Plikt til å leve?

Sitron skrev:

Som oftest vet man jo når man har kommet til the point of no return.

Ja, men poenget er at det er ein rett å kunne leve til det tek slutt. Eg fryktar at aktiv dødshjelp vil kunne føre til at ein ikkje føler at ein har rett til å halde seg fast så lenge ein kan.

Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp, til for 2,5 år siden så slet jeg veldig.

Min far ble dårligere og dårligere han tryglet meg gang på dang om å hjelpe ham. Hadde jeg ikke hatt Mazungen å ta hensyn til hadde jeg nok gjort det og sittet i fengsel nå. Men så plutselig var han klarere og sa, jeg mener det ikke, jeg vil leve. Da ble jeg skremt. Skremt fordi jeg hadde tatt hans bønner om hjelp som oppriktige.

Han døde jo like etter dette, mindre enn 24 timer etter å ha fått morfinplaster. Jeg satt hos ham til en time før han døde, og det var godt å høre hvordan han slappet av og på en måte ble seg selv. (selv om han var i rus).

Etter dette vet jeg ikke helt hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Jeg mener jo mennesker bør ha lov å dø med verdighet, men jeg er ikke så sikker på hvor oppriktig ønsket er og hvor mye det er fortvilelse som snakker. Mange syke, gamle og pleietrengende har skyldfølelse for å være en byrde. Det er ikke ok med dødshjelp på det grunnlaget.

Alfa skrev:

Ja, men poenget er at det er ein rett å kunne leve til det tek slutt. Eg fryktar at aktiv dødshjelp vil kunne føre til at ein ikkje føler at ein har rett til å halde seg fast så lenge ein kan.

Vel, jeg tror at aktiv dødshjelp er noe som verken bør promoteres og så absolutt ikke snakkes om på helseinstitusjoner. Man bør på alle måter unngå press og det tror jeg i stor grad kan være mulig. Dessuten tror jeg (mye synsing nå) at familie ofte vil si imot. Dessuten; hvor mange er det egentlig snakk om i året? Det er jo ikke som om man kan gå rundt og aktivt hjelpe alle eldre som ligger i ensomheten på sykehjem og venter på døden og er generelt lei livet.

Eg trur faktisk at aktiv dødshjelp er eitt av dei einaste tema der ein ikkje kan polarisere meiningar. Det fins ikkje noko enten-eller- synspunkt. Eg er heilt einig med sitronen, men likevel ikkje ...

Sitron skrev:

Vel, jeg tror at aktiv dødshjelp er noe som verken bør promoteres og så absolutt ikke snakkes om på helseinstitusjoner. Man bør på alle måter unngå press og det tror jeg i stor grad kan være mulig. Dessuten tror jeg (mye synsing nå) at familie ofte vil si imot. Dessuten; hvor mange er det egentlig snakk om i året? Det er jo ikke som om man kan gå rundt og aktivt hjelpe alle eldre som ligger i ensomheten på sykehjem og venter på døden og er generelt lei livet.

Enig. Men det må være jævlig å få en diagnose som med 100% sikkerhet gir en lang og smertefull død. ALS og cystisk fibrose er vel sånne? Hvis det var meg så tror jeg at jeg i god tid i forveien ville funnet meg en lege som var raus med morfindosene.

Kif skrev:

Enig. Men det må være jævlig å få en diagnose som med 100% sikkerhet gir en lang og smertefull død. ALS og cystisk fibrose er vel sånne? Hvis det var meg så tror jeg at jeg i god tid i forveien ville funnet meg en lege som var raus med morfindosene.

Jeg hadde gjort det samme selv.

Jeg kjente faktisk en som valgte bort livet etter en diagnose som det ikke var noen vei tilbake fra. Hun satte en kule i hodet, da tenker jeg, er det slik vi vil ha det da? At mennesker som VET de kommer til å dø en smertefull død, de vet de skal dø, det er overhodet ingen kur mot dette, men eneste utvei er å drepe seg selv?

Misteri skrev:

Jeg hadde gjort det samme selv.

