Tør vi bry oss?

Nå skal jeg slutte å spamme snart, men jeg tenker at det også det kan være viktig å bry seg også i saker som blir henlagt. At en sak blir henlagt betyr ikke at barn har det bra og det er mange nabofamilier gjennom historier som har gjort utrolig stor forskjell med tanke på barns oppvekst.
I det hele tatt er jeg litt redd for det veldige fokuset på privatsfære når det gjelder barn som vokser opp. Man kan invitere barn med på ferieturer, overnatting, dekke på ekstra til middag og bidra på den måten. Det kan ofte også være det som skal til for at en familie som ikke får avlastning gjennom barnevernet kan klare oppgaven totalt sett.
Det er ikke slik at man enten trenger avlastning og støtte fra bv for å klare seg eller at man ikke trenger. Mange er et sted i mellom og der kan mange av oss bidra.

Men hva skal til for at dere tenker at dere må melde? Jeg har aldri vært i en slik situasjon, mens flere har meldt mange ganger. Hvor går grensen?

Det må da nytte å gi beskjed. Selv når det er litt vagt eller basert på hear-say. Jeg kjenner til et tilfelle der det ble meldt vag bekymring på bakgrunn av noe et barn hadde fortalt et annet som igjen fortalte det til sin mor, og det viste seg at det andre barnets mor slo barna i sinne og som "oppdragelse". Nå får datteren snakke ukentlig med psykolog og moren får samtaleoppfølging.

Hva med de tilfellene der familiene er under et slags system, eller får ekstra oppfølging, og barna likevel ikke blir fulgt opp bra nok i hverdagen? Hva gjør man da?

Guava skrev:

Nå skal jeg slutte å spamme snart, men jeg tenker at det også det kan være viktig å bry seg også i saker som blir henlagt. At en sak blir henlagt betyr ikke at barn har det bra og det er mange nabofamilier gjennom historier som har gjort utrolig stor forskjell med tanke på barns oppvekst.
I det hele tatt er jeg litt redd for det veldige fokuset på privatsfære når det gjelder barn som vokser opp. Man kan invitere barn med på ferieturer, overnatting, dekke på ekstra til middag og bidra på den måten. Det kan ofte også være det som skal til for at en familie som ikke får avlastning gjennom barnevernet kan klare oppgaven totalt sett.
Det er ikke slik at man enten trenger avlastning og støtte fra bv for å klare seg eller at man ikke trenger. Mange er et sted i mellom og der kan mange av oss bidra.

Jeg er veldig enig i dette og hver gang jeg leser her inne om folk som er for knegne til å ha et par ekstra på middag eller sender barnas venner på rommet mens kjernefamilien spiser middag blir jeg helt matt. Vi har små middagsgjester stadig vekk og jeg synes det er uhyre viktig å bli godtkjent med barnas venner og gjerne deres foreldre også. Det forhindrer mobbing, det gir mulighet for å diskutere bekymringer og det kan gjøre en forskjell for noen som ikke har det så bra i en periode. Det er ikke sikkert det er omsorgssvikt, men feks år foreldrene går gjennom en opprivende skilsmisse med alle de juicy ingrediensene man kan tenke seg, så kan det være godt for en tolvåring å komme hjem til noen som bare lager litt pizza, spiller spill, ser en film og gjør fredlige ting.

Harriet Vane skrev:

Jeg er veldig enig i dette og hver gang jeg leser her inne om folk som er for knegne til å ha et par ekstra på middag eller sender barnas venner på rommet mens kjernefamilien spiser middag blir jeg helt matt. Vi har små middagsgjester stadig vekk og jeg synes det er uhyre viktig å bli godtkjent med barnas venner og gjerne deres foreldre også. Det forhindrer mobbing, det gir mulighet for å diskutere bekymringer og det kan gjøre en forskjell for noen som ikke har det så bra i en periode. Det er ikke sikkert det er omsorgssvikt, men feks år foreldrene går gjennom en opprivende skilsmisse med alle de juicy ingrediensene man kan tenke seg, så kan det være godt for en tolvåring å komme hjem til noen som bare lager litt pizza, spiller spill, ser en film og gjør fredlige ting.

