Jeg er en dårlig samfunnsborger ... Don't count on me ...

rine skrev:

For å sette å spissen: Er man så heldig å være frisk, ressurssterk og i et forhold, bør man stille opp mer enn sin rettmessige del for de som er mindre heldig stilt? Selv om det i sin tur fører til at man selv kan møte veggen en dag.

Jeg følger argumentasjonen din langt på vei, men det du sier helt til slutt her er ikke å sette det på spissen, det er rett og slett galskap.
Ingen skal måtte drive seg selv så langt bare fordi de er i en eller annen heldig posisjon, ressursmessig. Det er likevel ikke slik at det ansvaret skal legges på de som lar være å stille opp heller.

Skvetten og Apan: Veldig enig med dere- begge to. Prøver å bli mer sånn som apan, tror jeg.

[quote=Frøken Ingen skal måtte drive seg selv så langt bare fordi de er i en eller annen heldig posisjon, ressursmessig. Det er likevel ikke slik at det ansvaret skal legges på de som lar være å stille opp heller.[/quote]

Enig (Jo, noen av dem legger jeg det på- helt klart, men man vet aldri hvem.)

Jeg skjønner tankegangen din, men den er likevel farlig, synes jeg.
Man vet nemlig heller aldri hvem den går ut over.

Frøken Rattata skrev:

Jeg skjønner tankegangen din, men den er likevel farlig, synes jeg.
Man vet nemlig heller aldri hvem den går ut over.

Det er ikke alle problemer man føler for å utbrodere i øst og vest.

rine skrev:

Sant nok!

Men et spørsmål: Til Zoë, og noen andre. (Husker ikke hvem) Tenker dere på at når dere sier "Nei, takk, det passer ikke",

"Nei takk, det passer ikke" - varianten er helst noe jeg bruker i sosial sammenheng. nei til en fest eller kinokveld som jeg ikke har lyst til å være med på.

Når det gjelder dugnader og annet i samme leia, så har vi ennå aldri latt være å komme. Den dagen jeg sier "Nei, det kan jeg ikke" til en dugnad, så er det fordi jeg virkelig ikke kan.

Livet byr på så mangt, og jeg kan virkelig ikke utstå at mennesker er nådeløse med foreldre som av ulike grunner ikke kan stille opp.
Jadda, det finnes folk som ikke gidder. Men er de i flertall? Er det hensiktsmessig å ha som utgangspunkt at de som ikke kommer ikke gidder?
Det tror jeg ikke.

rine skrev:

For å sette å spissen: Er man så heldig å være frisk, ressurssterk og i et forhold, bør man stille opp mer enn sin rettmessige del for de som er mindre heldig stilt? Selv om det i sin tur fører til at man selv kan møte veggen en dag.

Ja, det er riktig.
Det er absolutt riktig at jeg som har god helse, et stabilt liv og er i et forhold stiller opp mer enn en alenemor uten nettverk eller folk som er psykisk/fysisk syke eller i en livskrise.

Om man som ellers frisk og fin møter veggen av å stille opp på dugnader? Ja, da må man skjære ned på antall fritidsaktiviteter barna er med på.
Alternativt ta ansvar for egen helse og si nei en gang i blant.

Vi har alle ansvar for eget liv. Og vi har lite med å sette oss til doms over andres.

Jessica skrev:

Enhver har ansvar for å ikke ta på seg så mye at man møter "veggen". Noen tåler mindre før de møter "veggen" enn andre. Hver enkelt av oss må sette den grensen. Ingen kan vurdere hva som er for mye for andre....

Enig i at alle må ta ansvar selv, og man må lære seg å si nei når det virkelig ikke passer. Likevel synes jeg ikke "vegg-grensen" din er særlig god. Må man være nær å møte veggen for å si nei? Det er her jeg ofte sliter ift mine avslag iallfall. Kanskje er det bare at jeg synes jeg har gjort min del og har lyst til å gjøre noe annet. Da funderer jeg alltid over om det er godt nok. Jeg KAN jo stille? Jeg er hverken syk, alene eller nær å møte veggen.

