Samfunnsklasser og livsstil

Storm skrev:

...og ser Downton Abbey (er det såpe?).

Nei, DA er ikke såpe. Såpeserier er f.eks. Eastenders, Coronation Street, Home & Away, The Bold & The Beautiful, Days of our Lives, Hotel Cæsar. Mange bruker det feil ved å inkludere prime time shows som f.eks. Grey's Anatomy, Gossip Girl og Sex and the City, men det er ikke riktig ift definisjonen. Tror man fort kan blande kortene litt og tenke det av typiske jente-serier, for det er sjelden man hører kommentarer på at f.eks. NCIS, Damages, Suits og The Mentalist er såpeserier. Det finnes dog noen tvserier som kan være borderline soapy i sitt innhold (etter min mening fikk OTH en slikt preg utover i sesongene dessverre...). Ok, nok fag

Høyere utdanning, leser bøker, ser nyheter OG tvserier - men kanskje jeg skal skylde på min høyere utdanning vedr. sistnevnte siden den inneholder filmvitenskap Ser dog ikke såper eller reality shows (annet enn Idol og et par sesonger av Ungkaren )

Jeg har massevis av utdannelse, men vi har ikke TV i vanlig forstand (så jeg ser ikke de vanlige nyhetene) og skummer bare avisene som ligger fremme på jobb. Men jeg leser nyheter på nett flere ganger om dagen. Jeg har abonnement i Operaen, men liker det egentlig ikke. Jeg elsker TV-serier, og sitcoms regnes vel som de "såpene" som er beskrevet over? Jeg er vokst opp med klassisk musikk og finkultur, men har aldri egentlig likt det og er nå mer kommet i den fasen der jeg føler meg voksen nok til å gi beng.

En god sit-com skal man ikke undervurdere!

I dette blogginnlegget gjøres en viktig distinksjon: "Det Maddam beskriver er ikke først og fremst mangel på økonomisk kapital, men kulturell sådan. (...) Det er fullstendig mulig å være økonomisk fattig med høy kulturell kapital eller kulturelt fattig med høy økonomisk kapital."

nokon skrev:

Eg tenker at alternativa er unyanserte og som Pøbelsara er inne på, at klassebegrepet er i endring. Men ja, eg trur til ei viss grad at det er ei stor gruppe mennesker som ikkje ser poenget med verken å lese bøker og aviser eller ta høgare utdanning. Elevar på yrkesfag er høgt representerte her. Eg har og inntrykk av at det er ein stor del av desse, som angrar på at dei ikkje prioriterte annleis, når dei nærmar seg trettiåra. Eg veit ikkje om dette stemmer, men eg har snakka med ein del som seier slikt. Samtidig er det ofte slike ting gamle klassekameratar seier, når eg seier at eg norsklærar på vidaregåande skule, så det kan hende dei bare seier slikt for syns skuld også.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg angrer ikke min forholdsvis enkle yrkesskole utdannelse, påtoppet med fagbrev. Og jeg har visst blitt godt over 30....

Da jeg ble faglært tjente jeg bedre enn min universitetsutdannede far. Jeg tjener ikke så forbasket bra.


Sånn for å svare på det opprinnelige spørsmålet, så leser jeg aviser, ser på nyheter og masse såpeserier.

Jeg valgte ihvertfall feil da jeg utdannet meg, skulle nok helst ha valgt noe yrkesfaglig, jeg hadde helt klart hatt mer igjen for det. Når det er sagt så er jeg også ganske så fornøyd med sykepleier utdannelsen jeg omsider endte opp med å ta.
Jeg leser helst ikke nyheter og unngår så godt jeg kan det som skrives av katastrofe nyheter og jorden går snart under osv. Jeg blir rett og slett deprimert av det :sart sjel: Jeg holder meg til artikler i ulike fagblader som jeg synes er interessante og de leser jeg mange av. Bøker leser jeg også men jeg kan ikke fordra såpeserier eller reality.

Jeg liker ikke såpeserier, som Home and away og Cæsar, men elsker sit-coms som Friends og Modern family. Hvor skal jeg plasseres!!

rine skrev:

Jeg liker ikke såpeserier, som Home and away og Cæsar, men elsker sit-coms som Friends og Modern family. Hvor skal jeg plasseres!!

Da er du safe!

Modern Family

rine skrev:

Jeg liker ikke såpeserier, som Home and away og Cæsar

Det er ikke såper, de er Antibac.

Hm... Jeg har høyere utdanning, jeg leser bøker, jeg ser/leser nyheter (men kunne nok vært langt mer samfunnsengasjert) OG jeg ser på såpe. Home and away er min guilty pleasure. Men grensa går lenge før Hotell Cæsar altså!