Det er da himmelvid forskjell på å kun ha omtanke for seg og sitt til å alltid ha åpent hus og middag til en håndfull ekstra barn. Vi har stadig noen ekstra her, og det er absolutt hyggelig, men skal hverdagen gå opp nå som jeg stort sett er alene med lekser, middag og kjøring til aktiviteter setter jeg grenser også på det området.

Jeg er også ofte alene på ettermiddagen og stadig vekk er ikke hver dag. Men ofte. Og at det alltid skal være greit å komme innom, bli eller være litt.

Jeg synes det er altfor mange ekstreme tilfeller i begge ender av barnevernsaker.

Ok, de har taushetsplikt. Men det er foreldre som fritar BV for taushetsplikt.

Bildet som tegner seg er av et BV som velger "minste motstands vei" og henlegger saker hvor de har blitt møtt med at foreldrene nekter for at de gjør noe som helst feil. Det er for ressurskrevende å prøve å bevise omsorgsvikt i tilfeller hvor foreldrene står hardt på sitt.

På den andre side har du foreldre som er slitne, søker hjelp, forteller åpent om problemer i hverdagen. Der slipper BV å lete etter ting. Mange foreldre kan bebreide seg selv: "Jeg skulle ikke bruke så mye ferdigmat, det er min skyld at han har konsentrasjonsvansker" "jeg aktiviserer han ikke nok" "jeg føler at jeg ikke strekker til når han (sett inn årsak her)".

Da får man historier i lokalavisen og på NRK Brennpunkt, om barn som er hentet på grunn av lettere grad av omsorgsvikt og hvor større tiltak kunne vært brukt. Side om side med historier om barn som blir seksuelt misbrukt og pint, eller som sulter i hjel i hjemmet.

shute skrev:

At det er stort forbedringspotensiale i norsk barnevern, er jeg imidlertid helt enig i. Jeg tror jeg heller litt mot å legge om hele organiseringen til noe som ikke er på kommunalt nivå, egentlig, men trenden går jo andre veien.

Det er jeg så enig i. En slik tjeneste bør være helhetlig og lik, uansett om du bor i en stor eller liten kommune. Slik det er nå, varierer både kvalitet og ressurser for mye. :fostermor med barn i "heldig" kommune:

Når det gjelder å bry seg, har jeg blitt adskillig mer opptatt av det siden jeg selv ble fosterforelder. Og så synes jeg at folk av og til er litt for opptatt av hvordan de selv kan bli dratt inn. Det kan koste litt å bry seg. Men den prisen er lav dersom bekymringen stemmer.

En familie jeg kjenner godt ble falskt bekymringsmeldt til barnevernet (gjentatte ganger, av en mor med personlighetsforstyrrelser og mye egenerfaring med barnevernet, som hevn for deres engasjement i hennes barns velferd) for vold mot sitt tenåringsbarn. Barnevernet tok denne meldingen på største alvor og alt familien sa og gjorde ble tolket i verste retning. Møtereferatene var tendensiøse og fulle av faktiske feil, og alle forsøk på å rette opp og forklare ble sett som 'lite samarbeidsvilje'. Familien påpekte at alle meldingene kom fra samme person, som ønsket å skade dem, men dette kunne ikke bevises, siden meldingene var anonyme, og familien ble mistenkeliggjort for å bagatellisere bekymringer fra gode borgere (jeg har lest flere av referatene og rapportene). Å leve i en slik kafkasitusjon ødela nesten familien, bekymringsmeldingene var ingenting i forhold til behandlingen fra et barnevern med definisjonsmakt og mulighet til å flytte barnet deres vekk, og som de ikke opplevde å kommunisere med.
Etter denne saken er jeg rystet over en etat med stor makt, lite bevissthet om egen posisjon og forforståelser, stor gjennomtrekk (det var tre unge fagpersoner inne i denne saken etter tur) og lite faglighet (igjen- har lest skriftlige referat som de har skrevet, språk og fagligheten som kom til uttrykk er langt under pari). Dette har svekket min tillit til at de faktisk kan tolke situasjoner på en balansert måte og samarbeide med de familiene de skal hjelpe, og gjør at jeg skal ha veldig gode grunner for å bekymringsmelde.
Barnevernet er en av våre viktigeste etater, jeg er hellig overbevist om at en faglig dyktig barnevernstjeneste vil spare samfunnet for milliarder og øke livskvaliteten til tusenvis. Men da trengs det fokus på kvalitet, kompetanse og nok folk og tiltak for å hindre gjennomtrekk og utbrenthet. Gode veiledningstilbud, høy lønn og premiering av etterutdanningstilbud.