Jeg har en ganske solid kapasitet og har nærmest aldri vært i nærheten av å møte veggen. I høst jobber jeg fullt, jeg studerer ved siden av, akkurat nå jobber jeg delvis i egen jobb samtidig som jeg har praksis på en annen skole. Jeg pendler mellom skolene og Riksen, hvor vi prøver å lage et barn. Jeg sover lite om natten og er jo litt småsliten, men jeg er på ingen måte i nærheten av noen vegg. Jeg har i høst avslått å være med i FAU (var med ifjor) fordi jeg visste det ble mye, men dersom jeg skulle benyttet vegg-grensen; ja da burde jeg så absolutt stilt opp også i høst.

apan skrev:

Enig i at alle må ta ansvar selv, og man må lære seg å si nei når det virkelig ikke passer. Likevel synes jeg ikke "vegg-grensen" din er særlig god. Må man være nær å møte veggen for å si nei? Det er her jeg ofte sliter ift mine avslag iallfall. Kanskje er det bare at jeg synes jeg har gjort min del og har lyst til å gjøre noe annet. Da funderer jeg alltid over om det er godt nok. Jeg KAN jo stille? Jeg er hverken syk, alene eller nær å møte veggen.

Jeg har en ganske solid kapasitet og har nærmest aldri vært i nærheten av å møte veggen. I høst jobber jeg fullt, jeg studerer ved siden av, akkurat nå jobber jeg delvis i egen jobb samtidig som jeg har praksis på en annen skole. Jeg pendler mellom skolene og Riksen, hvor vi prøver å lage et barn. Jeg sover lite om natten og er jo litt småsliten, men jeg er på ingen måte i nærheten av noen vegg. Jeg har i høst avslått å være med i FAU (var med ifjor) fordi jeg visste det ble mye, men dersom jeg skulle benyttet vegg-grensen; ja da burde jeg så absolutt stilt opp også i høst.

Nå mistolker du meg fullstendig. Jeg svarte på et annet innlegg.

Frøken Rattata skrev:

Jeg skjønner tankegangen din, men den er likevel farlig, synes jeg.
Man vet nemlig heller aldri hvem den går ut over.

Det går ikke ut over noen at jeg tenker det. Har ikke for vane å spekulere høylydt blant de andre foreldrene heller. Men nå, her inne, må det være greit å ta diskusjonen?

Zoë skrev:

Livet byr på så mangt, og jeg kan virkelig ikke utstå at mennesker er nådeløse med foreldre som av ulike grunner ikke kan stille opp.
Jadda, det finnes folk som ikke gidder. Men er de i flertall? Er det hensiktsmessig å ha som utgangspunkt at de som ikke kommer ikke gidder?
Det tror jeg ikke.

Jeg føler ikke at jeg er nådeløs- håper iallfall jeg har fått fram at jeg har stor forståelse for at noen ikke kan alltid. Håper heller ikke at de "giddalause" er i flertall.

Mulig løsningen er å kutte ut all form for dugnad,kakebaking og klassekontaktvirksomhet?

Jessica skrev:

Nå mistolker du meg fullstendig. Jeg svarte på et annet innlegg.

Ja, det var ikke noen "dom" av ditt innlegg, Jessica. Jeg skjønte igrunnen at du ikke mente det helt sånn. Det var sikkert klønete formulert av meg, men det jeg prøvde å si var at det kan være vanskelig for dem uten "noe spesielt" å si nei selv om det kan trengs, bare fordi det ikke oppleves alvorlig nok. Eller noe sånn. *trøtt*

apan skrev:

Ja, det var ikke noen "dom" av ditt innlegg, Jessica. Jeg skjønte igrunnen at du ikke mente det helt sånn. Det var sikkert klønete formulert av meg, men det jeg prøvde å si var at det kan være vanskelig for dem uten "noe spesielt" å si nei selv om det kan trengs, bare fordi det ikke oppleves alvorlig nok. Eller noe sånn. *trøtt*

