Ansettelse og graviditet

Sitron skrev:

Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Dette synes jeg blir litt feil. De fleste tenker vel litt lenger frem i tid enn bare et år eller to. Dersom man virkelig ønsker en jobb, og dersom en arbeidsgiver virkelig ønsker en person i en bestemt stilling vil det neppe være avgjørende om vedkommende blir borte noen måneder/1 år på ett eller annet tidspunkt.

Dessuten tror jeg det kan slå positivt ut med en arbeidssøker som faktisk klarer å ha to tanker i hodet på én gang - familie og fremtid på jobbfronten.

Hvis man ikke kan være i en jobbsøkersituasjon samtidig som man prøver å bli gravid, hva da med alle de som prøver i flere år, skal de da altså ikke kunne søke jobb samtidig? Og et poeng som jeg tror du overser, Sitron, er at en permisjon er nokså kortvarig om man ser det i et bredere perspektiv. Om man blir på en arbeidsplass i 5-10 år har det ikke så mye å si om man er borte 6-12 måneder i fødselspermisjon.

En annen ting er at arbeidsgiver ikke "splæsjer ut" på gravide. Fødselspermisjon er betalt av folketrygden. (Riktignok begrenset oppad til 6G)

Jo mer jeg tenker på det, jo mer blir jeg enig med meg selv. I kortvarige ansettelsesforhold der en permisjon utgjør en stor del av tiden jeg ville opplyst om en graviditet. I et slikt tilfelle ville jeg også godtatt at de valgte meg bort pga gravideteten fordi jeg rett og slett ikke kan yte det de ønsker i den tiden de ønsker det.

Ved fast ansettelse eller ansettelsesforhold med lengre varighet ville jeg opplyst om det ved direkte spørsmål, og mest sannsynlig uansett hvis jeg var over 12 uker gravid. Dette fordi jeg selv ville følt ubehag ved ikke å gjøre det. Jeg ville da altså forsvart mitt kandidatur ved at en permisjon er veldig kort i forhold til hvor lenge man er ansatt. Er man best egnet, så er man det.

Jeg forstår derfor ikke bedrifter som velger bort unge kvinner, gravide eller ikke. Den ressursen de er både før og etter permisjoner teller mer enn et kortvarig opphold.

Sitron skrev:

Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Samtidig er jo svangerskapsvikariat en utmerket sjanse for en bedrift til å "prøve ut" nye ansatte og for nyutdannete til å komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom svangerskapsvikariater får man inn et nytt menneske, kanskje med andre kunnskaper og erfaringer, og har muligheten til å vurdere om dette er et menneske som man gjerne vil oppfordre til å søke en stilling senere eller ikke. På mange måter er jo dette også et gode. Jeg innser at det ikke er så aktuelt i forhold til de som allerede er gravide når de søker jobb, men i forhold til de som er "inne i systemet" og blir gravide så vil jeg absolutt fremheve at der også kan være fordeler for arbeidsgiver.

Blå skrev:

Samtidig er jo svangerskapsvikariat en utmerket sjanse for en bedrift til å "prøve ut" nye ansatte og for nyutdannete til å komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom svangerskapsvikariater får man inn et nytt menneske, kanskje med andre kunnskaper og erfaringer, og har muligheten til å vurdere om dette er et menneske som man gjerne vil oppfordre til å søke en stilling senere eller ikke. På mange måter er jo dette også et gode. Jeg innser at det ikke er så aktuelt i forhold til de som allerede er gravide når de søker jobb, men i forhold til de som er "inne i systemet" og blir gravide så vil jeg absolutt fremheve at der også kan være fordeler for arbeidsgiver.

Det er et godt argument overfor arbeidsgiver - jeg har ikke tenkt på det før. Men det må nesten arbeidsgiver skjønne selv, det hadde ikke nyttet å argumentere med det dersom man får spørsmål om evt. graviditet på intervju.

