Tenker du over hvordan du snakker og hvilke ord du bruker?

Han jeg er gift med har en hang til både "ikke sant" og "misforstå meg rett" og jeg blir :kokko:. Den første pleier jeg kommentere med at jeg ikke vet hva som er sant og ikke, når jeg blir sånn passe lei.

Jeg er vanemenneske på mye i livet, også på slike ord. Jeg forsøker være bevisst. Både på å variere litt, ikke minst på å ikke si det for ofte. Mannen vet nøyaktig hvilken fase jeg bruker mye, selv husker jeg det ikke nå. Alt for bevisst er jeg ikke, når jeg ikke husker uttrykket.

Tjorven skrev:

Fullstendig digresjon: vår forrige direktør snakket så sakte at jeg til slutt ikke orket å gå på allmøtene våre. Jeg så heller opptak av møtene i etterkant på 1,5 i hastighet. Da snakket han omtrentlig i normalt tempo.

Ja, dette er utrolig slitsomt!

Ja, jeg tenker ofte på det. Jeg kan få oppheng på sånne "meningsløse" fyll-ord, og bruker aktivt tid på å prøve å plukke dem vekk, både i tale og skrift.

Å "eeee"-e når jeg holder innlegg har jeg funnet ut at publikum må leve med, fordi jeg er så nervøs at det er eneste måten jeg kommer gjennom på.

Tjorven skrev:

Et eksempel: I podcasten "Norsken, svensken og dansken" så avslutter dansken Hassen Prüsler absolutt alle setninger med utrykket ikk' formulert som et spørsmål. Da mister det jo hele betydningen! Hadde det vært en og annen setning, så kunne man oppfatte det som det retoriske spørsmålet det var ment som, men slik han bruker det høres det nesten tvangsmessig ut. Så alt med måte.

Jeg har en kollega som snakker sånn, men han avslutter med "sant ja" så å si over alt.

Jeg er i overgangsalderen og har ingen ord i det hele tatt. Jeg glemmer de mest vanlige hverdagsord.

Men når hodet inne i mellom virker, så prøver jeg virkelig å ikke overdrive med fyllord, men tar til meg at de kan ha en verdi.

"På en måte" er det utrolig mange som bruker i det uendelige. Og "holdt jeg på å si" ETTER å ha sagt det. Jeg håper jeg greier å unngå for mye sånt.

Tja ... Tenker en del over hvordan jeg snakker. Er så "heldig" at jeg kan høre meg selv på opptak. Snakker med ganske mange folk så prøver å være hyggelig i formuleringene, noen synes jeg blir for "ullen og rund" av det, men

Skriver mye som jeg snakker. Har mange innfall, tanker og "krokveier". Glemmer en del ord (ikke overgangsalder eller noe feil - jeg har alltid gjort det) OG uttaleproblemer Det virker alikevel som de fleste har lett for å forstå meg, har noen unntak. Har vært en del sammen med personer som tydelig synes jeg blir for lite presis og korrekt i språket.

Jeg opplever at måten folk snakker på sier mye om dem, så legger ganske mye merke til det. Gjelder også måten de skriver på. Mye informasjon i hvor raskt folk svarer feks

Jeg vet ikke om jeg har noen slike ord jeg bruker veldig ofte, men jeg har en kollega som bruker ordet "da" etter omtrent hver eneste setning. Når man først har begynt å legge merke til det er det umulig å ikke høre det hele tiden.

Jeg svarer gjerne med "ja, erru gæren" på alt for mye. Og mye "ikke sant".

Erica skrev:

Jeg vet ikke om jeg har noen slike ord jeg bruker veldig ofte, men jeg har en kollega som bruker ordet "da" etter omtrent hver eneste setning. Når man først har begynt å legge merke til det er det umulig å ikke høre det hele tiden.

Nemlig, hvis jeg først har lagt merke til det så er det lett å henge seg opp i. Enig i at «på en måte» og «holdt jeg på å si» er skikkelig håpløst. Jeg har lært meg til en frase jeg bruker en del når jeg ikke vet helt hva jeg si, i stedet for eeeeh, og det er «nå tenker jeg litt høyt her».

Ellers er jeg også fæl til å avbryte og prate fort tror jeg, men jeg får ofte høre at jeg er tydelig og det er jo ikke dumt.

