Hvor viktig er musikk for deg?

Det er litt merkelig, men for meg betyr det melodiske mye mer enn tekstene. Det har alltid vært sånn. Jeg kan nesten ingen sangtekster, og jeg lytter aldri bevisst til teksten. Men melodier er jeg helt rå på. Jeg elsker klanger og fine overganger, jeg elsker selve melodien. Jeg kan bli helt satt ut av en spesiell melodisk sekvens i en sang. Jeg hører fort om en tone er "feil" i en melodi, eller hvilken effekt bare en halvtoneendring kan gi den totale opplevelsen. Jeg har brukt mye tid på å lete fram spesielle melodier og prøve å gjenskape det på piano. Selv om jeg langt fra er noen musiker.

Tilsvarende gir musikere som bruker store lydbilder meg mye mer enn typiske lyriske musikere. Det blir ofte kjedelig, synes jeg.

Kirsebær skrev:

Noen fraser og setninger treffer meg så veldig at jeg bare kan høre den igjen og igjen.

Akkurat sånn er jeg med melodiske sekvenser...

Musikk betyr lite eller ingenting for meg. Det hadde ikke vært noe stort offer å leve uten musikk. Jeg har aldri forstått greien tror jeg. De gangene (en håndfull) jeg har vært på konsert, har jeg følt meg helt teit der jeg står med store øyne og observerer alle andre som hopper rundt, lukker øynene og tydeligvis har en sterke sanseopplevelse.

For meg er øynene og munnen (=god mat og vin) mye viktigere enn ørene. Jeg husker mye bedre ting jeg har lest enn ting jeg har hørt. Jeg er veldig glad i å lese, og jeg liker ting som er estetiske; kunstutstillinger, fine bygg, vakre hager, Vestlandsnaturen osv. Musikk og TV syns jeg er bråkete, TVn hadde blitt kastet ut vinduet i kveld hvis jeg kunne fått en peis å se inn i istedet, og mannen ( tidvis en TV-slave) hadde gått med på det.

Jeg synes det er interessant det du sier, daffy. Mener du at det ene utelukker det andre, på et vis?

Scarlett, jeg har kjøpt et Tom Waits-album i dag. Bare på grunn av deg.

Scarlett skrev:

Jeg synes det er interessant det du sier, daffy. Mener du at det ene utelukker det andre, på et vis?

Nei, ikke nødvendigvis at det ene utelukker det andre. Men kanskje at for noen mennesker dominerer én sans veldig mye, slik at det meste av sanseglede, læring, lagring av minner etc skjer gjennom denne sansen?

Å, aC! Jeg er nesten misunnelig på folk som skal oppleve Tom Waits på ordentlig for første gang (selv om du vel kjenner ham fra før). Jeg husker så godt første gang jeg satte på en lånt LP med Heart of Saturday Night. Jeg hadde aldri hørt noe lignende før. Litt på samme måte hadde jeg det første gang jeg leste John Irving (som egentlig ikke er noen stor favoritt nå lenger). Da var jeg rundt 15-16, tror jeg, og måten han lekte med språket på gjorde stort inntrykk.

Daffy, det som jeg synes er interessant med det du sier, er at jeg egentlig har sett på det på en annen måte. Jeg er nok omtrent like oppslukt av litteratur og kunst som musikk, og setter også veldig pris på arkitektur (selv om jeg ikke kan spesielt mye om det). Jeg har tenkt at alt henger sammen. At hvis man er opptatt av sanseinntrykk og kultur på den måten, er man åpen for og glad i alle former.

Men jeg ser helt klart at det ikke nødvendigvis må være sånn. :blikket opp fra navlen:

Musikk blir lett støy i mine ører. Jeg er veldig glad i stillhet. Er jeg hjemme alene er verken Tv eller radio på.
Jeg må sette av tid til å høre på musikk om det skal gi meg noe, det blir det lite av nå til dags. I bil og mens jeg trener hører jeg ofte musikk, sjelden ellers.
Allikevel vil jeg si at jeg er glad i musikk, men jeg er nokså kresen. Liker ikke musikk uten en tydelig vokal, bare gitarspilling og mye "arrangement" musikken er ikke min greie.

Scarlett skrev:

Jeg synes det er interessant det du sier, daffy. Mener du at det ene utelukker det andre, på et vis?

Jeg tror nok at enkelte mennesker har en sans som er en sterkere inn- eller ut-kanal enn de andre sansene. Vi er tre søsken. Moren min forteller at yngste søsteren min sto og svaiet etter musikk før hun kunne snakke. Vi andre to gjorde det ikke. Hun både spiller og synger, og er - etter min oppfatning - veldig autentisk i sitt musikkuttrykk. Når jeg synger så prøver jeg å synge slik at det høres ut som orginalen, det gjør ikke hun, hun gjør sangene til sine egne. Jeg hadde definitivt vunnet i singstar for å si det slik. Selv er jeg veldig visuell, jeg husker i bilder, jeg tenker i bilder, jeg forklarer i bilder.

Når det gjelder musikk, er jeg nå for tiden mest opptatt av stillhet. Det er alltid folk rundt meg. Jeg jobber i åpent landskap, en del møter, barna mine er så små at den yngste så og si alltid er hjemme, eldste er en god del borte, men når hun er hjemme har hun ofte venner på besøk. Det er foreldremøter, lønningspils, hobbykvelder, kinoturer og voksentid om kvelden. Jeg vil helst ha det stille når jeg er alene, og jeg hører nesten aldri på musikk sammen med noen. (Av og til danser jeg og jentene, men da er det over til Kaptein Sabeltann før jeg rekker å si kabelsatan. )

Jeg liker alikevel musikk, men ikke på et musikalsk plan, mer som en ... følelseskatalysator. Mye av ungdommen har et eget soundtrack - dessverre, må jeg nesten si, det er noe musikk jeg faktisk kunne ha tenkt meg å sett på uten en film fra ungdomsskolen snurrende i bakhodet.