Jeg kjente faktisk en som valgte bort livet etter en diagnose som det ikke var noen vei tilbake fra. Hun satte en kule i hodet, da tenker jeg, er det slik vi vil ha det da? At mennesker som VET de kommer til å dø en smertefull død, de vet de skal dø, det er overhodet ingen kur mot dette, men eneste utvei er å drepe seg selv?

Kva er alternativet då? Sjølvmord er like lite romantisk anten det er overdose eller ei kule i hovudet.

Alfa skrev:

Kva er alternativet då? Sjølvmord er like lite romantisk anten det er overdose eller ei kule i hovudet.

Alternativet er å hjelpe dem istedenfor å gi dem pistolen i handa. Gå hjem å dø selv du. *klapper på skulderen*

Jeg er også veldig ambivalent til dette. Går det an ikke å være det, forresten? Jeg er prinsipielt helt klar på at det må være hvert enkelt menneskes soleklare rett til ikke å leve et ikke levverdig liv. Jeg ser for meg skrekkscenariet: totalt paralysert, i smerter, ute av stand til å kommunisere, men måtte leve i tortur i åresvis.

Samtidig vet man (som esme bringer på bane) at f.eks. depresjon gjør mennesker suicidale. Det er ofte heldigvis en reversibel tilstand, men hvem skal bestemme hvem som skal få avslutte livet på en "verdig" måte? Hvor mange terminalt syke har en midlertidig depressiv reaksjon som egentlig hadde gått over, der den syke og de pårørende kunne fått en bedre avslutning på det hele, men der man etter den sykes ønske avsluttet det hele på et tidlig tidspunkt?

Jeg tror jeg har landet på at aktiv dødshjelp ikke bør tillates, men heller ikke straffeforfølges. Og hyppig tilgang til smertepumper.

Men er det bare når kroppen forfaller at vi våger å snakke om aktiv dødshjelp? Hva når hjernen svikter og personen bare blir et tomt skall? Alzheimer i ung alder, osv?

Misteri skrev:

Alternativet er å hjelpe dem istedenfor å gi dem pistolen i handa. Gå hjem å dø selv du. *klapper på skulderen*

Ja, eg er ikkje ueinig i tanken, men korleis meiner du i praksis at det bør gjerast? At legar skal avgjere kven som skal dø? At dei skal gi dei ei sprøyte? At vedkommande sjølv skal be om det? Kven bør i så fall ha rett til det?

Eg signerer i tillegg Scarlett. Eg får ikkje prikka deg.

Du prikker for lite, Alfa. Ta deg en runde.

Albertine skrev:

Men er det bare når kroppen forfaller at vi våger å snakke om aktiv dødshjelp? Hva når hjernen svikter og personen bare blir et tomt skall? Alzheimer i ung alder, osv?

Eg ser absolutt poenget ditt, men mitt poeng er at retten til livet bør vere større enn retten til å dø. Vil ein dø fordi ein vil dø, eller fordi smertene er store eller at ein er til byrde for familien, liksom.

Alfa skrev:

Ja, eg er ikkje ueinig i tanken, men korleis meiner du i praksis at det bør gjerast? At legar skal avgjere kven som skal dø? At dei skal gi dei ei sprøyte? At vedkommande sjølv skal be om det? Kven bør i så fall ha rett til det?

Eg signerer i tillegg Scarlett. Eg får ikkje prikka deg.

Den som selv lever livet sitt, skal den dagen de ønsker det selv få bestemme, men det må som sagt være en lov på det først. Det skal også være en nemd som bestemmer.

Dette er jo et utrolig vanskelig tema, det finnes enda ingen fasitsvar, men det må være strenge regler her. Man kan liksom ikke komme som deprimert å si man vil dø, det må være andre kriterier en som så. En dødsdom og man vet det overhodet ikke er noen vei tilbake.

