Tenker du over hvordan du snakker og hvilke ord du bruker?

Dette er noe jeg har blitt mer bevisst de siste årene. Det startet med at jeg hang meg opp i noen på jobb som i møter snakket veldig upresist, og sa «ikke sant» og «på en måte» i annenhver setning. Det er skikkelig irriterende!

Akkurat nå har jeg selv tatt i bruk ordet «litt» i alt for stor grad, av en eller annen mystisk grunn. Ikke bare litt, men litt mye! 🙄 Så nå prøver jeg å være bevisst på å ikke si det. Det har lyst til å snike seg inni annenhver setning.

Hvordan er det med deg? Og de rundt deg på jobb? Ikke sikkert andre legger merke til slikt…

Jeg er av og til i teamsmøter med en person som lager bekreftende lyder i tide og utide, gjerne for hvert punkt om det er en rekke punkter etter hverandre og midt en persons gjennomgang. Det setter meg ut og jeg mister konsentrasjon og fokus. Men det er mitt problem, men er det virkelig nødvendig.
Det er av typen "hmhm", "stemmer", " ikke sant" og "sånn ja".

Så jeg er blitt veldig oppmerksom på at jeg ikke lager lyder under en presentasjon eller når noen forklarer noe.

Jeg har garantert noen ord selv, men kommer jo ikke på de nå.

Eg tenkjer mykje på korleis eg pratar og er nok over snittet opptatt av ord og formuleringar. Det betyr ikkje at eg nødvendigvis er så velformulert altså.

Kjem ikkje på nokon ord eg (mis)brukar, men dei fins sikkert. No er eg ikkje i jobb så eg får ikkje plukka opp signal der, men om eg hadde brukt eit ord mykje ville eg nok fått høyre det frå elevane.




(Eg er forresten glad for at dog-bølga her på fp er over. Det er eit ord som vart både over- og feilbrukt her inne ei stund.)

Jeg snakker kjempefort og ganske etter innfallsmetoden. Jeg har prøvd å bli bedre, men det er vanskelig. Sønnen min lo godt da jeg satt hjemme og skulle holde et innlegg i et større politisk møte, på Teams. Jeg innledet med å si "Jeg hører at lyden deres er litt dårlig, så jeg skal prøve å snakke langsomt og tydelig", før jeg la i vei, og i løpet av første setning var oppe i full fart.

Det er fordi jeg tenker så fort.

Nå må dere ikke være så strenge mot «unødvendige» ord. De fleste av dem er såkalte diskursmarkører. De har ikke den typen betydning som «vanlige» ord har, typ jakke = plagg som svarer til (mesteparten av) følgende kriterer: langermet, dekker overkroppen, åpen foran, kan lukkes med glidelås eller knapper, ikke lengre enn rett nedenfor rumpa. Så de refererer ikke til ting eller handlinger i verden på den måten. Derimot refererer de til kontekst på forskjellige måter, de forteller ofte hva slags holdning taleren har til utsagnet. «Jeg har jo jakke på» betyr strengt tatt det samme som «Jeg har jakke på», hvis vi bare tenker på ord som refererer til ting og handlinger i verden (jeg, ha, jakke, på). Men det betyr ikke at ikke «jo» bidrar med noe, det gjør det, og bidraget er noe sånt som «du er fullt klar over dette, la meg minne deg på at dette er relevant i diskusjonen». De kan også markere større blokker av kommunikasjon, for eksempel innleder vi ofte et nytt emne eller en ny historie med ord som «ja», «vel», «altså», «så» o.l. og avslutter dem med lignende ord.

Så neste gang du får mørke tanker om et eller annet småord du synes du bruker litt ofte, kan du tenke over hva det er det ordet egentlig gjør. Du kan også tenke over at man blir systematisk oppfordret gjennom hele utdannelsen til å ikke skrive de fleste av disse ordene, selv om du ville sagt dem i samme kontekst.

Toffskij skrev:

Nå må dere ikke være så strenge mot «unødvendige» ord. De fleste av dem er såkalte diskursmarkører.