Må det være veldig alvorlig før man har "lov" til å si nei? Kan det være sånn noen ganger at man rett og slett har andre ting som man prioriterer høyere, eller er man da uetisk?

apan skrev:

Ja, det var ikke noen "dom" av ditt innlegg, Jessica. Jeg skjønte igrunnen at du ikke mente det helt sånn. Det var sikkert klønete formulert av meg, men det jeg prøvde å si var at det kan være vanskelig for dem uten "noe spesielt" å si nei selv om det kan trengs, bare fordi det ikke oppleves alvorlig nok. Eller noe sånn. *trøtt*

Jeg er den siste til å dømme andre. Da må det være fordi de selv mener at det ikke er alvorlig nok. Der må man jobbe med seg selv for å sette sine grenser.

rine skrev:

For å sette å spissen: Er man så heldig å være frisk, ressurssterk og i et forhold, bør man stille opp mer enn sin rettmessige del for de som er mindre heldig stilt? Selv om det i sin tur fører til at man selv kan møte veggen en dag.

Jeg føler meg "heldig" i forhold til mange andre. Vi lever travle liv, men har det bra og har overskudd til å stille opp på mye. Det koster meg faktisk ingenting å stille opp mer enn det noen andre gjør. Fordi mannen og jeg har tid og prioriterer den, og fordi jeg rett og slett synes det er ganske gøy å være med på endel, som å kjøre til kamper osv. Liker også at gutta tar med venner hjem, og forventer ikke at alle andre foreldre skal invitere like mye tilbake (fordi vi som nevnt trives godt med det og har muligheten, forstår veldig godt at det ikke passer for alle) Jeg krever heller ikke at alle stiller opp i like stor grad, ser at forskjellen er stor for oss som har bare har to barn som begynner å bli litt større, og for dem som har flere barn, barn som er i krevende situasjoner eller perioder, enslige foreldre, syke osv osv

Jeg er samtidig flink til å si nei når noe virkelig ikke passer, eller fortelle venner som vil komme til oss at "i dag går det ikke". Derfor stiller jeg ikke opp så mye at jeg er redd for å brenne meg ut, det gagner ingen. Men det er sikkert mye lettere å sette grenser og si nei når en er heldig og ellers kan si ja ofte. Utfordringen er jo å tørre å si nei veldig mange ganger når man rett og slett ikke orker.

Hmm, langt innlegg dette. Men det jeg egentlig mener er vel at jeg ikke syns det er så ille at de med overskudd og mulighet stiller opp mer enn andre, så sant dette ikke utnyttes av dem som ikke gidder. En kan ikke forvente nøyaktig det samme av alle foreldre, synes jeg.

rine skrev:

Jeg føler ikke at jeg er nådeløs- håper iallfall jeg har fått fram at jeg har stor forståelse for at noen ikke kan alltid. Håper heller ikke at de "giddalause" er i flertall.

Nei, nei - tenkte på ingen måte på deg spesielt.
Ment som en generell uttalelse.

Jessica skrev:

Du sier "spesielle grunner". Jeg vil si at jeg har "spesielle grunner", men jeg vil ikke bli stående og sutre over at jeg ikke kan når jeg egentlig er hjemme og har tid, i andres øyne. Jeg er sikkert ikke den eneste. Jeg er så drittlei av å stadig måtte unnskylde meg, fordi jeg ikke har helse til det. Min søster har en sønn på hockey. Takk og lov at jeg ikke har det. Det koster mange penger og mye dugnadstid fra foreldrene. Der hører jeg også at enkelte får så "hatten passer" fordi enkelte ikke stiller opp så mye som de andre...
Jeg ser veldig frisk og fin ut så det er nok bedre å ha gips på beinet...... da forstår man at den personen ikke kan gå på dugnad.

