Flisespikkende barn?

Og unger er ofte ganske dårlige på å bedømme når de er morsomme og når de er nedlatende. Særlig han minste min.

allium skrev:

"det heter ikke hundepose. Det heter hundebæsjepose. Det er ikke hunden som skal ned i posen vet du."

Jeg har et flisespikkende petimeter (skyldig!) og en som er helt happy-go-lucky (åpenbart fra faren) det byr på mye... ...eh... moro.

Eg er for øvrig gift med ein som - etter ni års samliv - framleis seier "Husk å sett den på plass'a!" kvar gong eg seier at eg skal ta ein dusj. Så litt flisespikking frå avkommet bør eg vel rekne med.

Tjorven skrev:

Og unger er ofte ganske dårlige på å bedømme når de er morsomme og når de er nedlatende. Særlig han minste min.

Unger er ofte ganske dårlige på å bedømme det meste. 🙂 Det er litt av det typiske med unger.

Skilpadda skrev:

Unger er ofte ganske dårlige på å bedømme det meste. 🙂 Det er litt av det typiske med unger.

Nei, det er slett ikke unikt for min sønn. Men nettopp derfor jobber vi litt med å plukke det av ham.

Tjorven skrev:

Nei, det er slett ikke unikt for min sønn. Men nettopp derfor jobber vi litt med å plukke det av ham.

Det å hjelpe ungene å vurdere og bedømme ting er jo nettopp en viktig del av oppdragelsen, ja. Jeg foretrekker å fokusere på vurderingsevnen og å forklare hva andre evt. kan se på som ubehagelig enn på å helt "plukke av" ting - med mindre det skulle vært snakk om veldig problematiske ting, som voldsbruk, spytting og sånt.

Jeg synes slik er utrolig usjarmerende og har (dessverre) en i hus. Jeg blir gal. Dog jobber jeg mest med meg selv, og litt med han, for noe er jo bare morsomt.

Har ei som er det og ei som ikke er det. Oppleves som problematisk at de må behandles veldig forskjellig heller enn at flisespikkingen er noe i seg selv. Synes fliksespikking kan være både morsomt, interessant, irriterende og kjedelig - kommer an på både når, hvor og hvordan den utøves.

Selv blir jeg veldig irritert (ikke i sammenheng med ungene! De flisespikker ikke på den måte) når folk bruker flisespikking og detaljorientering som hersketeknikker for nedvurdere andre ("Se jeg greier å finne feil hos han, uansett!"), røyklegge konklusjonene/konsekvensene ("Ved å skrive et 30 siders dokument om bare detaljer og to setninger sist i dokumentet som er viktige er det ingen som vet hva som er bestemt")

Skilpadda skrev:

Det å hjelpe ungene å vurdere og bedømme ting er jo nettopp en viktig del av oppdragelsen, ja. Jeg foretrekker å fokusere på vurderingsevnen og å forklare hva andre evt. kan se på som ubehagelig enn på å helt "plukke av" ting - med mindre det skulle vært snakk om veldig problematiske ting, som voldsbruk, spytting og sånt.

Sønnen min er ikke der at han har evne til å justere vurderingsevnen foreløpig. Han har heller ikke nok empati til å forstå at noen kan finne det han sier ubehagelig ... for han har jo rett. og

Du får vise ham The Big Lebowski, Tjorven.

"Am I wrong? Am I wrong?"
"No, Walter, you're not wrong, you're just an asshole."

Den var ganske treffende, Skilpadda.

Om man har en unge som er flisespikker av legning, får man ikke gjort noe med det uansett. Det man kan gjøre er jo å vise ungen mange forskjellige måter å ta det ut på. Inkludert å holde kjeft i visse situasjoner, selvfølgelig, men jeg synes det er vel så viktig å lære å leke med det (man kan få mye moro ut av det!) og å vise ungen at det ikke er KRISE å gjøre noe feil. Som i å ta det med godt humør når man blir rettet på, og å sette alvorligheten av feilen inn i et noenlunde rasjonelt perspektiv. (Der er det jo plenty av folk i alle aldre som feiler.)

Knøtteliten er bare sjarmerende når hun driver med den der semantiske flisespikkingen sin. Og man kommer jo som kjent langt med sjarm.

Jeg er gift med en besserwisser, så ungene er vant til at det spikkes og diskuteres - men det er ytterst sjelden at det er noen som står og sier rett ut at "det er feil, du kan ikke si/gjøre/skrive det". Det vinkles annerledes, og det får de jo med seg.

Jeg forsøker å korrigere den 42-årige flisespikkeren jeg er gift ned også. :deler:

Jeg lykkes ikke.

Jeg synes det er kjempeviktig å kunne ha glede og moro av den personligheten man har, og at det er veldig befriende å ha en familie som har moro av de samme tingene. Jeg tror også denne moroen (og aksepten, ikke minst) gjør at det blir enklere å "ta seg sammen" (eller kanskje heller "velge en annen strategi") i situasjoner der dette er mer eller mindre påkrevet.

Jeg må bare innse at jeg ikke er enig med deg. Jeg synes flisespikking er såpass usjarmerende at jeg synes godt det er noe man kan avlære seg.

(Gitt at vi snakker om samme type oppførsel: korrigere folk som har sagt noe litt feil, men som alle skjønner hva egentlig mener. Det er fullstendig unødvendig og skaper bare sur stemning. Å tulle med ord og uttrykk er ikke flisespikking i min definisjon.)

Jeg har en flisespikker og besserwisser i hus.
"Det er 5 min til leggetid, begynn å avslutt."
"Nei, det er 6 min igjen."

Til tider store likheter med Sheldon Cooper

Mannen min kaller meg Sheldon Cooper.

Og både sjuåringen og fireåringen ser ut til å gå i samme retning.

Tjorven skrev:

Jeg må bare innse at jeg ikke er enig med deg. Jeg synes flisespikking er såpass usjarmerende at jeg synes godt det er noe man kan avlære seg.

Det er jo ikke særlig sjarmerende når det blir utelukkende korrigering. Flisespikking med scwhung, derimot!

Det er jo stor forskjell på å bare svinge rødpennen og kjefte-rette, og å kunne påpeke, som Knøtteliten lenger oppe, at jeg ikke kan _sitte_ på tven.