Ansettelse og graviditet

Likestilingsombudet har jo sagt at de anbefaler kvinner om å lyve på spørsmål om graviditetsplaner om de får spørsmål om dette på intervju, så da mener jeg at man ikke burde ha skrupler med det.

Mammateur skrev:

I arbeidsmiljøloven står det at arbeidsgiver kan nekte uttak av graderte fødselspenger hvis dette er "til vesentlig ulempe" for bedriften. De nekter ham altså ikke å ta ut fødselspenger utover vanlig fedrekvote, men de vil at han skal jobbe 100% i den perioden han er på jobb. (Var det forståelig?)

Jeg har faktisk snakket med arbeidstilsynet om denne "vesentlige ulempen". Det skal visstnok være så vesentlig at det truer bedriftens eksistens, for at det skal gå igjennom en evnt rettslig instans.

LaBanga skrev:

Likestilingsombudet har jo sagt at de anbefaler kvinner om å lyve på spørsmål om graviditetsplaner om de får spørsmål om dette på intervju, så da mener jeg at man ikke burde ha skrupler med det.

Jeg mener at det er stor risiko for å skade tillitsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver både hvis man lyver (da tenker jeg på hvis graviditeten er kommet langt nok) og hvis man venter med å si noe til arbeidsgiver har gitt et formelt jobbtilbud. For meg betyr dette forholdet så mye at jeg ikke ville risikert det. Da ville jeg heller tatt sjansen på å finne ut at min potensielle arbeidsgiver har holdninger jeg ikke ønsker at en arbeidsgiver skal ha.

Veronal skrev:

Jeg mener at det er stor risiko for å skade tillitsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver både hvis man lyver (da tenker jeg på hvis graviditeten er kommet langt nok) og hvis man venter med å si noe til arbeidsgiver har gitt et formelt jobbtilbud. For meg betyr dette forholdet så mye at jeg ikke ville risikert det. Da ville jeg heller tatt sjansen på å finne ut at min potensielle arbeidsgiver har holdninger jeg ikke ønsker at en arbeidsgiver skal ha.

Helt enig. Derav mitt poeng om at hvor langt man er kommet er avgjørende for om jeg ville sagt noe. Hadde ikke skjult meg under en genser dersom jeg var 24 uker på vei, for å si det sånn.

Myrsnipa skrev:

Jeg har faktisk snakket med arbeidstilsynet om denne "vesentlige ulempen". Det skal visstnok være så vesentlig at det truer bedriftens eksistens, for at det skal gå igjennom en evnt rettslig instans.

Ja, jeg vet det. Men så er det jo slik at en skal kunne jobbe der etter permisjonen også. Skulle det bli en rettslig prosess ut av dette hadde det vel kunnet gå ut over arbeidsmiljøet, blant annet.

Myrsnipa skrev:

Helt enig. Derav mitt poeng om at hvor langt man er kommet er avgjørende for om jeg ville sagt noe. Hadde ikke skjult meg under en genser dersom jeg var 24 uker på vei, for å si det sånn.

Hvor skal grensen gå? Hadde du sagt det ved 12 uker, men ikke ved 8 uker, for å ta et ekspempel?

Mammateur skrev:

Ja, jeg vet det. Men så er det jo slik at en skal kunne jobbe der etter permisjonen også. Skulle det bli en rettslig prosess ut av dette hadde det vel kunnet gå ut over arbeidsmiljøet, blant annet.

Selvsagt. det er mange hensyn å ta.

Mammateur skrev:

Hvor skal grensen gå? Hadde du sagt det ved 12 uker, men ikke ved 8 uker, for å ta et ekspempel?

Det hadde kommet ann på en totalsituasjon. Jeg tror jeg ville latt være å si noe opp til ca uke 15. Fram til til ca da kunne jeg tatt en spansk en og sagt at jeg ikke visste det på intervju.

I en drømmeverden ville det vært suverent om det var feks 18 mnds fødselspermisjon, med pålagt todeling. Det ville vært supert for både lang ammepaeriode, masse fleksibilitet i fht deling og jobbing osv.

