Å undervise barna selv

Dette er en avsporing fra flere tråder og noe jeg har tenkt litt på etter at jeg har fått skolebarn. Jeg har alltid trodd at mye av det barna lærer på skolen, særlig de første årene, skulle jeg fint kunne lære dem selv. Jeg har derfor fått meg en overraskelse når jeg ser at mye av det jeg har lært, og da særlig måten jeg har lært det, er helt utdatert. Måten de arbeider i f.eks. norsk og matematikk er veldig forskjellig fra hvordan jeg lærte på 70-tallet, og inntrykket mitt er at de lærer på en veldig god og systematisk måte. Andreklassingen min kunne lese, skrive og regne da hun begynte på skolen. Men hvordan hun leser, skriver og regner har hun fått utviklet mye. Når det gjelder hvordan man lærer barn forståelsen for tall f.eks. må det har skjedd mye siden "den gang jeg var ung".

Lærerne hennes er veldig oppdaterte både når det gjelder kunnskapen om det enkelte faget, men også når det gjelder klasseledelse, utvikling av et godt læringsmiljø, vurdering for læring og andre ting der det har kommet mye forskningsbasert kunnskap de siste årene.

Så selv om jeg skulle ønske at hun hadde lært mer og raskere, ser jeg at hun får utrolig god drilling i grunnleggende ferdigheter, og det tror jeg hun vil ha igjen for videre i utdanningsløpet.

Og jeg har altså erkjent at dette er utenfor min kompetanse. Dyktige lærere kan ikke erstattes av foreldre uten videre.

Er det flere som sitter med samme inntrykk, eller er det bare jeg som har gått ut på dato?

Tja, vil jeg si. Vår datter har nok stort sett kunnet pensumet før det læres bort på skolen. Men jeg tror ikke jeg kunne ha undervist alt hjemme. Alt går etter innfallsmetoden. (Men det går jo så sakte fremover at innfallsmetoden til nå har rukket å dekke det meste)

Presisering: hun har kunnet det meste de lærer i basisfagene. De har jo temabasert undervisning som til dels kan være nytt (om samisk kultur, Egypt og så videre)

Jeg er ikke veldig imponert over skolens metoder på mange områder. Deriblant matematikk og den hersens leseleksen som jeg mener dreper ungenes leselyst totalt. Ingenting som heter lekser gjør noe lystbetont, og for all fremtid vil de se på lesing som noe som ble tvunget fram i skolen. Jeg har hele tiden prøvd å oppheve dette med høytlesning av egne bøker, noe som ser ut til å virke til en viss grad, men datteren min setter seg aldri ned med en bok og leser den fordi hun har lyst, slik som jeg gjorde på hennes alder.
Gangetabellen har de lært ved å memorere svarene som en regle; 3 gangen: 3-6-9-12-15-18-21-24-27-30, men spør du hva 3 ganger 7 er, så må de telle på fingrene mens de sier reglen.. Helt tullete, spør du meg!

Datteren min går nå i sjette klasse, det vil si at om litt over et år skal hun begynne på ungdomsskolen, og fortsatt er det ikke en eneste lærer som gidder å ta skikkelig tak i rettskriving og setningsoppbygging...
Mulig hun går på en skikkelig dårlig skole, noe jeg mistenker sterkt, og det skremmer meg at hun kanskje ikke sitter igjen med det beste grunnlaget når hun skal videre ut skole og utdanning...

Norges skolesystem er utdatert og på et skremmende lavt nivå, som ikke fremmer forskjellene til de enkelte elevene, men prøver å gjøre alle like, selv om vi vet at man så absolutt har forskjellige forutsetninger i livet.

Jeg er veldig fornøyd med skolen til mine to barn og jeg kunne aldri i verden lært de alt de lærer der hjemme. Jeg har virkelig ikke talent for pedagogisk bortlæring og husker utrolig lite (skremmende) av det jeg selv lærte på barneskolen, selv om basiskunnskapen er der.

Jeg kunne nok undervist barna mine ut ungdomsskolen. *lærer* Men skolen skal få gjøre det.

Jeg må bare si at jeg ikke er enig i at norsk utdannelse er på et skremmende lavt nivå, altså. En slik uttalelse synes jeg er på nivå med den dustegreia om afrikanske og norske veier som verserte på Facebook i forrige uke.

Jeg har aldri trodd at pedagogikk ikke hadde noe for seg, så jeg er ikke det minste overrasket over at jeg trenger skolen til å undervise barna mine. I tillegg har min eldste dysleksi, så hun trenger definitivt oppfølging som jeg ikke har kompetanse til å gi henne.