Tja, ikke veldig. Jeg melder meg inn i skravleklubben «fort og mye og altfor mange avbrytelser» og prøver iherdig å skjerpe meg. Har blitt bedre i takt med at ordforrådet forsvant sakte men sikkert i takt med økt trykk på ptsd’en min og livet generelt, samt at denne overgangsalderen tok knekken på siste rest.

Men jeg har en greie med ordet «opplever», helt ut av det blå for noen år siden så var det visst ikke måte på hvor mye man «opplever» i enhver sammenheng.
Jeg føler at jeg har gått glipp av memoet men prøver å ikke stoppe opp og analysere alt hver gang det blir brukt.

Jeg sier alt for mye "holdt jeg på å si" i dagligtale. En venn av meg påpekte dette og jeg merker at det hjelper på bevisstheten og at jeg bruker det mindre nå.

Så la jeg merke til at en venninne brukte et annet uttrykk mye i sin dagligtale. Det gjaldt bruk av et skriftlig uttrykk i muntlig tale, sikkert noe hun har fra jobben sin. Jeg påpekte det, men fikk nok ikke applaus for å ha sagt det til henne. Noen føler seg nok kritisert hvis man påpeker slikt.

Noe jeg irriterer meg grønn over, er den utstrakte bruken av «man» når man (!) snakker om seg selv.

Det tenker jeg er kan være en dialekt-greie, Divine. Ser ihvertfall for meg fisker fra yttersia som uttaler seg og sier man om seg selv.

-ea- skrev:

Det tenker jeg er kan være en dialekt-greie, Divine. Ser ihvertfall for meg fisker fra yttersia som uttaler seg og sier man om seg selv.

Jeg trodde også det først, men jeg hører det mer og mer. Yngre folk jeg ser på tv snakker jo i «man»-form absolutt hele f-ings tiden.

Tjorven skrev:

Fullstendig digresjon: vår forrige direktør snakket så sakte at jeg til slutt ikke orket å gå på allmøtene våre. Jeg så heller opptak av møtene i etterkant på 1,5 i hastighet. Da snakket han omtrentlig i normalt tempo.

Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Vi kunne med fordel gjort det samme på en arbeidsplass nær meg.

Jeg hadde en gang en kjæreste som snakka fryktelig sakte, og det plaget meg faktisk litt. 😮 Ganske fort forstod jeg hvorfor, da jeg kom hjem til ham: Han var egentlig nordtrønder som hadde kommet til Romerike i forholdsvis høy alder. Dialekten var lagt om perfekt, men det gikk i lav fart.

I det siste har jeg hørt meg selv si "ikke sant" ved stadig flere anledninger, selv om det ikke er en naturlig frase på min dialekt. Når jeg leste denne tråden gikk det opp for meg at det sikkert er en slags språksmitte og jeg skal prøve å skjerpe meg.

Det jeg irriterer meg mest over i dagligtalen er det stadige anglifiseringen, jeg forbinder det med tenåringsspråk, og sliter med å ta voksne folk alvorlig når de i faglige settinger bruker engelske fyllord. Også her kjenner jeg på smitteeffekten, og med to tenåringer i hus må jeg ta meg sammen for å holde på norsken

Jeg snakker i alle fall fort. Og merker nå når jeg har en datter på ti som gjør det samme at jeg må be henne snakke saktere så alle ordene rekker formes. Jeg vet hvor hun har det fra i alle fall, en ikke absolutt så god venninne sa en gang at man hører bare 1/3 av hva jeg sier, men det er egentlig like greit for resten er sikkert ikke verd å høre likevel.

Jeg har nok noen sånne uvaner med ord jeg sier, men ikke noen jeg kommer på sånn på stående fot i alle fall. Merker det mer på andre enn meg selv.

Jeg irriterer meg litt over det at alt er en reise eller opplevelse.

Nei, det er ikke en reise du har tatt når du forteller om at du har gått fra student til ekspert og hva du har gjort mellom der.

Jeg bruker uttrykket "med andre ord" helt forskrekkelig mye. Sikkert litt fordi jeg da føler at jeg får lov til å gjenta meg selv i et håp om at budskapet faktisk går inn.

Jeg jobber med en som sier "som jeg sier" eller "som jeg pleier å si". Selv om det er ting som aldri sies ellers.

Og når jeg først har lagt merke til sånt er det jo umulig å overhøre videre.