Jeg er på prøvern og på jobbersøkern. På en gang. Jeg nekter å begynne med prevensjon igjen etter ti måneders prøving, og jeg er helt nødt til å få meg ny jobb så snart jeg kan. En vet. graviditet vil kunne rote til ganske bra i fht en del prosjektoppdrag jeg ser som aktuelle, og å bli ansatt som gravid er dessverre ikke lett. Som 32-årig ettbarnsmor er jeg ikke verdens mest interessante jobbsøker. Hadde derimot samboeren min (som skal ha halvparten av neste permisjon) vært på jobbsøkern, vil jeg tro ingen ville spurt om hans familieforøkingsplaner...

Myrsnipa skrev:

Det hadde kommet ann på en totalsituasjon. Jeg tror jeg ville latt være å si noe opp til ca uke 15. Fram til til ca da kunne jeg tatt en spansk en og sagt at jeg ikke visste det på intervju.

Enig med snipa. Og i fht statlige jobber vil jeg ikke være så redd for å vise graviditet.

Interessant diskusjon.

Jeg kaster inn et nytt moment. Hva om stillingen du søker på er et vikariat, si på ett år. Bør man da oppgi at man er gravid og ikke kommer til å kunne fullføre vikariatet? Har arbeidsgiver rett på å få vite det? Er det greit at arbeidsgiver heller velger en som kan være der hele året?

Kanne skrev:

Interessant diskusjon.

Jeg kaster inn et nytt moment. Hva om stillingen du søker på er et vikariat, si på ett år. Bør man da oppgi at man er gravid og ikke kommer til å kunne fullføre vikariatet? Har arbeidsgiver rett på å få vite det? Er det greit at arbeidsgiver heller velger en som kan være der hele året?

Hovedregelen er at det ikke skal ha noen betydning for ansettelsesforholdet at du er blitt gravid. Allikevel har Høyesterett trukket en grense for de tilfellene hvor graviditeten medfører at arbeidstaker ikke er i stand til å utføre arbeidet for mer enn en begrenset periode av vikariatet og dette er til ulempe for arbeidsgiver. Dette er rent juridisk.

En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.

Madam Mim skrev:

Enig med snipa. Og i fht statlige jobber vil jeg ikke være så redd for å vise graviditet.

De lukter nok mulige nye svangerskap på lang vei i det offentlige også. Som utdannet adjunkt m. flere års arbeidserfaring, har jeg måttet gå arbeidsledig en god stund, så har jeg fått kortere vikariater og etter hvert noen lengre vikariater. Samtidig har jeg blitt forbigått av menn med mindre utdanning, og kortere ansiennitet enn meg i de fleste av de store tilsettingsrundene, og i hvert fall når det gjelder faste stillinger. Noen av de som har kommet foran meg i køen har ikke en gang hatt godkjent lærerutdannelse.

Hvilken kvinne føler seg uansett særlig ønsket i en jobb når stort sett det eneste de er interessert i under intervjuene er om småbarna er mye syke, og om det i så fall er mor som er hjemme med ungene? Jeg hadde så dårlig erfaring med dette at jeg ikke trodde på rektoren ved skolen min når han, til tross for at jeg var gravid tilbød meg vikariat denne høsten.

Mammateur skrev:

Hovedregelen er at det ikke skal ha noen betydning for ansettelsesforholdet at du er blitt gravid. Allikevel har Høyesterett trukket en grense for de tilfellene hvor graviditeten medfører at arbeidstaker ikke er i stand til å utføre arbeidet for mer enn en begrenset periode av vikariatet og dette er til ulempe for arbeidsgiver. Dette er rent juridisk.

En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.

Jeg er helt enig med deg. Og faktisk skjønner jeg arbeidsgiver også. De trenger noen som skal vikariere for andre som er borte, og da ønsker man ikke at vikaren også forsvinner. Jeg presiserer at her synes jeg det samme gjelder for menn.

Når det gjelder faste ansettelser synes jeg godt man kan skjule det. Men på den annen side, får man spørsmålet ville ihvertfall jeg svart ja. Jeg tror jeg ville svart noe slikt som: Ja, jeg er gravid. Men det bør ikke ha noe å si. Hvis jeg er den som er best egnet til jobben nå vil jeg også være det etter endt permisjon.

Mammateur skrev:

En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.

Det er sant. Og det er naturligvis sant at man ikke egentlig ønsker å jobbe et sted som fokuserer veldig på hvor mye fravær småbarnsmødre har. Men hvis man står uten jobb akkurat når man har blitt gravid, så er det faktisk ganske viktig å få en jobb så fort som mulig - det kan jo få store økonomiske konsekvenser for familien dersom man ikke rekker å jobbe opp rett til betalt fødselspermisjon. Jeg skjønner veldig godt kvinner som da sniker litt mer enn de vanligvis ville gjort.

