Er barnet ditt restauranttrent?

Tinetoff skrev:

Ikke minst skulle jeg ønske ungene virkelig likte å gå på restaurant, det er jo det morsomste jeg vet.

Hvorfor liker de ikke å gå på restaurant da? Har du spurt dem om det, og hva svarer de da? Min datter elsker det. Man ser at hun virkelig koser seg, hun får bla i menyen, vi stiller spørsmål om matønsker og forklarer hva de har på menyen (hun kan ikke lese ennå).

1) Kan du ta med barnet ditt (barna dine) på restaurant uten skandale?
Ja, det går veldig fint.

2) Hvor formell kan restauranten være?
Vi går ikke på så fine restauranter, vanlig italienske er helt greit.

3) Hva er ditt beste triks for å holde ungene rolige ved bordet så lenge at du får spist din egen mat?
Tja, de er ganske flinke til vanlig egentlig. Men en leke til minstemann, og vanlige samtaler med de eldste.

Elin skrev:

Dersom ungene har fått dette inn fra første gang på restaurant så ser jeg ikke helt problemet, for da vet barnet hvilke regler som gjelder på restaurant. Forøvrig den samme taktikken som brukes om at man skal sitte i setet sitt på et fly, og ikke løpe i midtgangen. Tydelighet på hvilke kjøreregler som gjelder, og konsekvens dersom reglene ikke følges.

Nå er mine store, så jeg tenker meg tilbake til den gang de var 3, 7 og 11 år:

Tinetoff skrev:

1) Kan du ta med barnet ditt (barna dine) på restaurant uten skandale?

2) Hvor formell kan restauranten være?

3) Hva er ditt beste triks for å holde ungene rolige ved bordet så lenge at du får spist din egen mat?

1. Ja, det kunne jeg.

2. Den kan være ganske så formell, så lenge det er mat ungene liker.

3. Nintendo, liten skrivebok med tegneblyanter, smurfedrops, klistremerkebok, småbiler og liten dukke med klær.

Iset skrev:

Denne synes jeg var litt "ovenfra og ned"? Hvilken alder mener du dette bør gjelde fra? Jeg er i utgangspunktet enig med deg, men det kommer jo an på barnet og spesielt da alder. Det er stor forskjell på å forklare en 1,5 - 2-åring at man sitter pent ved bordet, og det å forklare det samme til en unge på 5 eller eldre. Når du skriver slik som du gjør, tenker jeg at du mener alle småbarn som ikke gjør nøyaktig som foreldrene sier de skal gjøre, har fått dårlig oppdragelse? Jeg har alltid prakket på ungene mine køkultur og oppførsels-regler når vi er ute, men en toåring er og blir en toåring. Søsken kan også være vidt forskjellige. Jeg har alltid kunnet ta med storesøster hvor som helst og hun har sittet fint. Lillebror, derimot ...

Ovenfra og ned, why? Har man en 1,5-2-åring stiller man forberedt. Tar med "reise-spisestolen" ,som ungen selvsagt har sittet i hjemme også, når man spiser... Man har med maten som den lille ville spist hjemme...og man sitter selvsagt ikke ved bordet i 2 timer med en så liten unge. Det ville man ikke gjort hjemme heller.
Jeg heller vel også litt til at dersom man hjemme og på privatbesøk hos andre alltid synes det er ok at barna kan gå fra bordet før alle er ferdig, gjør barnet en bjørnetjeneste i fht. restaurant-trening. Det blir vanskelig å forklare en unge at man må sitte ved bordet på restaurant og i selskap, men praktiserer løpe-rundt-og-forlate bordet-når- man- vil når man er hjemme... Her svikter mange foreldre tror jeg, og nei det har ikke noe med dårlig barneoppdragelse å gjøre, men kanskje bare litt slapp sådan 🙂

Jeg innrømmer jo med letthet at det kan være miljøskade for mitt vedkommende. Jeg har jobbet på restaurant, jeg jobber som flyvertinne og jeg er OFTE ute og spiser. Noe av det som virkelig kan ødelegge en restaurant-opplevelse eller en flyreise er unger som ikke kan sitte i ro og som fritt får løpe rundt, brøle eller sutre og klage.

Skremmern skrev:

Du kan brøle så mye du bare vil, tulling, men enkelte av oss får dette til uten problemer, og der trykker vel skoen vil jeg anta...

Ja, det er de. Og det går så å si alltid bra med mindre vi voksne har bommet på stemningen og de (eller, først og fremst storesøster) er veldig trøtt uten at vi har oppfattet det på forhånd. Da kan det *kremt* bli litt svett stemning. Jeg har ingen triks, de er begge nokså rolige barn. Men noen småleker og kanskje en liten gulrot ala is til dessert er kjekt.