Da mannen min var alvorlig psykisk syk for noen år siden, mistet han nesten evnen til å snakke. Han klarte bare å si det aller mest nødvendige. Det innebar at han helt sluttet med slike diskursmarkører. Det var null respons når jeg sa noe til han. Ikke et "hmm" eller "jo jo" eller "ok" eller noe som helst. Helt tyst! Det var aldeles grusomt. Hadde han i det minste gitt uttrykk for at han hørte på meg, hadde jeg kunne leve med det at han bare tvang fram noen setninger nå og da.

Toffskij:
Jeg har nok en indre språknerd, mistenker at det går i familien.

Jeg legger merke til hvordan andre og jeg selv utrykker meg, men lar meg ikke irritere av det. Jeg er kanskje litt flisespikker til tider. For eksempel når klokken har passert midnatt sier jeg i dag om den kommende dagen, mens de fleste andre sier i morgen. 'Jo' er et ord jeg tar meg i bruke vel mye, spesielt skriftlig. Har sikker andre og, men kommer ikke på flere akkurat nå. Og så starter jeg ofte spørsmål med 'om'. Men det tror jeg kan være en dialektgreie. Moren min har stavangerdialekt, og hun gjør også det.

Toffskij skrev:

Nå må dere ikke være så strenge mot «unødvendige» ord. De fleste av dem er såkalte diskursmarkører.

Da mannen min var alvorlig psykisk syk for noen år siden, mistet han nesten evnen til å snakke. Han klarte bare å si det aller mest nødvendige. Det innebar at han helt sluttet med slike småord/diskursmarkører. Det var null respons når jeg sa noe til han. Ikke et "hmm" eller "jo jo" eller "ok" eller noe som helst. Helt tyst! Det var aldeles grusomt. Hadde han i det minste gitt uttrykk for at han hørte på meg, hadde jeg kunne leve med det at han bare tvang fram noen setninger nå og da.

på Toffskij!

Jeg kjenner meg igjen i Polyanna. Jeg snakker fortere enn jeg tenker. Det går stort sett greit.

Noen jeg vet om har en tendens til å hele tiden si ja, på innpust, hver gang det blir gitt en beskjed. Det er ganske forstyrrende for de rundt ...

Jeg snakker fort, spontant og kan nok bli litt mumlete. Nå skal jeg være en slags konferansier på en korpskonsert, og veit med meg selv at jeg må konsentrere meg veldig for å være tydelig og ikke lese for fort. (Det er (selvsagt) limericker, ikke "vanlig" tale.) Jeg ble en gang trukket en tidel på en muntlig eksamen for å snakke for fort.

Dessverre kan jeg være fæl til å avbryte og iblant til og med fullføre andres setninger. Det er ikke en god egenskap, og skyldes nok både utålmodighet og en mer godartet vilje til å markere forståelse og fellesskap. Tror ikke jeg bruker mange fyllord eller "ødemarker", som det kalles når f.eks. sportsreportere innleder med "øøøh", "æææh" osv.

Følger med interesse andres tydelige markører, f.eks. hun som markerer at hun følger med og er enig ved å si "mmm, mmm, mmm, mmm, mmm" parallelt med absolutt alt motparten sier, dama ved siden av meg på bussen som sier "ja, riktig" omtrent 12 ganger i minuttet og kompisen som innleder annenhver setning med "holdt på å si".

Jeg kan nok ha en tendens til å både snakke litt for lavt (som kanskje er rart, siden jeg hører litt dårlig ) og også litt for fort. Tar meg mer sammen i jobbsammenheng.

Jeg bor sammen med en som ofte ikke har en ferdig setning i hodet før han begynner, og det stopper opp, han leter etter ord, snurrer med hendene, (umm, eeeeh, heter han Per eller Pål? Pål kanskje? Pål? hmmm. Til helga, skulle vi handlet inn sånn.. ummm.. ehhh... ) Jeg har mye mer ferdige setninger i hodet, men det er jo ikke alltid like nyttig det heller, jeg kan bli litt på utsiden av samtaler fordi jeg har tenkt ut hva jeg skal si, men så er emnet endret før jeg rekker det.