Jeg har gått fra å være en som sier "barnevernet har et PR-problem", til å bli en som frykter at barnevernet i en del tilfeller er mer opptatt av å dekke over egne feil enn å verne barn, og kjenner meg godt igjen i det Kanutte skriver, og er blitt helt mørkeredd av det jeg ser og hører. Jeg skulle gjerne gått i detaljer, men dette er et åpent forum så det går ikke.

Jeg er veldig for barnevern. Men jeg tror det er mye inkompetanse. Og er ekstremt enig i det som ble sagt i saken om 10-åringen - bv har ikke kompetanse til å etterforske vold mot barn. Politiet bør inn her.

Jeg kommer til å tenke meg om fryktelig mange ganger før jeg melder bekymring til bv. Og det er ikke fordi bv har et pr-problem. Det er fordi jeg (blant annet) har sett hva som kan skje når det meldes bekymring i en sak jeg selv har meldt bekymring i. Og hvor jeg blir løyet rett opp i trynet. Hvor jeg får kraftig kritikk for å følge rådene BV selv har gitt meg. Der det blir brukt mot meg at jeg fulgte rådene jeg fikk da jeg spurte bv om hva jeg skulle gjøre.

Nok. Jeg kan heller ta det på pm om noen er interessert i de "skitne detaljene" (og ja, jeg kommer til å være selektiv mht hvem som får pm.)

Jeg har før tenkt at man melder om man er bekymret, men etter å ha sett hvordan barnevernet kan gjøre grove feil uten at de rettes opp igjen så kommer jeg til å tenke meg godt om før jeg melder hvertfall.
Det er synd det er så stor forskjell på barnevernet på de forskjellige stedene.

Ja, jeg håper inderlig at det er forskjeller. Her jeg bor har det dessverre vært en del alvorlige saker. Jeg har heiet på bv og tenkt at de vet best. Nå er jeg veldig, veldig i tvil om ikke noe er alvorlig galt høyere i systemet og frykter at en sterkt kritisert bv-sjef gjør det h*n kan for å klamre seg til jobben. Jeg klarer ikke å se noen andre grunner til det jeg nå opplever.

Jeg melder bekymring til BV flere ganger i året i jobbsammenheng. Men har ikke hatt grunn til å melde privat. Det vi opplever som skole er at det vi har som bekymring ofte er veldig vagt, det er noe som ikke stemmer. De sakene blir etter min erfaring stort sett henlagt av BV. I voldssaker blir det alltid opprettet underøskelse, men det er sjeldent at barna røper at de blir utsatt for vold til noen av de som jobber på skolen. Dette er hemligheter de vokter.

For å legge til litt: Jeg mener at vi som skole å ha gode rutiner. Vi må ha et system med:
- Jevnlige elevsamtaler (minst to ganger i året)
- Jevnlige utviklingssamtaler (minst to ganger i året)
- Jevnlige trinngjennomganger hvor ledelse og sosiallærer deltar
- Tett fraværsoppfølging (telefonkontakt første dag osv)
- Tydelig melderutine fra lærere til ledelsen (det er alltid rektor som sender bekymringsmeldingene, men kontaktlærer/sosiallærer som skriver skjema og rapport)
- melde barnevernsvakt og politiet dersom man er redd for barnets sikkerhet i hjemmet (og holde barnet tilbake på skolen til ting er avklart)

Jeg meldte ifra til skolen en gang, min sønn fortalte at en kamerat ble slått hjemme. Denne gutten hadde problemer sosialt og faglig på skolen. Det endte med at foreldrene byttet skole pga samarbeidsproblemer med skolen. Jeg vet ikke om BV ble innblandet.

