Brekker seg ved prøving av nye matsorter

Ru skrev:

og tar ungene med på matlaging. Det er utrolig hvor poteter som spises bare man har vært med på å slenge dem i en gryte, viser det seg.

Skulle ønske det funket her, for han er gladelig med og lager - men smake?! God forbid

Jeg har en slektning på 20 år som KUN spiser pizza og pommes frites, og det er ikke å overdrive en gang. Jeg ser jo helt klart utfordringen.

Jeg ville nok tatt en ting av gangen og bare fortsatt å tilby og oppfordre, men ikke tvinge, til å smake på.
Man kan bli overrasket.

(Lite ante jeg om at hvalcarpaccio var syndelig godt, f.eks. )

Tjorven skrev:

Knerten er ganske god til å lage mat, men han spiser ikke noe mer variert av den grunn.

Saken er at det begynner å bli litt sosialt kronglete siden han må er såpass stor at vi ikke er med overalt lenger, og det skjer rett som det er at andre forsøker å få i ham mat han ikke liker. Hvilken unge liker ikke pommes frites, lizzom?

Det var vel ca da jeg endret fokus fra å fokusere på å få han til å smake til å fokusere på hvordan man skal overleve et måltid borte hos andre uten å virke uhøflig.

Jeg høyner med en bekjent i 40-årene, som på restaurant plukker ut blant annet løk, paprika, og alt som er grønt fra maten sin. Og som velger McDonalds om hun får velge spisested. Og hun kastet en pakke fullkornsspaghetti som ble feilkjøpt, for det ville hun ikke smake på.

Jeg greier ikke selleri. Det er nok med litt selleri i mat, så er hele maten ødelagt. Jeg sluttet å spise på mr hong i oslo fordi de begynte å putte selleri i yndlingsmaten min.

Tjorven skrev:

Saken er at det begynner å bli litt sosialt kronglete siden han må er såpass stor at vi ikke er med overalt lenger, og det skjer rett som det er at andre forsøker å få i ham mat han ikke liker. Hvilken unge liker ikke pommes frites, lizzom?

Vi er helt åpen om at han er superkresen, og sier det litt flåsete at de ikke må ta det personlig at han ikke vil ha maten. Han har opplevd en gang at han har blitt tvunget til å smake på besøk, og han har besøkt mange forskjellige. Det går helt fint 🙂

Katta skrev:

Det var vel ca da jeg endret fokus fra å fokusere på å få han til å smake til å fokusere på hvordan man skal overleve et måltid borte hos andre uten å virke uhøflig.

Jepp, å takke høflig nei er viktig.

Ikke tvinge, aldri tvinge, det kan det umulig komme noe godt ut av.

Vi har en vill og gal som spiser saueøyne og pEstomarinerte scampi, en som spiser helt vanlig mat og en som "ikkje ælskar brokkoli" eller egentlig noe som helst. Jaja, vi lager god mat, vi tilbyr og tilbyr, vi satser på at de overlever alle tre og jeg ser at hun som ikke liker brokkoli liker mer og mer. Tvang er jeg helt bombesikker på at ikke ville fungere det minste, mine unger er sta og blir bare mer sta av tvang.

Er vekt- og høydekurver innenfor normalen? Hvis så, ville jeg slappet av.

Katta skrev:

Det var vel ca da jeg endret fokus fra å fokusere på å få han til å smake til å fokusere på hvordan man skal overleve et måltid borte hos andre uten å virke uhøflig.

Det er egentlig et godt tips. For han får tidvis fullstendig meltdown, og det vil jeg ha slutt på.

Jeg var et sånt barn som Knerten, og jeg husker måltidene da jeg voks opp var preget av misstemning og suring. Mamma ble sint og skuffet hver gang, over den utakknemlige, kresne ungen, og det var en kamp og et spill på samvittigheten (her har jeg vært hele dagen på jobb, laget mat i timesvis også nekter du å smake ). Så hvis det var noe jeg ikke likte til middag ble det dårlig stemning. Pga henne. Jeg sutret ikke, jeg spiste gjerne tilbehøret (eller ingenting), men det var ikke nok. Dette ordnet seg i tjueåra, nå spiser jeg det meste. Alt av grønt, spesielt.

