenker dette - som mye annet - løses med to standarder. En for hva man forventer av andre og en for hva man faktisk giør og ønsker å gjøre selv. Altså litt høyere forventninger til seg selv enn til andre. Jeg forventer ikke at noen andre skal bidra med noe til våre barn, men jeg ønsker selv å bidra for andres. Da blir jeg aldri skuffet, blir positivt overrasket hvis noen gjør noe for dem og håper jeg positivt overrasker andre ved å hjelpe dem. Hvis alle tenker sånn, så blir det et veldig hyggelig miljø å være i.

Min egen storfamilie på pappas side er slik som input og nextlife beskriver. De/vi er så nære at alle fikser alt til alle hele tiden. Jeg ønsker og håper at det blir slik med oss og ungenes familier på sikr også - det er drømmen.

Noe kan jo både være relasjonsbygging og avlastning. Det er jo ikke sånn at om en handlig har én funksjon for den ene parten, så mister den all mulighet til å være noe for den andre, liksom.

Å stå opp med barnebarn, tantebarn eller vennebarn er selvfølgelig relasjonsbygging for den som gjør det sammen med barnet, men det er jo ingen tvil om at det samtidig er avlastning og en bonus for foreldrene.

Noen ganger føler jeg at man misforstår med vilje her inne bare for å få en unnskyldning til å himle og snipe.

Selvfølgelig kan jeg smøre andres barn om jeg har solkremen oppe. Kanskje jeg spør "trenger Ole litt solkrem, jeg kan smøre ham". Det er ikke rart å stille det spørsmålet. Det er heller ikke rart å bare smøre Ole om man vet at det er lenge siden sist, eller man skal ut, og Oles foreldre er opptatt med noe annet. Og at Ole tåler solkremen, vel og merke.

I en landsby så skal man stille opp for hverandre. Men man skal også vise takknemlighet for at det stilles opp. Man forventer det ikke bare, fordi handlingen også har en verdi for dem som gjør det.