Hvordan høres du ut på telefonen når du er stresset?

Jeg er sånn at jeg fanger opp sinnsstemninger hos andre veldig fort. Også over telefonen.

Selv tror jeg at jeg klarer å beholde fatningen relativt bra, og jeg prøver å ta meg tid til den jeg snakker med. Alt har selvfølgelig en grense da.

Jeg syns det er skikkelig ubehagelig å prate med folk i telefonen som tydeligvis har det altfor travelt til å bruke tid på meg. Og jeg føler meg avvist på en måte. Men det er jo mitt eget problem altså. Men jeg kjenner jeg syns det er ubehagelig. Og føler kanskje av og til at grunnen til at jeg ringer ikke er viktig nok feks.

Jeg håper jeg klarer å unngå å signalisere slike ting på telefonen selv. Men det er jo vanskelig å evaluere seg selv på denne måten.

Hvordan opptrer du selv i telefonen når du er stresset, sur eller irritert? Uten at den du snakker med nødvendigvis har vært involvert i årsaken til at du føler det slik.

Tror ikke de som snakker med meg vil oppdage noe om min sinnstemning, om ikke jeg blir sur irritert eller lignende av det som blir sagt i den andre enden da.

Jeg kjenner at jeg blir stressa av tanken på at noen skal analysere min underliggende sinnsyemning i en telefonsamtale. Fra nå av blir det e-post.

Hehe.
Det jeg tenker mest på her er det med stress.
Jeg kan oppleve at den i den andre enden høres skikkelig stressa ut. Og at vedkommende egentlig ikke har tid til å prate med meg. Hvorfor tar man da i det hele tatt telefonen?

Mjau skrev:

Hehe.
Det jeg tenker mest på her er det med stress.
Jeg kan oppleve at den i den andre enden høres skikkelig stressa ut. Og at vedkommende egentlig ikke har tid til å prate med meg. Hvorfor tar man da i det hele tatt telefonen?

Fordi at man i det minste har tid til å sjekke om det haster eller ei, og avtale et tidspunkt man kan ringe tilbake, hvor det passer bedre?

Palmen: Epost er nok tryggest, ja. (Og har du implementert det allerede? )

Mjau skrev:

Hehe.
Det jeg tenker mest på her er det med stress.
Jeg kan oppleve at den i den andre enden høres skikkelig stressa ut. Og at vedkommende egentlig ikke har tid til å prate med meg. Hvorfor tar man da i det hele tatt telefonen?

Enkelte er pålagt å svare på telefoner, selv om det drives med brannslukking og en har skuldrene langt over ørene... 🙄

Jeg liker ikke å prate i telefonen og kan nok oppleves som litt kort, spesielt dersom jeg er litt stressa. Jeg prøver å ikke la det høres, men jeg vet at jeg kan være det. Også ber jeg ofte kunder om å sende meg en mail istedet.

Mjau skrev:

Hehe.
Det jeg tenker mest på her er det med stress.
Jeg kan oppleve at den i den andre enden høres skikkelig stressa ut. Og at vedkommende egentlig ikke har tid til å prate med meg. Hvorfor tar man da i det hele tatt telefonen?

Jeg kan ofte være stresset når jeg snakker med folk i telefonen, og da vil de som kjenner meg ikke ha noe problem med å gjennomskue det.

Og det er klart at jeg godt kan ta telefonen selv om jeg har det travelt. Det er da slett ikke alle som ringer meg for å skravle. Det kan jo like gjerne være snakk om bare en kort beskjed.

Mener du virkelig at man ikke bør svare på en oppringning med mindre det passer å sette av en halvtime til småprat?

Ellers er det vanlige at jeg sier fra i starten av samtalen, hvis jeg har det så travelt at jeg ikke kan sette av mer enn noen få minutter. Og folk flest spør jo vanligvis om det passer at man ringer, hvis de har tenkt å snakke mer enn fem minutter. (I alle fall gjør stort sett alle som jeg omgås det, men det er mulig de gjør det bare fordi de er vant til at jeg er kort når det ikke passer. )

Jeg kan nok være litt kort under stress, ja - og jeg er ikke noe telefonmenneske. Uvennlig håper jeg ikke at jeg er, men jeg kan nok snakke ekstra fort etc.