Jeg syns den norske skolen fra da jeg var innom den og den norske skolen i dag er to helt forskjellige verdener. Jeg opplever skolen vår som systematisk og med en veldig god og grundig tilnærming til de fem basisferdighetene. Jeg tror ikke jeg kunne tatt over skolens rolle, selv om jeg ser at jeg og mannen har viktige roller ift oppfølging. Jeg har en andreklassing og de har begynt å jobbe med setningsstruktur og riktig tegnsetting, så jeg er ikke bekymret for at det ikke skal jobbe med å utvikle gode skriveferidgheter.

Jeg syns dessuten metodebruken i matematikken er spennende og har sansen for tilnærmingen og hvordan det jobbes med å få på plass den grunnleggende tallforståelsen. Jeg syns også det var interessant å observere hvordan de tilnærmet seg bokstavene - og jeg ser at Mini nok har plukket opp en del der, for hun har lært seg å stave ganske mange ord, ved å observere hvordan man kan lydere dem. Hun har også plukket opp reglen om hvordan lang eller kort vokallyd er bestemmende for om man skal dobbel konsonant etter vokalen, noe jeg egentlig ikke har reflektert aktiv over, og som hun derfor må ha lært av Snupp (de leker "spellingbee" i bilen når vi kjører langt.)

Jeg ville aldri undervist barna hjemme i den forstand at jeg tok dem ut av skolen. Sånn som Norge er, mener jeg at det er å ta ungene ut av samfunnet i uakseptabel grad. De skal gå på skolen for å lære seg å fungere i gruppesituasjoner med mange forskjellige mennesker, de skal lære å samarbeide, vente på tur, oppleve prioritering av manges interesser på en gang i praksis. Det oppfatter jeg som helt nødvendig.

Rent faglig ville jeg og mannen vært fint i stand til å undervise ungene i alle fag i hvert fall ut barneskolen, etter det ville jeg nok ønsket en mer kompetent realfagslærer for dem. Om vi hadde hatt samme tid til rådighet, ville vi også uten tvil kommet mye lenger med dem enn skolen har, særlig i språkfagene (der hovedkompetansen vår ligger).

Jeg synes ikke det er galt at de har kommet kortere enn de ville kommet om vi hadde undervist dem selv, det mener jeg er en nødvendig konsekvens av gruppeundervisningssituasjonen. Jeg synes derimot alle barn fortjener å få noe faglig utbytte av hver skoledag, og jeg synes ikke alltid det er sånn.

Jeg har hele tiden jeg har hatt skolebarn vært imponert over hvor mye ungene lærer på skolen, og jeg har aldri tenkt tanken at jeg kunne lært dem alt dette hjemme. Jeg er en svært utålmodig og irritert lærer, så det ville antakelig endt med katastrofe.

Basisfagene kunne jeg helt fint ha klart å lære dem (matte, naturfag, norsk og engelsk) for jeg er faktisk ikke så verst pedagog, men for at jeg skulle dekket alt det andre hadde jeg nok måtte gjort ganske grundig research først. Men som Toffen så har jeg aldri sett på det som en opsjon, for skolesituasjonen er så mye mer enn bare rene skolefag og den lærdommen hadde jeg ikke klart å lære bort.

Hvor bor du, fru Larsen?

Jeg tror jeg hadde hatt samme oppfatning om vi hadde flyttet til mitt hjemsted, der de fleste som jobber i småskolen er ufaglærte.

Jeg er -som noen- imponert over hvor flinke og systematiske lærerne er, og mitt inntrykk er gjennomgående meget godt. Det er kun i forbindelse med gangetabellen at vi har vært uenige om metode med skolen, men ellers? Kudos til skolen og læreplanene. De kan mye mye mer som tiåringer nå enn hva vi kunne som tiåringer på åttitallet.

Jg har, med lettelse, kunnet konstantere at skolen har beveget seg lysår i riktig retning fra jeg sjøl gikk på barnetrinnet. Ergo konstanterer jeg og at ja, jeg sitter inne med mye kunnskap, men nei, jeg kunne aldri klare formidle dette til sønnen min på en så god måte som lærerne han har på skolen klarer.

(For ikke å snakke om at vi hadde bitt hodene av hverandre etter kort tid, like utålmodige som vi begge er. Læreren er en mye større autoritet og sikrere kilde enn mamma. Hva læreren har sagt, det er Lov Hugget i Stein, og sånn er det med den saken. )

Gaia skrev:

Jeg syns den norske skolen fra da jeg var innom den og den norske skolen i dag er to helt forskjellige verdener. Jeg opplever skolen vår som systematisk og med en veldig god og grundig tilnærming til de fem basisferdighetene. Jeg tror ikke jeg kunne tatt over skolens rolle, selv om jeg ser at jeg og mannen har viktige roller ift oppfølging. Jeg har en andreklassing og de har begynt å jobbe med setningsstruktur og riktig tegnsetting, så jeg er ikke bekymret for at det ikke skal jobbe med å utvikle gode skriveferidgheter.