Jeg kastet alltid matpakken, eller gjemte den i skapet. Husker mamma fant matpakkene og ble rasende. Men hun lagde aldri noe annet, eller noe nytt, og jeg lagde ikke maten min selv, heller. Hun prøvde ikke å få meg til å like mat ved å utfordre meg, hun var bare sint og skuffet.

Mine unger spiser det de vil. Storesøs er ikke så glad i poteter, så det slipper hun. Noen ganger får jeg de til å smake litt, andre ganger slipper de å smake. Tvinger aldri, blir ei sur.

Niobe skrev:

Jeg høyner med en bekjent i 40-årene, som på restaurant plukker ut blant annet løk, paprika, og alt som er grønt fra maten sin. Og som velger McDonalds om hun får velge spisested. Og hun kastet en pakke fullkornsspaghetti som ble feilkjøpt, for det ville hun ikke smake på.

Jeg spiser ikke paprika og løk med mindre det er så finrevet at jeg ikke ser det. Og plukker det lett vekk, selv på middag hos Kongen.
Ikke pokker om jeg tvinger i meg noe jeg ikke liker, for jeg har smakt.

LilleVenn har alltid vært kresen og tynn/undervektig, så mat er noe vi har slitt mye med. Dersom hun ikke fikk mat hun likte, kunne hun gjerne gå i dagesvis uten mat:(

Råd av typen 'hun spiser når hun blir sulten' funket dermed dårlig. Tvang har heller aldri vært aktuelt, jeg ble 'tvunget' til å spise fisk da jeg var liten, og jeg var godt voksen før jeg begynte å spise fisk igjen....

Vi har dermed tilrettelagt, lokket og pushet med vekslende hell. Tips av typen blande grønnsaker i sausen og mose den funker heller ikke. Smaksløkene hennes er det nemlig ikke noe i veien med, så ethvert slikt forsøk blir avslørt umiddlebart!

Hun er nå blitt 9 år, og de gode nyhetene er at det har kommet seg betraktelig de siste par årene. Hun har fremdeles sine nykker, spiser ikke brød med noen form for korner, spiser ikke annet pålegg enn ost/skinke (og det må være Norvegia/Gilde), rører ikke noe som inneholder nøtter, men hun smaker på mye forskjellig og har til og med begynt å spise løk og erter (som tidligere var djevelens verk...). Mitt største sjokk sålangt fikk jeg da hun foreslo for mormoren at hun skulle lage lapskaus, da 'det er så godt med masse grønnsaker'.

Så ikke mist motet, det kan snu ganske så fort!

Tjorven skrev:

Det er egentlig et godt tips. For han får tidvis fullstendig meltdown, og det vil jeg ha slutt på.

Ja, det var det første vi tok tak i. Jeg tror vi brukte noe belønningsskjemagreier, ikke fordi det er hans greie, men fordi storebror hadde noe sånt gående og det er greit for han her å få muligheten til å tjene seg opp noe greier innimellom også. Etterhvert er han jo blitt så stor at han ser det sosiale handicappet selv, han synes mat borte er vanskelig. Så vi har fokusert på hvordan han kan omgås de vanskelige situasjonene. Samtidig har vi jo snakket om hva kroppen trenger, at man må smake minst 20 ganger for å begynne å like noe og oppmuntret til smaking. Vi har også krevd at han skal spise mat som er akseptabel og ikke favorittmat (han kunne finne på å like gulrøtter hvis vi hadde torsk, men slett ikke hvis vi hadde laks. Han valgte ut den delen av maten han likte best rett og slett). Og så har vi firet på kravene. Vi tilrettelegger innen rimelighetens grenser, vi har ikke pytt i panne spesielt ofte for å si det sånn. Og etter 7 års alder har det bedret seg ganske mye. Han er fortsatt veldig mye mer kresen enn mange jevnaldrende, men det er mye bedre enn det var.

Niobe skrev:

Jeg var veldig kresen som barn. Og skulle i ettertid ønske at jeg hadde foreldre med litt mer ryggrad, kunnskap om kosthold og dermed noen holdbare argumenter. "Ellers vokser du deg ikke stor og sterk" holdt i grunn ikke. Jeg synes selv det var flaut å være så kresen inn i 20-årene, og tok tak selv. Men jeg synes foreldrene mine fraskrev seg ansvar ved å bare la de skure og gå. Og så ser jeg også at de var lite fleksible i forhold til mat. Det var kun brødmat som gjaldt til frokost, lunsj og kvelds. Det finnes tross alt fullgode alternativ.