Min forrige arbeidsgiver spurte rett ut på intervju om jeg skulle ha flere barn. Og det hadde jeg jo tenkt. Jeg endte opp med å flire og å si at "Det er det vel for tidlig å si noe om, det vil tiden vise." Arbeidsgiver svarte at det er bra med flere barn, men at det hadde vært greit om jeg ble "litt varm i trøya først". I og for seg et OK svar.

Og et sidespor; siden jeg begynte men ikke trivdes, var jeg 3 mnd på veg da prøvetiden gikk ut. Så jeg er fornøyd, i alle fall.

Sitron skrev:

De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide.

Såvidt jeg vet koster det dem kun tid og anstrengelser for å ansette en vikar - og det har de ca 8 mnd på seg til å få gjort.....

Jammen er det mange ærlig og redelige kvinner - tror dessverre ikke alle arbedsgivere er like moralske. De fleste arbeidsgivere maler sin egen kake og lar det gå ut over arbedstakerne deresom det er nødvendig. Hvorfor skal kvinnene tenke annerledes? Jeg hadde nok ikke løyet (der er jeg alt for dårlig), men jeg hadde nok gjort alt for å unnå å svare på spørmålet....

Madam Mim skrev:

Som 32-årig ettbarnsmor er jeg ikke verdens mest interessante jobbsøker. Hadde derimot samboeren min (som skal ha halvparten av neste permisjon) vært på jobbsøkern, vil jeg tro ingen ville spurt om hans familieforøkingsplaner...

Jeg tror dette er mer ett problem for mennesker med liten/ingen utdanning. Min erfaring som nygift 33 årig ettbarnsmor er at dette ikke var et tema nå jeg byttet jobb i vår. Og jeg jobber i det private, der de kanskje er mer kjent for å ta noen snarveier Lykke til med jobbsøkingen!

Når det gjelder om jeg ville fortalt/ikke fortalt, så er jeg på samme linje som Veronal. Jeg syns det er tillitsvekkende å fortelle om en graviditet og man får jo da se hvor langsiktig arbeidgiver tenker. Jeg ville ikke ha fortalt det i startfasen av en intervjurunde, men på 2. eller 3 gangsintervju når man har fått bedre kontakt med arbeidsgiveren.

Samtidig har jeg ingen problemer med at noen føler at det er riktig for dem å ikke fortelle evt lyve om en graviditet i en intervjusituasjon.

Claire skrev:

Dette synes jeg blir litt feil. De fleste tenker vel litt lenger frem i tid enn bare et år eller to. Dersom man virkelig ønsker en jobb, og dersom en arbeidsgiver virkelig ønsker en person i en bestemt stilling vil det neppe være avgjørende om vedkommende blir borte noen måneder/1 år på ett eller annet tidspunkt.

Dessuten tror jeg det kan slå positivt ut med en arbeidssøker som faktisk klarer å ha to tanker i hodet på én gang - familie og fremtid på jobbfronten.

Sånn tenker jeg også, og sånn tenker jeg når jeg har vært med på å ansette folk..
Om det er ei dame, som er i et forhold.. og kanskje ikke har fått barn enda, og er rundt 30 år.. så ligger det jo litt i kortene at det KAN bli et svangerskap i nærmeste fremtid.. 😉

MEN, om den personen er den rette for virksomheten - så vil man jo uansett ha den personen? Ja, blir borte i 1 år.. kanskje mer, eller mindre.. men totalt kan jo personen gjøre en utmerket jobb i 16 år for alt man vet 😉

Jeg synes folk skal bli ansatt ut i fra kompetanse, personlighet og egnethet.

Ut fra den erfaringen jeg har med graviditet og arbeidsgiver så ville jeg ikke sagt noe om at jeg var prøver/tidlig gravid.

