Hvor mange ganger har du vært forelsket?

Pøblis skrev:

Ja. Jeg gikk en runde bakover i livet og telte. Husker du ikke sånn, Katta?

Nei.

Egentlig to.
Mannen min, og en til.

Katta skrev:

Vet man sånt?

Nei.

Jeg vet hvor mange jeg har elsket, altså følt dypere for enn en forelskelse.

Katta skrev:

Nei.

Du er ikke alene. Noen husker jeg jo, men ikke alle.

Jeg forelsker meg ikke lett, så det er bare fire personer jeg har vært seriøst forelska i.

Den første er «the one that got away,» en mann jeg ennå tenker på og forbanner jeg at jeg ikke våga si det rett ut til ham at «jeg er ikke forelska i deg, jeg elsker deg!» Han var min aller, aller beste venn i ungdomstida, vi hang sammen som erteris, og jeg var livredd for at han skulle finne ut at jeg var forelska, for tenk om han ikke ville ha meg som noe annet enn en god venn, og så ville vennskapet bli ødelagt. Vi mista kontakten da vi flytta til hver vår kant av landet. Jeg kan ennå ta meg i å tenke «idiot» over unge Inagh, og det var en slags rar sorgblanda glede da jeg så brudebilde av ham og kona i avisa for noen år siden.

Den andre jeg har vært seriøst forelska i er eksen jeg skulle gifte meg med som ung voksen. Han er en fantastisk god fyr, jeg er utrolig glad i ham, og jeg hjalp ham komme ut av et særdeles trangt skap, takk og lov før vi rakk gifte oss. Jeg ble seriøst glad på ham sine vegne da han noen år etter gifta seg med en annen mann.

Jeg var forelska i, og ble sammen med, en kar som var komplett dust. Jeg kan ennå ikke fatte og begripe hva jeg så i ham. Da det ble slutt, kommenterte min mor, som aldri sa et vondt ord om noen som helst, at «han det var det like greit det aldri ble noe mere med. Jeg lærte meg aldri helt å like ham.»

Og så - for 20 år siden, så satt jeg på stampuben sammen med ei venninne. Det var stappfullt i puben, men venninna mi og jeg hadde klora oss til et bord, og da vi så en bekjent av oss stå i korridoren lenger inn i puben, vinka vi ham til oss: «oy, bord, her!» Fyren kom, og han hadde med seg et par karer, bekjente av ham. Vi ble sittende og preike til langt over stengetid (noen fordeler skal man ha av å kjenne eieren av puben.) En av disse karene som kom og satte seg.... Pang, sa det bare. Til sommeren har vi vært gift i 19 år.

Husker ikke alle? På dette feltet har jeg hukommelse som en elefant.

Jeg husker ikke heller, gjettet litt. Jeg ble relativt lett forsøket i min ungdom og det var en del hjertesorg og store gleder. Min far kallte kjærestene mine en periode for syvern, åtteren og niern etc, han fleipet om at det ikke var noen idé å lære seg navnene. De siste 22 årene har jeg bare vært forelsket i en. 😀

Det er jo en del jeg har vært betatt av, synes er kjekk osv. Og flørta med. Men forelskelse er en ganske «big deal» for meg iallefall, og går ganske dypt. Derfor er de også forholdsvis grei å huske.

Bluen skrev:

Husker ikke alle? På dette feltet har jeg hukommelse som en elefant.

Jeg også. Husker 14-årige meg som fikk sommerfugler i magen bare helten gikk forbi. Husker 17-årige meg som var dødsforelska og det var helt gjensidig og vi var hele skolens lovebirds. Det ble slutt og han hang med menn i mange år før han omsider giftet seg med en dame for noen år siden.

Russesvermeriet som kjølnet da han dro i militæret og jeg begynte å studere og fant t at det var millioner av kjekkesmarte gutter på MatNat på Blindern.

Han kjekke jusstudenten jeg hadde en sommerfling med i 1982.