Min sønn er to år, snart.

Han kan spise uten uten å skape katastrofe eller oppstyr, så lenge han liker maten.
Det fordrer egentlig at det ikke er en så veldig formell plass, gjerne en med barnemeny, pølser er en slager...
Vi har ikke for vane å gå ut, vi spiser bare ute når vi er på lange bilturer, og da er det kafeer vi stopper på, kjapp mat, lite formelt. Så det er det han er trent på, om man kan si det sånn. Vi velger egentlig spisested etter "Hvor de har gode stellerom"-kategorien, og med en kommende ny baby regner vi med å holde oss til dette en studn til. Når man kjører 40 mil på biltur med bleiebarn verdsetter man steder med mat som er raskt tilberedt, og en mulighet til å bytte bleien mens man venter...

Reelt resturanttrent er han derfor ikke, men ganske greit kafe-trent. sitter i en barnestol, får servert oppskåret mat, snakker med sine foreldre på toåringers vis, griser litt som barn i den alderen ofte gjør, men stort sett uten store problemer 🙂

Ettersom hans foreldre ikke er resturant-vant, blir han neppe trent i formelle resturanter noe særlig med det første....

Elin skrev:

Du kan brøle så mye du bare vil, tulling, men enkelte av oss får dette til uten problemer, og der trykker vel skoen vil jeg anta...

For meg blir dette litt som å si at alle barn tar flaske. Det påsto jeg også da jeg hadde Hannah, men jeg måtte bite det i meg da jeg fikk Peder.
Det samme gjelder restaurant. Hannah er en annen type enn Peder, og jeg har ikke stresset veldig om jeg skulle ha med meg henne på en restaurant der barna måtte være ved bordet. Men Peder? Ikke akkurat. Det hadde iallefall ikke blitt sælig koselig, hverken for oss, Peder eller de andre på restauranten.

Elin skrev:

Du kan brøle så mye du bare vil, tulling, men enkelte av oss får dette til uten problemer, og der trykker vel skoen vil jeg anta...

Enkelte har fått det til med 1 barn men hadde kanskje ikke fått det like lett til med neste. Jeg kunne skrevet det samme som deg da jeg bare hadde eldste.

Elin skrev:

Ovenfra og ned, why? Har man en 1,5-2-åring stiller man forberedt. Tar med "reise-spisestolen" ,som ungen selvsagt har sittet i hjemme også, når man spiser... Man har med maten som den lille ville spist hjemme...og man sitter selvsagt ikke ved bordet i 2 timer med en så liten unge. Det ville man ikke gjort hjemme heller.
Jeg heller vel også litt til at dersom man hjemme og på privatbesøk hos andre alltid synes det er ok at barna kan gå fra bordet før alle er ferdig, gjør barnet en bjørnetjeneste i fht. restaurant-trening. Det blir vanskelig å forklare en unge at man må sitte ved bordet på restaurant og i selskap, men praktiserer løpe-rundt-og-forlate bordet-når- man- vil når man er hjemme... Her svikter mange foreldre tror jeg, og nei det har ikke noe med dårlig barneoppdragelse å gjøre, men kanskje bare litt slapp sådan 🙂

Jeg innrømmer jo med letthet at det kan være miljøskade for mitt vedkommende. Jeg har jobbet på restaurant, jeg jobber som flyvertinne og jeg er OFTE ute og spiser. Noe av det som virkelig kan ødelegge en restaurant-opplevelse eller en flyreise er unger som ikke kan sitte i ro og som fritt får løpe rundt, brøle eller sutre og klage.

Nå har jeg vært mye ute og reist med barn, vi har vært på flere lange flyturer og mange restaurantbesøk. Og min erfaring er at de aller, aller fleste har forståelse for at småbarn ikke alltid kan "dikteres" til å sitte stille. Dette gjelder faktisk spesielt ansatte, både flyverter/vertinner og kelnere. At det skal være "slapp" oppdragelse om en 2-åring ikke kan fås til å sitte absolutt stille ved bordet i en gitt situasjon høres virkelig veldig naivt ut. Er det lenge siden du hadde småbarn selv?

Jeg synes innimellom at ettbarnsforeldre uttaler seg om barneoppdragelse på samme måte som barnløse.

Se hva jeg har fått til med mitt barn, det er en skandale at ikke andre greier det samme. Og ja, jeg har venner med ett barn som jeg også reagerer på. At barn er forskjellige erfarer mange først når de får flere barn.