Det høres veldig lett på meg at jeg er stresset, derfor innleder jeg samtalen med å forklare at- og kanskje også hvorfor jeg har dårlig tid. Når jeg er veldig stresset, merker jeg at jeg holder røret lenger og lenger bort fra øret, sånn at jeg til slutt kun hører meg selv si ha det og legger på. Det skjer ikke ofte, altså. Og ja, det er litt snålt. 🙄

Men ville du følt deg mindre avvist om de lot være å ta telefonen? Jeg synes i grunn man pålegger andre litt stort ansvar for eget ve og vel, om man forventer at de skal gjøre mer enn å faktisk svare når det passer dem? Tilgjengelighet er jo ikke akkurat påbudt.

Jeg høres helt sikkert stresset ut når jeg er stresset, men vil jeg ikke prate så tar jeg sjelden telefonen. Utover det, så får folk heller si i fra hvis de foretrekker å snakke med meg en annen gang? Den type overanalysering frem og tilbake gidder jeg egentlig ikke være med på.

Mjau skrev:

Hehe.
Det jeg tenker mest på her er det med stress.
Jeg kan oppleve at den i den andre enden høres skikkelig stressa ut. Og at vedkommende egentlig ikke har tid til å prate med meg. Hvorfor tar man da i det hele tatt telefonen?

Fordi du ringer? Og fordi det kan finne på å være viktig?

Gådd, er det plutselig galt å ta telefonen også, nå?

Maverick skrev:

Gådd, er det plutselig galt å ta telefonen også, nå?

Ja, juste. Hvis det er avvisning, så er det jo vanskelig å gjøre det der riktig, uansett!

Denne tråden provoserte meg grenseløst, kjenner jeg.

Men i alle dager.
Jeg evner visst ikke å starte tråder her inne uten å hisse opp folk for tiden.

Jeg tar som regel ikke telefonen hvis jeg er veldig stresset. Hvis jeg er lei meg, pleier jeg som regel å enten ta telefonen og forklare at jeg er lei meg (hvis det er noen nære), eller jeg lar være å ta telefonen. Det er viktig for meg at den som ringer forstår at jeg synes det er positivt at den ringer, og hvis jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å klare å vise det, ringer jeg heller tilbake på et tidspunkt hvor jeg er mer opplagt.

Det betyr ikke at jeg synes andre skal gjøre det på samme måte. Jeg tåler fint at andre er stresset eller sure eller lei seg hvis jeg ringer til dem. Som regel spør jeg om det passer å snakke litt nå, og da får de jo sjansen til å si fra hvis det ikke passer så godt.

Jeg er ikke hissig. Jeg blir litt lei meg. For jeg tror (og har sett) at denne typen sensitiv overanalysering skaper avstand mellom folk. Kommunikasjon og kontakt gjøres så (unødvendig) komplisert, at man velger å la være.

Jeg tar telefonen, men opplyser om at jeg er opptatt og spør om vedkommende kan ringe tilbake. Evt jeg ringer når jeg har tid. Noen ganger lar jeg det gå til mobilsvar. Dersom det ikke er viktig og vedkommende i andre enden fortsetter å jabbe blir jeg irritert og gjentar min situasjon og ber de om å sende en mail.

Når jeg ringer andre for å skravle spør jeg alltid om vedkommende har tid eller om jeg forstyrrer. Jeg reagerer ikke på at de ikke har tid, man er ikke 100% ledig til enhver tid og det respekterer jeg.

Mjau skrev:

Jeg syns det er skikkelig ubehagelig å prate med folk i telefonen som tydeligvis har det altfor travelt til å bruke tid på meg. Og jeg føler meg avvist på en måte. Men det er jo mitt eget problem altså. Men jeg kjenner jeg syns det er ubehagelig. Og føler kanskje av og til at grunnen til at jeg ringer ikke er viktig nok feks.

Pleier du å spørre om det passer, eller begynner du bare å snakke? For hvis du synes det er ubehagelig å snakke med noen som høres ut som de ikke har lyst til å snakke med deg (og det kan jeg jo skjønne at kan være ubehagelig), så er det veldig greit å innlede samtalen med å gi den du snakker om mulighet til å avvise deg på en hyggelig og høflig måte.

Jeg er nesten alltid stressa når telefonen ringer. Om det da i tillegg skal virke avvisende om det skinner gjennom, da kan jeg like gjerne gi opp å ha sosial kontakt med noen. :meh: At jeg tar telefonen selv om jeg er stressa bør være et pluss, ikke et minus.

Nei. Jeg får henge meg på Palmen og "e-mail only"-regelen.

Selvfølgelig spør man om det passer om man ringer privatpersoner. Men om man ringer til steder man forventer service syns jeg faktisk man skal ta seg tid. Man ringer feks ikke til et kundebehandlingssenter for smalltalk.