Den første magiske tiden med mannen jeg er gift med i dag, da alt var bare helt gyllent og lett og fantastisk og jeg gikk fra trist og deppa og lei og såret og redd etter det totalt mislykkede ekteskap nummer to, til det stikk motsatte.

Mannen min var forøvrig the one that got away - russesvermeriet - og jeg var det for han også - i nesten akkurat 20 år. Så jeg er en av dem som faktisk fikk en sjanse til.

Så det er klart jeg husker det!

007 skrev:

Herlighet, hvem vet sånt då?
Jeg var kronisk forelsket fra jeg var 7 til jeg var 18, alle gutter ble sett på som potensielle kjærester.

Bluen skrev:

Husker ikke alle? På dette feltet har jeg hukommelse som en elefant.

Klisterhjertene.

5 ganger.

Jeg husker, men hjelpes... det er en del!!! Har aldri telt! Og tror nok jeg hadde hoppet over noen også.

007 skrev:

Nei.

Jeg vet hvor mange jeg har elsket, altså følt dypere for enn en forelskelse.

For meg er det ikke forskjell. Er vel derfor det blir så få.

Jeg har vært forelsket i 3, muligens 4, menn.

Sånn ordentlig forelska kom jeg til seks/sju personer. Sånn sommerfugler i magen/betatt mange ganger.

Blir ikke så lett forelska jeg heller. Nå har det jo vært en de siste 19 årene så jeg har nok glemt sånne ting. 😛
Før han jeg bor sammen med så ble jeg såret så innmari men er nå sjeleglad for at det ikke ble oss når jeg ser hvordan han er nå. Er glad jeg klarte å bryte ut av det.
Svarte mellom 5-9 men det er nok nærmere 5 enn 9 iallefall.

Kom først til 5.
To jeg var sammen med på barneskolen.
To jeg var forelsket i på ungdomskolen.
Mannen i mitt liv, som jeg snart har vært sammen med i 18 år.

Så skulle jeg skrive her, og da kom jeg på forelskelse i en lærer på ungdomsskolen og en terapeut jeg gikk til første året på videregående.

Sommerfuglerimagenbetatt gidder jeg ikke forsøke å telle, jeg er en av dem som fort ble betatt. Ordentlige forelsker er lettere. Først han jeg gikk i klasse med på barneskolen, det varte i flere år, fra jeg var ca 12 til 14. Senere var det en på ungdomskolen fra jeg var omtrent 14-16, delvis overlappende med førstemann. Så hadde jeg en to somre på radforelskelse i England. Deretter gjorde jeg noe så dumt som å forelske meg i en kompis som aldri så meg som noe annet enn en venn. Til gjengjeld førte vennskapet til at jeg traff Helten. Det tok meg drøye to år å falle for ham og der har jeg forblitt. Helten er den eneste jeg har elsket også.

Det er så forskjellig hvordan folk definerer forelska.
På mange vis er jeg en slik som forelsker meg i alt og alle.
Jeg forelsker meg i kolleger og sjefer som er fine og gode, i de som jobber på stamkafeen, i karakterer jeg blir kjent med i serieverden osv. Jeg blir varm, og glad og gleder meg til jeg skal på jobb/på butikken/kafeen/se på serien osv

Men selv om det er tydelig, og en ekte forelskelse, i alle disse tilfellene, så er det ikke en slik type forelskelse jeg vil telle med. De tre, muligens fire, gangene jeg har vært forelsket har det vært så stort og altoppslukende. Og mer vondt enn godt, egentlig, fordi det konstant kjennes ut som hjertet er på tur ut av kroppen og følelsene er så sterke at de er vanskelig å håndtere. Og jeg blir så fryktelig sårbar.
Og for min del er det slik at om jeg er forelsket på denne måten, så slutter det på en måte ikke. Dette er «elsker deg»-forelskelsen.
Og den er ulogisk. De to første jeg var forelsket i på denne måten hadde jeg ikke en gang et forhold til på tidspunktene da følelsene slo inn.