Er trist at mennesker må ta skjeen i egen hånd å avslutte livet for de orker ikke tanken på å enten forsvinne før man dør, alzheimer, eller man får dødsdom som tilsier at det du har igjen er et smertehelvete. Jeg VET med meg selv at da hadde jeg sagt stopp selv og spart opp medisiner til å avslutte selv, både for min del og barna mine sin del. Jeg syns imidlertidig at det er en lege eller en annen autorisert person som skal hjelpe, ikke en selv.

Jeg velger å sitere litt av det de sier om dødsstraff i USA; cruel and unusual punishment. Det er grusomt å la et menneske ligge og sakte kveles fordi kroppen svinner hen i muskelsykdommer. Det er grusomt å la en person med kreft i hver eneste organ ligge der dopet full av morfin og vente på døden, full i drit og faenskap, mens familien får et siste minne om sin kjære som en helt annen en den som de levde sammen med. Man gjør ikke sånt med dyr, man gjør ikke sånt med dødsdømte, men man gjør det med dem man elsker.

Sitron skrev:

Jeg velger å sitere litt av det de sier om dødsstraff i USA; cruel and unusual punishment. Det er grusomt å la et menneske ligge og sakte kveles fordi kroppen svinner hen i muskelsykdommer. Det er grusomt å la en person med kreft i hver eneste organ ligge der dopet full av morfin og vente på døden, full i drit og faenskap, mens familien får et siste minne om sin kjære som en helt annen en den som de levde sammen med. Man gjør ikke sånt med dyr, man gjør ikke sånt med dødsdømte, men man gjør det med dem man elsker.

Som sagt: eg forstår godt poenget ditt, men kva med dei som klamrar seg til livet? Kv amed dei som faktisk vil vere til stades så lenge som mogleg? Eg ser abolutt poenget med aktiv dødshjelp, og i prinsippet er eg for, men kva med dei (om enn få) offera som kjenner seg forplikta til å dø fordi det "er slik ein gjer det i den situasjonen"?

Alfa skrev:

Som sagt: eg forstår godt poenget ditt, men kva med dei som klamrar seg til livet? Kv amed dei som faktisk vil vere til stades så lenge som mogleg? Eg ser abolutt poenget med aktiv dødshjelp, og i prinsippet er eg for, men kva med dei (om enn få) offera som kjenner seg forplikta til å dø fordi det "er slik ein gjer det i den situasjonen"?

Det må være et sterk understrek i hjelp til aktiv dødshjelp viss man ønsker det og at det overhodet ikke er noen annen utvei en døden.

Alfa skrev:

Som sagt: eg forstår godt poenget ditt, men kva med dei som klamrar seg til livet? Kv amed dei som faktisk vil vere til stades så lenge som mogleg? Eg ser abolutt poenget med aktiv dødshjelp, og i prinsippet er eg for, men kva med dei (om enn få) offera som kjenner seg forplikta til å dø fordi det "er slik ein gjer det i den situasjonen"?

Det er jo det som er hele poenget. De må jo få lov. Skal man la mennesker som ønsker å dø måtte lide fordi noen, få eller mange, kanskje ber om noe de ikke ønsker? Har man så dårlig tillit til psykologer, leger, pleiere og andre at man ikke tror at de vil klare å skille de som ønsker å dø fra de som tror at andre ønsker at de skal dø?

Misteri skrev:

Det må være et sterk understrek i hjelp til aktiv dødshjelp viss man ønsker det og at det overhodet ikke er noen annen utvei en døden.

Men det veit ein sjeldan. Vi veit alle at vi skal dø, men vi veit (heldigvis) ikkje når. Eg er, som sagt, ikkje prinsippielt imot aktiv dødshjelp, men eg har vorte stadig meir imot dei siste åra.

Alfa skrev:

Men det veit ein sjeldan. Vi veit alle at vi skal dø, men vi veit (heldigvis) ikkje når. Eg er, som sagt, ikkje prinsippielt imot aktiv dødshjelp, men eg har vorte stadig meir imot dei siste åra.

Nå snakker jeg ikke om de som kanskje dør av sykdom, men de som VET de gjør det. Det jeg tenker er ikke at det kun er den som ønsker å dø skal bestemme det, men legen og helsepersonellet rundt.