Når vi voksne flyr alene ...

Jeg har aldri hatt spesielt flyskrekk noen gang. Men etter at jeg har fått barn, kjenner jeg en svak angst komme hver gang jeg flyr alene. Skrekken for at flyet skal falle ned og jeg dø har plutselig blitt vanlig de få gangene jeg reiser alene med fly. Hvis jeg dør, vil jeg ikke kunne se mine barn vokse opp - og mine barn må vokse opp uten en mor. Jeg kjenner at mye mer står på spill, noe som gjør meg mer engstelig.

Blir dere mer engstelige for å fly alene nå som dere har fått barn, enn dere var før?

Jeg tenker som deg, men med litt mer angst involvert, siden jeg er alene med mitt barn og har liten familie. Ergo kan jeg ikke dø nå. Så helt klart økt angst.

Å ja. Jeg er livredd hvis jeg flyr alene, og livredd hvis ungene flyr uten meg. Flyr vi sammen er jeg ikke like redd, for da er det i hvert fall ingen som sitter igjen uten den/de andre. 🙁

Nei jeg er like hysterisk som før. Derfor holder jeg meg på bakken.

Jepp, hadde ikke så mye som et snev av flyskrekk før jeg fikk barn, men nå kjenner jeg det godt i magen. Er ikke så redd at det hindrer meg fra å dra noen steder, men jeg er smånervøs og er obs på lyder osv. Når hele familien, inkl. min søster m/fam. og moder'n dro til Spania i fjor sommer, var jeg roligheten selv. Om flyet datt ned, var det i hvert fall ingen av mine nærmeste som satt igjen.

Nei etter å ha jobbet ei tid der oppe i luften så føler jeg meg svært så trygg.

Jeg tenker også at hvis vi alle drar alene, er det i hvert fall ingen som blir igjen alene om flyet detter ned, mest sannsynlig. Det er en fæl tanke det også, men det er jo tross alt bedre. Man lider ikke når man ikke lever lengre.

Jeg har alltid hatt, og har fortsatt, noia for å fly, men foretrekker å fly alene uten barn. Kjipt nok er neste tur med barn. :stressa:

Ja, jeg har blitt helt tullete når det kommer til å reise med fly. Jeg er egentlig aller mest redd når jeg og mannen flyr sammen alene uten barn, hvis bare jeg flyr vet jeg jo at han er igjen for å ta vare på dem. Det har heldigvis ikke blitt så ille at jeg lar flyskrekken begrense meg, men jeg synes det er pyton å fly.

Tito skrev:

Blir dere mer engstelige for å fly alene nå som dere har fått barn, enn dere var før?

Ja. Jeg var ikke spesielt bekymret for det før, men liker det ikke så godt nå.

Jada, her har jeg fått noen sånne katastrofetanker forbundet med å fly alene.

Gjorde det første gangen da jeg reiste i begravelse til onkelen min bare 7 uker etter at guttene ble født. Merket det så igjen da jeg fløy nå i sommer, faktisk kanskje litt mer nå i sommer (sikkert fordi jeg ikke var så i ammetåka, utrolig nok kan den hjelpe på enkelte ting).

Jada, jeg har slike katastrofetanker. Jeg synes tanken på at noe skal tilstøte oss begge samtidig er verst jeg da … ( om du ikke hadde tenkt den tanken selv liksom)

Jeg er ikke bare slik når det gjelder å fly, men også i bil, tog, buss og båt. :noia:

Jeg liker ikke å dra bort uten barn av denne grunn, men jeg prøver å ikke la det begrense meg. Men tenke på det, det gjør jeg! Hvem skal ta seg av våre søte små om ikke vi er der da?

Jada.. Jeg har aldri vært redd for å fly, eller hatt den minste tanke om at noe fælt kunne skje når jeg var ute å fløy før. Men, på min tredje flytur med poden (bare jeg og han) tok panikken meg i flysetet. Alle mulige tanker om hva som kom til å skje om vi måtte nødlande, hvis flyet kræsjet, på stakkars mannen som skulle sitte igjen alene, på at da ble poden aldri gammel osv.osv.osv.

Jeg klarte å ta meg sammen da, og det må jeg bare fortsette med. Jeg kan ikke la slik irrasjonel tankegang hindre meg i å reise med fly, så jeg får bare kvele det hele.

Da vi fløy alle tre tenkte jeg ikke katastrofetanker i det hele tatt. Jeg er av typen som legger hele min lit på min bedre halvdel og tenker at han kommer til å redde mini (og meg) om noe skulle skje. At han tar kontrollen når jeg står og får panikk e.l.

Jeg er blitt litt værre. Spesielt om jeg reiser alene. (Eller aller verst: Bare meg og mannen)

Jeg husker at Mette-Marits flyskrekk ble veldig hauset opp i media. - Hun hadde jo forsøkt å få jobb som flyvertinne før hun fikk barn, og så ble hun så hysterisk nå? - Jeg kan si i ettertid at jeg forstår henne godt.

Jeg kjenner meg igjen ja. Mannen min og jeg har ennå ikke vært sammen på et fly uten ungene, det sitter langt inne hos meg.

Jeg er oppvokst med en mor med angst, overdreven bekymring og stadig nye katastrofetanker, så jeg feier bryskt vekk alle slike tanker.

Jeg har tatt en beslutning på å ikke leve et liv begrenset av frykt.
Når det er sagt, kjenner jeg at jeg må jobbe mer med å jage bort angsten når mannen er på langtur i bil med ett eller flere av barna. Det er langt større sjans for at noe skal skje i traffikken enn i et fly.

Vi fikk begge mer flyskrekk etter vi fikk barn

Jeg tenker som så at risikoen for å forulykke når jeg kjører bil er adskillig større enn risikoen for å forulykke i et fly. Jeg lar ikke være å kjøre bil allikevel. Jeg lar ikke være å fly heller.
Det minner meg om at jeg og Mannen må få skrevet det livstestamentet vårt snart. Vi vet hvem vi ønsker skal ta vare på ungene om noe skulle skje med oss.

Jeg er generelt bekymret for at jeg ikke kan dø for da har barna mine ingen.
Men det gir seg ikke utslag i flyskrekk, heldigvis. Jeg har nok med de fobiene jeg har.

Ja helt klart, men enda mer når jeg har ungene med. Den store redselen er "hva om jeg må komme meg ut av flyet i en nødsituasjon med alle tre?"
I tillegg har jeg den: "Hva om flyet detter ned med meg og barna, og jeg tok alt fra mannen min?"
Jeg og mannen har ikke reist noe sted alene enda, men har tenkt oss en togtur i 2011. Feire 15 år sammen med hotell og fyll.