Eg har ikkje høgare utdanning, og ser ikkje såpeseriar.

Eg arbeider i ei bedrift som sliter med rekruteringa. Ein treng ingen utdanning for å jobba der, men fagbrev er jo stas. Problemet er at "alle" skal ha høgare utdanning i dag, og dermed vil dei ikkje "stå på golvet" lenger. Dermed må me henta inn arbeidskraft frå utlandet, og det er visstnok heller ikkje bra for då kjem dei og tek arbeid frå nordmenn. 🙄

Puslingen skrev:

Eg arbeider i ei bedrift som sliter med rekruteringa. Ein treng ingen utdanning for å jobba der, men fagbrev er jo stas. Problemet er at "alle" skal ha høgare utdanning i dag, og dermed vil dei ikkje "stå på golvet" lenger. Dermed må me henta inn arbeidskraft frå utlandet, og det er visstnok heller ikkje bra for då kjem dei og tek arbeid frå nordmenn. 🙄

Jepp. Samme i byggebransjen der mannen jobber.

Jeg synes det er et samfunnsproblem at man i mindre grad enn tidligere er stolt av å ha en skikkelig fagutdanning - og at mange som egentig ville ha hatt stor glede og nytte av å velge dette heller velger allmennfag med tanke på å studere, også blir det bare helt feil og elendighet alt sammen.

Ivars_mamma skrev:

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg angrer ikke min forholdsvis enkle yrkesskole utdannelse, påtoppet med fagbrev. Og jeg har visst blitt godt over 30....

Da jeg ble faglært tjente jeg bedre enn min universitetsutdannede far. Jeg tjener ikke så forbasket bra.


Sånn for å svare på det opprinnelige spørsmålet, så leser jeg aviser, ser på nyheter og masse såpeserier.

Eg har inntrykk av at det er mange som deg og. Det er derfor eg lurer på om "Eg burde vel ha studert meir, men eg orker ikkje ta påbygg" er ein slik ting folk seier, når dei møter meg, fordi eg presenterer meg og seier at eg er norsklærar på vidaregåande skule. Av og til har eg inntrykk av at det er ein slags tvang over det å skulle innrømme at ein burde hatt høgare utdanning, viss du skjønner? Den perioden eg skreiv master i litteratur, hadde eg ein tendens til å ha følgjande samtalar på fest og i bryllup, når eg møtte folk eg ikkje hadde snakka med på lenge:

- Hei, det var lenge sidan! Kva driv du med?
- Eg skriv master i litteratur, enn du.
- Åh, er ikkje det vanskeleg? Eg er bare rørlegger/frisør/hjelpepleiar/elektrikar etc. Men eg har dysleksi og har aldri vore spesielt flink til å lese.

Nå er det lenge sidan eg har vore i ein setting kor eg har møtt folk som eg gjekk på barne- og ungdomsskulen saman med, men eg blei stadig forundra over denne tendensen til å nedvurdere seg sjølv og det ein sjølv dreiv med. Eg lurer av og til på om det enten er slik at fagarbeidarar har dårleg sjølvtillit i møte med akademikarar, eller at dei tenker at dei burde unnskulde seg for sitt val, fordi dei trur at ein akademikar ser ned på ein fagarbeidarar. Nå i det siste har samtalane vore slik:

- Hei det var lenge sidan, kva driv du med?
- Eg er norsklærar på ein vidaregåande skule.
- Åh. Ja, eg er rørlegger/frisør/hjelpepleiar/elektrikar etc. og har tenkt at eg burde ta påbygg, men det er så vanskeleg. Norsklærar, altså?

Eg synest ikkje det er dårleg å vere rørleggar eller frisør, men eg har inntrykk av at folk føler dei må beklage yrkesvalet sitt, når eg seier kva eg driv med. Men eg veit ikkje korfor.

Har samme inntrykk som deg, nokon. Selv hadde jeg sikkert hatt lettere for å ta doktorgrad i nesten hvadetmåtte være enn å klare svennebrevet som tømrer eller elektriker, så jeg har iallfall stor respekt for de som "har det i hendene" uten at jeg på noen måte tror de mangler noe i hodet av den grunn.

rine skrev:

Har samme inntrykk som deg, nokon. Selv hadde jeg sikkert hatt lettere for å ta doktorgrad i nesten hvadetmåtte være enn å klare svennebrevet som tømrer eller elektriker, så jeg har iallfall stor respekt for de som "har det i hendene" uten at jeg på noen måte tror de mangler noe i hodet av den grunn.