Hm. Jeg kjenner at akkurat slike utsagt som dette irriterer meg litt. Det er ikke ofte Niobe sier noe jeg er veldig uenig i.
Mulig jeg har litt såre og lange tær ang akkurat dette. Pompen er ekstremt kresen. Og vi har prøvd en hel del forskjellige ting for å få han til å prøve å smake og like mat. Vi har ryggrad, og vi fraskriver oss ikke noe ansvar for å få i gutten mat som er sunn for kroppen. Jeg ser jo at du ikke skriver at vi som har kresne barn ikke har ryggrad altså. Men jeg kjenner at det treffer meg likevel.

Pompen virker oppriktig redd for å smake. Han klarer bare ikke å putte det i munnen. 🙁 Og han spiste omtrent alt han kom over til han var 1 1/2 år. Jeg har mange ganger lurt på om det er noe med den gutten. Han har endel småting jeg har stusset på opp gjennom. Men så er han så sosialt flink og elsker å kose, så jeg tror ikke det likevel. Jeg har da tenkt i retning autisme og aspberger. Jeg har kjent igjen en del trekk fra barn jeg har jobbet med.

Jeg er sikker på at du har ryggrad, men mine foreldre hadde ikke.

Jeg vil heller være ryggradløs enn å være en som truer og skaper dårlig stemning. Ikke for det, her som med det meste annet er det nyanser og jeg håper og tror at jeg har landet på noe i mellom. Jeg oppmuntrer og prøver, og hvis jeg ser at storesøs responderer bra på noe, spinner jeg gjerne videre på det. Matboksen henns består av mat hun liker, og frukten varierer jeg.

Skremmern skrev:

Jeg vil heller være ryggradløs enn å være en som truer og skaper dårlig stemning.

Det finnes mye der i mellom, ja.

Mine foreldre ville bare at ingen skulle uttrykke misnøye. Samme da om man ikke spiste noenting, eller store mengder av bare usunn mat. Så lenge ingen virket misfornøyde i den grad at det merktes, så var alt greit.

Jeg prater med poden. Han vet hvorfor jeg synes det er viktig at han får smakt forskjellig mat, og hvorfor det er viktig å ikke bare spise pølser eller andre ting man liker veldig godt.

Jeg er klar over at det som funker med ett barn ikke funker med det neste, men jeg synes det mine foreldre gjorde i matveien grenser til omsorgssvikt.

Niobe skrev:

Det finnes mye der i mellom, ja.

Mine foreldre ville bare at ingen skulle uttrykke misnøye. Samme da om man ikke spiste noenting, eller store mengder av bare usunn mat. Så lenge ingen virket misfornøyde i den grad at det merktes, så var alt greit.

Jeg prater med poden. Han vet hvorfor jeg synes det er viktig at han får smakt forskjellig mat, og hvorfor det er viktig å ikke bare spise pølser eller andre ting man liker veldig godt.

Jeg er klar over at det som funker med ett barn ikke funker med det neste, men jeg synes det mine foreldre gjorde i matveien grenser til omsorgssvikt.

Jeg ser den altså. Og nei, det funker åpenbart ikke for alle. Dessverre.

Kan han få smake og spytte ut? Ikke hos andre, da, åpenbart, men hjemme? Kanskje ikke til måltidene en gang, men en grønnsakssort om gangen, 20 dager etter hverandre med å ta en liten bit, suge litt på, tygge litt og spytte ut. Og at han selv velger hvilken sort han vil ta først. Og så, når dere er gjennom for eksempel fem sorter, så kan han velge den han misliker minst, og prøve å svelge også?

Hvis han spiser sunt og grovt brød med korn og annet, og vitaminbjørn, så ville jeg stresset ned selve måltidene, tror jeg.

En annen ting som ikke løser problemet, men som er viktig for helheten er at poden her ikke får si at "ååå, jeg er så lei av karbonade. Det vil jeg ikke ha". Eller han får si det, men da er svaret "det kan jeg forstå, men du kan ikke velge bort de få tingene du faktisk liker. Det er viktig at kroppen får det - selv om du er lei". Og det aksepterer han. Han forstår at han ikke kan få favorittmaten til enhver tid, og det synes vi er viktig lærdom når han er kresen.