Jeg syns dessuten metodebruken i matematikken er spennende og har sansen for tilnærmingen og hvordan det jobbes med å få på plass den grunnleggende tallforståelsen.

Jeg er helt enig med Gaia. Jeg synes grunnskolen har hatt en veldig bra utvikling fra da jeg selv gikk der, og når jeg ser hva min andreklassing nå driver med i forhold til hva min klasse drev med da jeg var like gammel og gikk i første klasse, synes jeg det er en virkelig radikal endring.

Jeg kjenner overhode ikke igjen manglende fokus på setningsoppbygging og tegnsetting, da de allerede har prøve hver uke i ukas ord som skal skrives riktig, de øver på å svare i hele setninger, de jobber med sammenhengende skrift og å skrive lengre tekster.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i FruLarsens oppfatning av skolen. Jeg syns skolen har utviklet seg masse fra jeg var barn, og det er større fokus på alternativ pedagogikk og innlæring. Vår skole har stort fokus på rettskriving, med ukentlige prøver. Vi har også fått beskjed om å pugge gangetabellen hjemme, sammen med et ark med tips til hvordan. Hver fredag har de prøve i ukens gangetabell, hvor stykkene kommer hulter til bulter, uten mulighet til å la seg redde av en regle.

Når det er sagt så syns jeg det er problematisk at klassene er store, og selv om individfokuset er større enn da jeg var barn syns jeg de i liten grad ivaretar barn med store læreevene og læreglede.

Toffskij skrev:

Jeg ville aldri undervist barna hjemme i den forstand at jeg tok dem ut av skolen. Sånn som Norge er, mener jeg at det er å ta ungene ut av samfunnet i uakseptabel grad. De skal gå på skolen for å lære seg å fungere i gruppesituasjoner med mange forskjellige mennesker, de skal lære å samarbeide, vente på tur, oppleve prioritering av manges interesser på en gang i praksis. Det oppfatter jeg som helt nødvendig.

Rent faglig ville jeg og mannen vært fint i stand til å undervise ungene i alle fag i hvert fall ut barneskolen, etter det ville jeg nok ønsket en mer kompetent realfagslærer for dem.

Det første du skriver der er jeg veldig enig i.

Når det gjelder å undervise ut barneskolen: Mannen min og jeg dekker til sammen de fleste skolefag, og kan mye av det de skal igjennom på barneskolen. Men f.eks. i matematikk - der vi begge er gode - tror jeg at jeg måtte brukt mye tid på hvordan jeg skulle lært bort f.eks. grunnleggende tallforståelse, og jeg vet ikke om jeg kunne gjort det godt uten å tatt videreutdanning.

Jeg måte ha oppdatert meg grundig på pedagogikk, tror jeg, og i tillegg gjennomgått en personlighetsforvandling for å bli en tålmodig pedagog.

Litt valium eller noe annet beroligende til både mor og barn ville vært en viktig del av hjemmeskolepedagogikken til noen.

Tja, kunnskapsmessig kan jeg vel alt jeg skulle lært fra meg isåfall, i det minste. Og jeg kan fint lese meg gjennom kompetansemålene i læreplanen for de forskjellige trinnene og legge en plan for hva som må læres inn. Så hvis det bare hadde vært å blåkopiere kunnskapen over hadde det jo ikke vært noen sak.
Men så stopper det - jeg har ikke den pedagogiske og metodemessige kompetansen.
Lærerne til lillegutt har knallkompetanse, det merker jeg hele tiden - de kan så mye og har så mye erfaring, det gjelder egentlig alle lærere han har hatt. Spes.pedene har vært mer varierende (eller da er det vel helst de som ikke hadde spes.ped-utdanning som sådan men ble satt til å fungere i rollen som var mest varierende for å si det sånn)

Ta bare en så "enkel" ting som lesing og skriving. Jeg trodde det bare var å sette seg ned, lære seg bokstaver også vips sitter lesingen, sant, også følger skrivingen nærmest automagisk etter? Les for barnet ditt hver kveld, lek med bokstaver og tadaaaa!
Men det er det jo ikke. Det er jo en lang prosess med mange viktige skritt man skal innom, lydering og bokstavering og sammentrekking og ordbilder og stavelser og endinger og gudene vet hva. En riktig rekkefølge å gjøre ting i for at det skal gå så greit som mulig.
For noen barn går dette greit, for andre går det ikke fullt så greit og da er det jo veldig greit å faktisk kunne noe om innlæringsprosessen da. Sånn annet enn at man selv kan lese og skrive

Det samme gjelder forsåvidt andre fag også, begrepsinnlæring, metodeinnlæring, lure måter å tilnærme seg fag på og ikke fullt så lure måter.