Storebror - som egentlig er rimelig aktiv - var særdeles restaurantrent fra han var baby. Han elsket å få masse oppmerksomhet og kunne sitte og prate/bable eller plukke med små leiker. Ved 3-årsalderen ble han storebror og måtte lage mer lyd for å få samme oppmerksomhet. Jeg sier ikke at vi ikke kunne gjort noe annerledes, men vi har rett og slett kuttet ned restauranttreninga fordi slike utflukter ofte blir mer stress enn kos. Vi har kuttet ned, og ikke ut. Kommer nok til å prøve oss igjen flere ganger i løpet av sommerferien.

Artig trådutvikling.

Det er stor forskjell på å ha med seg ett barn enn å ha flere, Elin. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne det.
Det er også ofte forskjell på jenter og gutter.

Elin kaller meg tulling.

Barn spiser da all mat om de bare blir tilbudt det fra de er små med en positiv tone rundt bordet. Min eldste spiser absolutt alt og er villig til å smake på det meste, og har spist pent med gaffel og kniv fra han var 2-3 år. Bare så synd samme taktikk og samme foreldre har feila fullstendig i forhold til toern.

Skremmern skrev:

Elin kaller meg tulling.

Elin skrev:

Du kan brøle så mye du bare vil, tulling, men enkelte av oss får dette til uten problemer, og der trykker vel skoen vil jeg anta...

Jeg tror dette har ganske mye å gjøre med barnet også; selv om det er klart tilvenning og opplæring og forklaring og planlegging er nødvendig for de fleste og tilstrekkelig for mange, så betyr ikke det at den eneste tenkelige grunnen til at et barn ikke er dydsmønster på restaurant er at foreldrene ikke har gjort de "riktige tingene". Det er så stor forskjell på hvor raskt barn kjeder seg, på hvor interessert de er i mat, på hvor greit de synes det er å sitte i ro, og hvor mottagelig de er for vennlige henstillinger om å ta hensyn til de andre gjestene, for å nevne noen få ting, at der bør man rett og slett være ydmyk nok til å si at man har vært heldig hvis man har et barn som er greit å ha med seg.


Når det er sagt, så har vi vært heldige. Poden kan sitte i ro nesten så lenge som helst bare han har med seg DS-en sin eller får låne en iPhone. Er det langvarig middag med flere retter og mange gjester, kan det hjelpe med en bok, noen nye leker eller lov til å låne et kamera. Han har minimal interesse for å vise hensyn overfor oss eller andre gjester, han er bare fra naturens side ganske bedagelig og innadvendt, så direkte bråk lager han sjelden uansett. Dessuten er han ikke så verst "flink" til å spise mat, og bruker gjerne lang tid på det. Og så elsker han dessert, så det hjelper også. (Det er nok det der med å få flere enn ett barn som er problemet, Toffen. Jeg kan levende forestille meg at han ville vært vesentlig vanskeligere å stagge med en "partner in crime". )

Skilpadda skrev:

Jeg tror dette har ganske mye å gjøre med barnet også; selv om det er klart tilvenning og opplæring og forklaring og planlegging er nødvendig for de fleste og tilstrekkelig for mange, så betyr ikke det at den eneste tenkelige grunnen til at et barn ikke er dydsmønster på restaurant er at foreldrene ikke har gjort de "riktige tingene". Det er så stor forskjell på hvor raskt barn kjeder seg, på hvor interessert de er i mat, på hvor greit de synes det er å sitte i ro, og hvor mottagelig de er for vennlige henstillinger om å ta hensyn til de andre gjestene, for å nevne noen få ting, at der bør man rett og slett være ydmyk nok til å si at man har vært heldig hvis man har et barn som er greit å ha med seg.

Ja, dette kommer jo helt klart frem når man ser på hvor mange (de fleste?) som har 1 barn som er "dydsmønster" når det kommer til slike ting, men så får de et barn til som er helt motsatt, selv om barna har samme oppdragelse. Det forteller jo alt om hvor forskjellige barn er, uavhengig av foreldrenes innsats!
Og jeg blir ganske frustrert av tanken på at Elin og folk som henne himler med øynene over små barn (og foreldrene som tydeligvis har vært for slappe med oppdragelsen) som sitter litt urolig ved bordet eller ikke klarer å sitte helt rolig på et fly i 5 tmer, for hennes barn klarer jo det.

Katta skrev:

Barn spiser da all mat om de bare blir tilbudt det fra de er små med en positiv tone rundt bordet.

Tviler litt på den altså. Mine barn spiser iallefall ikke all mat, til tross for positive toner og lystige foreldre.