Jeg fikk spørsmål om jeg skulle ha flere barn i nærmeste fremtid da jeg var på jobbintervju og jeg jugde og sa at jeg hadde ikke noe planer om det. Jeg fikk jobben og ble gravid etter 1 mnd, noe som var veldig planlagt. Da arbeidsgiveren min fant ut av det ble han skikkelig sur. Når prøvetiden var over prøvde han seg på at han ikke ville ha meg der lenger siden jeg var gravid og det hadde jeg sagt at jeg ikke skulle bli. Han fikk klar beskjed av meg om hvordan loven er på det området og jeg fikk fast jobb, men det var ikke koselig å jobbe der akkurat. Vi var bare 4 ansatte.

Nå har jeg bare skummet tråden, men kommer likevel med mine synspunkter...

Jeg er daglig leder av en forholdsvis liten bedrift. Jeg vet at dersom jeg hadde ansatt en kvinne som enten var gravid på ansettelsestidspunket eller ble det relativt raskt (planlagt vel og merke) da ville jeg nok blitt litt skuffet og litt fortvilet. Rett og slett fordi at for meg ville en ansettelsesprosess tatt veldig mye tid og energi, da vi er en faghandel innefor vårt felt, og opplæring tar laaaang tid.
På den annen side, er jeg jo kvinne selv, har nettopp kommet tilbake etter min andre permisjon, så det er jo mulig å få det til.
Jeg ville ikke stilt spørsmål ang planer om garviditet, men et spørsmål a la "hvor ser du deg selv om tre år" ville kunne gitt meg en pekepinn. Og jeg ville tatt hensyn til de planene, enten det var en mann eller en kvinne i den rette alderen. Altså, dersom det var en mannn med høytsvevende planer og visjoner ville han ikke fått jobben - rett og slett fordi jeg er litt tilhenger av kontinuitet på arbeidsplassen. Og enten jeg ville det eller ei, jeg hadde nok også tatt det med i vurderingen dersom en kvinne hadde sagt at " om tre år er jeg tobarnsmor med villa, hund og stasjonsvogn"....

Søker man vikariat bør man fortelle om graviditeten. Ikke minst fordi det kan slå tilbake på en selv dersom man ikke gjør det. Det samme gjelder en liten bedrift som er avhengig av kontinuitet. I større bedrifter eller det offentlige ser jeg ingen grunn til å fortelle om en eventuell graviditet. Min arbeidsplass er forøvrig ekstremt rund og fleksibel på det feltet, så det er mulig at jeg er en smule farget i mine synspunkter.

Det kommer jo også an på hvilken posisjon man selv er i. Siden jeg har en bra jobb jeg trives med, hadde jeg som Veronal fortalt det etter noen intervjurunder, men før tilbudet forelå. Jeg ville aldri forlatt en god jobb der jeg har tillit og integritet til et sted der jeg kanskje ville blitt oppfattet som illojal. Dessuten er det en god test på hvor mye de vil ha deg.

Hadde jeg derimot trengt jobben desperat, f.eks. for å få opptjent nok fødselspoeng (sier man det?), hadde jeg ikke fortalt det. Det er ikke ulovlig, tvert i mot, og heller ikke egentlig umoralsk. Men jeg hadde ikke klandret arbeidsgiver for ikke å satse på meg 100 %, og hadde nok ikke sett for meg karrieren der.

Jeg var ansatt som i barnhagen som vikar et år, der jeg jobbet som lærling, også ble det en ledig stilling og sjefen ville ha meg der, men det var en annen som også ville ha den, hun jobbet ikke i barnhagen. Det var noen i kommunen som skulle holde intervjuet og det første han sa etter å ha studert meg litt var, ja du er gravid eller? Eh ja jeg er det, og da ville han heller ansette hun andre, men sjefen min ville ha meg og ikke hun andre så da ble det MEG!

Uff dette er ikke lett. Jeg søkte på en jobb og fikk den når jeg var mindre enn 12 uker på vei med mitt første barn. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke fortelle det når jeg fikk jobbtilbudet, og det endte med at de gav jobben til noen andre. Det hele var ufattelig kijpt og jeg ble ganske så deppa av det hele. Det var dessuten en type stilling jeg hadde ønsket meg i årevis så derfor var det ekstra bittert.