Toffskij:

Jeg bruke er en del såkalte diskursmarkører selv. Jeg synes det tydeliggjør språket mitt, men noen kan sikkert mene det blir for mye.

Et eksempel: I podcasten "Norsken, svensken og dansken" så avslutter dansken Hassen Prüsler absolutt alle setninger med utrykket ikk' formulert som et spørsmål. Da mister det jo hele betydningen! Hadde det vært en og annen setning, så kunne man oppfatte det som det retoriske spørsmålet det var ment som, men slik han bruker det høres det nesten tvangsmessig ut. Så alt med måte.

Ja, jeg tenker over det. Diskursmarkører er fint, men jeg satt en gang i et møte hvor en av deltagerne sa «på en måte» i begynnelsen og slutten av hver eneste setning, og SMITTET de andre. Jeg følte meg fanget i en evig «på en måte»-loop.

Min ene kollega har i oppgave å kaste en penn eller noe annet gunstig på meg hvis jeg overbruker en frase. Vurderer strømhalsbånd også.

(Bortsett fra «whatnot», det er alltid lov.)

Jeg jobber med å bli mindre selvbevisst i slike settinger og tilpasser ikke annet enn det som er naturlig. (At jeg ikke sier «faens idiot» når eksen prater, for eksempel, men legger meg på en mer nøktern linje).

Jeg synes ikke det er så viktig at alle snakker korrekt til enhver tid, farge i språket er viktig.

Jeg snakker også ofte fort og kan, som Bluen, nok litt for ofte avbryte folk eller bryte inn for å «hjelpe til»; det er ikke alltid så høflig eller hyggelig. (En tidligere sjef sa i en jobbsammenheng at jeg ofte snakket veldig fort (hun lurte på om jeg greide å snakke langsommere når det var behov for det); da jeg viderefortalte dette til en kollega/venninne, så hun litt grublete ut og sa «jeg har aldri tenkt over at du snakker så fort? men jeg synes ofte at andre folk snakker sakte!». )

Vet ikke om at jeg overbruker spesifikke fyllord. Men det hender jeg blir bevisst at jeg bruker ord jeg egentlig har bestemt meg for å prøve å bytte ut, og da snubler jeg lett i setningene mine.

Bluen skrev:

og kompisen som innleder annenhver setning med "holdt på å si".

Fullstendig digresjon: vår forrige direktør snakket så sakte at jeg til slutt ikke orket å gå på allmøtene våre. Jeg så heller opptak av møtene i etterkant på 1,5 i hastighet. Da snakket han omtrentlig i normalt tempo.

Jeg har et uformelt språk og har sluttet å prøve å endre på det. Det eneste jeg jobber aktivt med er å ikke si så mye eeeh.. mellom setningene når jeg presenterer, men i muntlig tale syns jeg det er greiest å forholde seg til at folk er litt ekte og snakker som det faller naturlig.

Tjorven skrev:

Fullstendig digresjon: vår forrige direktør snakket så sakte at jeg til slutt ikke orket å gå på allmøtene våre. Jeg så heller opptak av møtene i etterkant på 1,5 i hastighet. Da snakket han omtrentlig i normalt tempo.

Akkurat samme erfaring, Tjorven! (Annen sjef) Jeg syns det gjelder flere enn ham, men spesielt ham. Og så lyttet jeg en gang tilbake på et møte jeg hadde deltatt på, og skrudde opp og ned farten fra 1,3 til 1,8 avhengig av hvem som snakket, til jeg kom til meg selv, som jeg måtte ha på fart 1.0, for jeg snakker akkurat passe fort.

Ellers har jeg en venninne som sier "som sagt" litt spredt utover, både når det er sant og ikke. En slags helgardering i tilfelle hun gjentar seg, kanskje.

Jeg bruker "jo" veldig mye muntlig, og skriftlig prøver jeg å gå gjennom og fjerne noen av dem.

Og så banner jeg altfor mye, men det er gjerne en annen skål.