Å lyve på direkte spørsmål skal man ikke gjøre uansett, da. Men da jeg var prøver, permittert fra jobben min, og på intervju til et ett års vikariat, og sjefen sa, litt fleipete og bare delvis som et spørsmål, at "jeg skal jo helst ikke spørre om du planlegger å bli gravid med det første?", så svarte jeg "det ville jo ikke vært så praktisk i denne situasjonen". For alt det jeg visste, kom jeg jo ikke en gang til å bli gravid mens jeg var der. (Jeg ble for øvrig gravid samme uke som jeg begynte, og sjefen min bare lo hjertelig og gratulerte meg da jeg fortalte det, så det gikk helt bra.)

Skilpadda skrev:

Det er sant. Og det er naturligvis sant at man ikke egentlig ønsker å jobbe et sted som fokuserer veldig på hvor mye fravær småbarnsmødre har. Men hvis man står uten jobb akkurat når man har blitt gravid, så er det faktisk ganske viktig å få en jobb så fort som mulig - det kan jo få store økonomiske konsekvenser for familien dersom man ikke rekker å jobbe opp rett til betalt fødselspermisjon. Jeg skjønner veldig godt kvinner som da sniker litt mer enn de vanligvis ville gjort.

Et viktig poeng. Og nok en gang - det er bare en kvinne som vil få dette dilemmaet. (Kan man si dilemmaet, språkentusiaster?) Man sitter ikke på intervju og tenker på arbeidsgivers beste når familieøkonomien krever en ekstra inntekt.

Skilpadda skrev:

Å lyve på direkte spørsmål skal man ikke gjøre uansett, da. Men da jeg var prøver, permittert fra jobben min, og på intervju til et ett års vikariat, og sjefen sa, litt fleipete og bare delvis som et spørsmål, at "jeg skal jo helst ikke spørre om du planlegger å bli gravid med det første?", så svarte jeg "det ville jo ikke vært så praktisk i denne situasjonen". For alt det jeg visste, kom jeg jo ikke en gang til å bli gravid mens jeg var der. (Jeg ble for øvrig gravid samme uke som jeg begynte, og sjefen min bare lo hjertelig og gratulerte meg da jeg fortalte det, så det gikk helt bra.)

Å være prøver er ikke det samme som å være gravid, nei. Man vet tross alt ingenting om når man blir gravid eller om man blir det. Man kan faktisk ikke svare på et jobbintervju at man prøver å bli gravid. Slik jeg ser det er det en helt annen situasjon.

Jeg lo litt av historien din. Den var koseligmorsom.

Kanne skrev:

Jeg lo litt av historien din. Den var koseligmorsom.

Hele situasjonen ble litt komisk. Vikariatet var utlyst fordi webredaktøren deres skulle ut i fødselspermisjon. Sjefen hennes (som intervjuet meg) var nettopp tilbake fra fødselspermisjon. Den personen som ble innstilt som nr. 1 i vikariatet, takket nei fordi hun akkurat da oppdaget at hun var gravid. Og jeg, som endte opp med å få jobben, ble altså gravid umiddelbart. Man kunne jo ikke annet enn å le. 😀

Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Sitron skrev:

Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Jeg er ikke helt enig med deg. Trygdekontoret dekker fødselspenger til ansatte som får barn, og selv om det selvsagt er en ulempe å måtte skaffe vikarer, er det ikke en så stor påkjenning at ikke de aller fleste bedrifter er i stand til å takle det.

Og det er sant nok ikke så lurt å planlegge å bli arbeidsledig samtidig som man er gravid, men det tror jeg heller ikke det er så mange som gjør. Det er mye som skal passe når man skal ha barn, både økonomisk, familiemessig og arbeidsmessig, og det er ikke alt man kan planlegge. Å bli gravid kan ta et år eller to, og mye kan skje i løpet av en slik periode. Ganske mange av oss har tidsbegrensede ansettelser av ulike slag, eller blir oppsagt eller permittert av ulike grunner. (Jeg var selv fast ansatt da jeg begynte å prøve, var blitt permittert da jeg ble gravid, og ble sagt opp et par måneder etter. Heldigvis hadde jeg da i mellomtiden fått det omtalte vikariatet, ellers hadde jeg da vært i en vanskelig situasjon.)