Ja, det utrolig slitsomt å føle på seg de skjeve blikkene og hele tiden føle at man må forklare seg.

rine skrev:

Sant nok!

Men et spørsmål: Til Zoë, og noen andre. (Husker ikke hvem) Tenker dere på at når dere sier "Nei, takk, det passer ikke", er det noe andre som må i ilden-igjen. En mor eller far som sikkert ikke er fysisk eller psykisk syke, og heller ikke er aleneforeldre, men som jobber 8 timers dag- minst- og har to timer om kvelden og noen usle helger som de også gjerne vil tilbringe med barna sine og ikke i pølseboden på fotballkampen? Jeg mener ikke å være kritisk til noen her inne, egentlig. Jeg prøver vel også bare å vise fram den andre siden.

Selvsagt tenker jeg på det. Men jeg kan ikke gå på akkord med kroppen min. Jeg stiller opp på det jeg kan, men jeg har en grense jeg ikke kan overskride.

Jeg har de siste to årene nærmest "perfeksjonert" det å skli unna ansvar. Jeg håper at jeg kan ta på meg oppgaver igjen. Men bare det å ha ansvar for et 2 timers speidermøte er nærmest uoverstigelig og tapper meg utrolig for krefter, og når storesøster alltid "timer" sine sykdommer med mine og mannens ansvars tidpunkter synes jeg det er vanskelig å ta ansvar for noe som helst. Forrige gang jeg hadde ansvar for noe havnet storesøster på sykehus med ambulanse og gangen etterpå var hun på legevakten med besteforeldrene.

Forstår at det er mange som sliter fysisk og psykisk, og jeg tenker at det alltid er noen som har en god unnskyldning, men samtidig så er det jammen meg sinnsykt mange der ute som ikke gidder å gjøre noe utover husets 4 vegger.

Det må være lov å bli litt irritert en gang i blant.

Selv jobber jeg med saken med å ikke være den som "alltid rydder etter en fest". Begynner å bli flink, men det har tatt mange år. I dag skulle jeg ha laget en rett til en festdag på skolen, men droppet det da jeg samtidig laget marsipankake til svigerfars 70 årsdag. Og nå får jeg ikke lenger fryktelig dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid stiller til alt mulig.

Eller som en nabo i 70 årene sa til meg. Nå har jeg bodd i denne blokken i 44 år og stilt opp på dugnad i over 30 av disse, så nå får det være noen andre som tar over.

Jeg synes det er galskap om man skal gå rundt med dårlig samvittighet for at man ikke stiller opp like mye som andre om man har kronisk syke barn eller er syk selv.

Når livet er spesielt vanskelig så spiller raking av løv i barnehagen en forsvinnende liten rolle.

Jeg priser meg lykkelig i perioder hvor livet går på skinner - og raker mer enn gjerne for to. Og mens man raker for to, så kan man jo bruke tiden til å kjenne på takknemligheten over å slippe å være i en vanskelig situasjon i stedet for å ergre seg og surmule over den stakkaren som ikke orket å komme.

Zoë skrev:

Jeg synes det er galskap om man skal gå rundt med dårlig samvittighet for at man ikke stiller opp like mye som andre om man har kronisk syke barn eller er syk selv.

Når livet er spesielt vanskelig så spiller raking av løv i barnehagen en forsvinnende liten rolle.

Jeg priser meg lykkelig i perioder hvor livet går på skinner - og raker mer enn gjerne for to. Og mens man raker for to, så kan man jo bruke tiden til å kjenne på takknemligheten over å slippe å være i en vanskelig situasjon i stedet for å ergre seg og surmule over den stakkaren som ikke orket å komme.

ENIG !!!

Utrolig godt sagt av deg Zöe.

Takknemligheten over å være frisk er noe man ikke skjønner før man ser hva man er tapt. Jeg er utrolig lykkelig for å være ganske så frisk (foruten noen handikap, men det er bagateller i den store sammenhengen.).