Scarlett skrev:

Jeg er nok omtrent like oppslukt av litteratur og kunst som musikk, og setter også veldig pris på arkitektur (selv om jeg ikke kan spesielt mye om det). Jeg har tenkt at alt henger sammen. At hvis man er opptatt av sanseinntrykk og kultur på den måten, er man åpen for og glad i alle former.

Men jeg ser helt klart at det ikke nødvendigvis må være sånn. :blikket opp fra navlen:

Pappa er veldg opptatt av film og arkitektur, men bryr seg ikke filla om musikk. Jeg er litt mer som deg Scarlett, litt interessert all over. Men hos meg kommer nok interessen fra to kilder. Kunst, film og arkitektur fra pappa, og musikk fra stefaren min. Siden de to har vært lidenskapelig opptatt av det, så har nok det lagt et godt grunnlag for mine interesser.

Trenger kun musikk på fest og i bilen. Kan ingen tekster, dvs de er stort sett irrelevante for meg. Bruker ikke musikk for å bearbeide følelser, men spretter opp og danser på fester ved rett partymusikk, som stort sett er slagere av en eller annen kategori.

Jeg laster aldri ned musikk,kjøper det aldri, setter det aldri på hjemme.

Jeg muter tv-en og setter på musikk i stedetfor.

Glemte å si at jeg også er en av dem som virkelig nyyyyter stillhet. Kunne ikke falle meg inn å ha verken TV eller musikk i bakgrunnen en stille tirsdagskveld.

Scarlett skrev:

eller må du ha poden på øret så snart du skal gå noen meter utendørs?

Jeg leste altså dette feil og fikk noen sære bilder i hodet

Søsteren min studerer musikk og skal blir musikkterapeut. Det syns jeg er fasinerende.

hvis man er opptatt av sanseinntrykk og kultur på den måten, er man åpen for og glad i alle former.

Dette har jeg også tenkt

Jeg synes det hadde vært utrolig trist uten musikk.
Jeg setter dog ikke på musikk hvert ledige minutt. Det går i perioder hvor mye jeg hører og hva jeg hører på.
For tiden går det i norsk rock, men det kan like godt være Sinatra.

Jeg har en musikkelskende datter som hører på musikk så fort hun får sjansen. Selv om hun er 10 år hører hun på mye forskjellig og ikke bare "highschool musical" soundtrack. Men Kaizers synes hun ikke noe om. Ikke Jokke og CC heller : tregner en hjernevasking:

Jeg er forøvrig helt elendig i å huske tekster.

Obelix, jeg håper du ser at datteren din trenger hjelp. For hennes egen skyld.

Jeg kommer stadig på nye ting her. Det har hendt ganske mange ganger (ja, nesten hver kveld, gitt) at jeg aldri får lagt meg for "jeg må jo bare høre en låt til!"

Dette er et litt vanskelig og nesten sårt tema for meg.

Jeg er glad i musikk. Jeg hører gjerne på det og jeg vet godt hva jeg liker - når jeg hører det.

Men det er en eller annen begrensning, jeg vet ikke hva - interesse, kapasitet, hva? - som gjør at jeg aldri klarer å bli nerdete nok på det til å klare å få oversikt over hva jeg egentlig liker, huske artister, tekster, titler. Og da blir det uoverkommelig og labyrintaktig det hele, og jeg faller rett og slett av.

Så jeg liker å bli SERVERT musikk. Å få en cd i gave, eller komme over den ved et lykketreff eller høre noe fantastisk på radioen.

Men det at jeg ikke helt får "tak" på temaet blir en, æsj, jeg klarer ikke å sette ord på det - et nederlag? En greie som plager meg litt og det igjen hindrer musikkgleden min.

I tillegg: Av mange grunner har det blitt lite lytting på musikk de siste årene. Det har litt med inrastruktur å gjøre, noen vaner (for mye tv-titting, blant annet), og så var det så deilig når kvelden kom at det ble STILLE. Så selv nå, når tv-en stort sett står avskrudd om kvelden, så blir det ikke til at jeg finner frem musikk og setter på.

Jeg tror jeg har vent meg av med å LYTTE, rett og slett. Og det er skikkelig, skikkelig kjipt. Men tanken på å begynne igjen blir uoverkommelig på samme måte som det å få orden på ungenes fotoalbum er det...

alfaCharlie skrev:

Obelix, jeg håper du ser at datteren din trenger hjelp. For hennes egen skyld.

Neste steg er terapi

Jeg har helt fra jeg var liten vært interessert i musikk på den måten at jeg liker å synge og å spille. Det å lytte til musikk er også noe jeg liker godt, men det har blitt mindre av det de siste årene.
Jeg liker ikke musikk som bakgrunnstøy. Av den grunn er det ikke så ofte jeg lytter til musikk, men de gangene jeg gjør det virkelig lytter jeg. Jeg kjenner at med det lydnivået vi ellers har i hus er det godt med stillhet de gangene det er mulig, og skal jeg lytte til musikk er det godt å bare gjøre det uten å holde på med noe annet samtidig.

Jeg er glad i å gå på konserter, men det har blitt sjeldent de siste årene.

Musikksmaken spenner over et vidt utvalg av sjangere, men jeg er ganske kresen innenfor sjangrene.