Blånn skrev:

For å legge til litt: Jeg mener at vi som skole å ha gode rutiner. Vi må ha et system med:
- Jevnlige elevsamtaler (minst to ganger i året)
- Jevnlige utviklingssamtaler (minst to ganger i året)
- Jevnlige trinngjennomganger hvor ledelse og sosiallærer deltar
- Tett fraværsoppfølging (telefonkontakt første dag osv)
- Tydelig melderutine fra lærere til ledelsen (det er alltid rektor som sender bekymringsmeldingene, men kontaktlærer/sosiallærer som skriver skjema og rapport)
- melde barnevernsvakt og politiet dersom man er redd for barnets sikkerhet i hjemmet (og holde barnet tilbake på skolen til ting er avklart)

Dette er viktig! Tror mange kunne fått hjelp om andre instanser som bhg, skole, NAV og fastleger hadde vært flinkere til å melde sin bekymring.

Mrs. S skrev:

Ok, de har taushetsplikt. Men det er foreldre som fritar BV for taushetsplikt.

[...]

Da får man historier i lokalavisen og på NRK Brennpunkt, om barn som er hentet på grunn av lettere grad av omsorgsvikt og hvor større tiltak kunne vært brukt. Side om side med historier om barn som blir seksuelt misbrukt og pint, eller som sulter i hjel i hjemmet.

Jeg kan jo ikke uttale meg annet enn på bakgrunn av egne opplevelser, men jeg har jobbet i flere barneverntjenester. Den ene fungerte ekstremt dårlig og hadde en sykmeldingsprosent på rundt 50 i perioden jeg var der. I tillegg har jeg jo lest saksmapper fra ganske mange andre steder i forbindelse med oversendelse av saker.

Inntrykket mitt er helt gjennomgående at det er ekstremt sjelden det settes inn/anbefales tiltak hos folk som klarer seg helt greit selv. Det er ekstremt sjelden det vurderes omsorgsovertakelse av barn i familier hvor (mer) hjelpetiltak ville være tilstrekkelig. Alt for, alt for sjelden.

Det motsatte, derimot, skjer hele tiden. Vi gir for lite hjelp, vi vurderer for få omsorgsovertakelser.

Brennpunkt kan kysse meg bak, jeg anser det programmet som så tabloid at det ikke går an å ta seriøst. Den NRK-dokumentaren fra barneverntjenesten i Nesna som gikk for et par år siden, var mer å se på. Og helt skrekkelig i forhold til å vise dårlig ledelse og manglende faglighet. Men selv der fremsto det ikke som de kastet rundt seg med unødvendige tiltak.

I forhold til det med taushetsplikten: Selv når foreldre fritar barneverntjenesten for taushetsplikt, skal barnets beste vurderes. Det er veldig sjelden at dette sammenfaller med å brette ut barnets livshistorie og foreldrenes mangler i riksmedia.

Jeg har meldt bekymring til BV jeg, så ja.

Jeg har et ambivalent forhold til BV dog; jeg har sett de hjelpe og gjøre mye godt på den ene siden, mens jeg på den andre siden har sett de gjøre ting veldig mye verre, bl.a har jeg et nært familiemedlem som i en allerede tøff situasjon traff et menneske som aldri skulle ha jobbet med barn og omsorg i det hele tatt og som misbruke den stillingen på det aller groveste (en annen kant av landet). Og så hører jeg veldig mye rart i jobben min som har en del med BV å gjøre. Jeg vil gjerne tro at BV for det meste gjør godt, men det er ikke alltid like lett å gi dem den tilliten merker jeg, har nok utviklet en skepsis. Dog ville jeg aldri tilgitt meg selv for å ikke melde fra/kontakte BV hvis jeg skulle oppleve at et barn ikke har det bra etc. og det så skjer noe, det er for sent ... Nei, nei, nei.

vixen skrev:

Dette er viktig! Tror mange kunne fått hjelp om andre instanser som bhg, skole, NAV og fastleger hadde vært flinkere til å melde sin bekymring.

Samtidig ser jeg at flere av barnevernssakene vi har ikke er meldt fra skolen og at vi selv når det kommer anmodning om opplysninger ikke har bekymringer for barnet. Det viser normal atferd, foresatte følger opp skolearbeid osv. Derfor er det utrolig viktig at andre enn skolen også melder.