Herremann, nå ombestemte de seg igjen. Mann og barn skulle hente katten på fredag (jeg var i Krakow), som avtalt. Det var ikke noen tvil om det ble noe av, hun sa katten var vår og kunne hentes på fredag. Ungene storgledet seg, eldste hadde fortalt det til halve skolen og var helt

da mannen hentet henne på SFO på fredagen.
Så fikk min mann en sms fra kattens eier om at de muligens ombestemte seg, for det var et så vaaaanskelig valg. Samme greia igjen, altså.
Mannen min prøvde å være svært forståelsesfull og sa at han selvsagt skjønte det, men at han helst ville ha et 100 % svar innen lørdag morgen, for vi har jo ikke så lyst på denne frem og tilbake-runden hele tiden. Greit, det skulle han få.
Dagen etter får han sms igjen, katten blir hos dem. Skuffede unger og hele pakken, men sånn er det jo bare. Mannen min ble jo irritert etter all denne runddansen både med denne eieren og den forrige katten vi skulle få (samme ulla), så han sendte sms tilbake om at det selvfølgelig var greit, men at hun muligens neste gang, om hun ville gi bort en katt igjen, kunne bestemme seg før hun ga beskjed om at katten kunne hentes, for nå satt han her med to skuffede barn som hadde gledet seg veldig til å få henne, og ikke minst var han jo lei seg selv også siden han hadde sett for seg at det nå var helt avklart at vi skulle få ha henne.
Så kommer meldingen over alle meldinger - en evighetslang sms der hun beskylder ham for å ødelegge hennes glede over at hun endelig har bestemt seg for å beholde katten, at han burde lære ungene sine om livets realiteter og at skuffelser ikke er døden, og at han muligens ikke er sint på henne, men på seg selv siden han FEILET i å få katten.
Jeg tror vi sier oss glade for at det ikke ble noe av, egentlig. Jeg ser virkelig for meg fremtidige dramasituasjoner om vi hadde fått henne. At de plutselig krevde henne tilbake, besøksrett og gudene vet hva. Nå får vi se oss om etter en ny pus. Vi fant en liten tass på Finn i dag, men hun var allerede gitt bort.