Eg og er slik. Eg øydela nesten babygymmen til Ungen, då eg forsøkte å montere han. Flatpakka greier er det verste eg veit. Så praktisk arbeid er noko eg beundrer folk som får til!

Jeg hoppet av yrkesfaglig utdannelse, ( , den ultimate dropout, er det ikke?), men leser bøker, ser på nyheter, leser aviser, (men ikke Dagbladet og VG), hører på klassisk musikk, kan ikke fordra såpeserier eller realityprogram eller program lagd for artister som ikke har fått PR på en stund eller kjendiser som stuper eller talentkonkurranser på TV.

Er allikevel ganske sikker på at arbeiderklassen, eller det vi i nåtidens samfunn karakteriserer som arbeiderklassen, følger mindre med i nyhetsbildet og leser færre bøker som ikke er husmorporno en høyt utdannede mennesker.

Jeg vet ikke om det er riktig, men alle disse gjentagelser her på FB om at det er så viktig med høyere utdannelse og at ungene MÅ ta det, tolker jeg i retning av at det ikke er bra nok å ta en yrkesfaglig utdannelse. Jeg føler at det er en nedvurdering av enkelte yrker som ikke er utifra universitet-eller høyskoleutdannelse. Hele Norge kan jo ikke bli ingeniører, økonomer eller statsvitere. Og det er synd at yrkesstoltet blir litt borte i dette her. Samtidig må det også være lov å ikke ønske lengre skolegang/utdannelse, alle er ikke teoretikere og det bør være mulighet for å kunne jobbe med anstendig lønn uten en mastergrad. Og at man ikke er low class eller white trash om man velger å jobbe som kassemedarbeier, kundekonsulent eller lagerformann uten lengre utdannelse. Det er mye som kan læres via praksis i jobb. Jeg må noen ganger le når når de i ledige stillinger setter opp foretrukket utdanning som bachelor for en jobb som de fleste oppegående kan lære seg.

Jeg har ikke høyere utdannelse, titter i Se&Hør om jeg kommer over et, leser aviser, ser på nyheter, leser bøker, er hekta på serien Glee, og har en greit betalt jobb. Hvor hører jeg til?

nokon skrev:

Eg synest ikkje det er dårleg å vere rørleggar eller frisør, men eg har inntrykk av at folk føler dei må beklage yrkesvalet sitt, når eg seier kva eg driv med. Men eg veit ikkje korfor.

Jeg tror at mange føler at sitt yrkesvalg/utdannelse/hva har du definerer en, og når de ikke har "tyngde nok" i sin yrkestittel, i sitt yrkesvalg eller utdannelse, så er det mulig det blir en følelse av inkompetanse, utilstrekkelighet, udugelighet, og andre negative ord. Nettopp fordi det er så stor fokus på høyere utdannelse. Mindreverdighetsfølelse, kanskje?

Jeg har alltid følt at min fagutdanning har vært null verdt på dette forumet.

Hentet fra klassereisetråden:

"Jeg er den første i min familie med høyskole/universitetsutdannelse, foreldrene mine har kun fagbrev"

"Men siden mine foreldre ikke har høyere utdanning, bare hadde vært flinke på skolen tom. gymnaset, så kom de etterhvert til kort. Det å tenke kritisk blir fort til konspirasjonsteorier."

"Ja, jeg har nok klassereist. Er den første i familien med utdannelse ut over vgs."

Og essensen i den andre tråden, for klassereise handler nemlig om høyere utdannelse: "Jeg har ikke reist, alle i familien min har universitetsutdannelse. Mannen min har reist et stykke, han er den eneste i sin familie med universitetsutdannelse."

Jeg overraskes over den enkle tankegangen fra mennesker med høyere utdanning.

Skremmern skrev:

Jeg overraskes over den enkle tankegangen fra mennesker med høyere utdanning.

Jeg oppfattet i grunn at de svarene kom som følge av premissene som ble lagt i artikkelen som det ble linket til i HI i klassereisetråden. Artikkelforfatteren beskrev sin klassereise som tett knyttet til det å ta høyere utdannelse og folk svarte med det som utgangspunkt. Men det er jo klart at mange med fagbrev fra vgs. også er i middelklassen i dag.
Som ledd i den totale dannelse og sikring av sosioøkonomisk klasse er det vel ingen tvil om at høyere utdannelse har stor verdi for enkeltmennesket, all statistikk viser jo nettopp det.
Men, det betyr ikke at de som utdanner seg til snekkere eller tar fagbrev i barne- og ungdomsarbeid ikke kan tilhøre middelklassen.