Hvordan er du å bo sammen med?

Jeg tror jeg er helt ok å ha i hus. Godtar digre tv'er og svære høyttalere, og står for innkjøp av alt datautstyr.

Bokormen skrev:

Pluss: Lite kontrollfreak, overstyrer ikke mannen, "eier" ikke hverken barn eller hjem alene.

Minus: Rotekopp, lite effektiv i hus og hage, introvert, glemsk.

Signerer denne i kveld.
Har ryddet et barnerom mens mannen er på trening, men har visst "glemt" å rydde av bordet etter middagen.

Jeg er ganske grei å ha i hus i form av at jeg er rolig og sindig. Det følger lite krangling med meg. Jeg er rimelig ryddig, og det er oftest jeg som står bak god mat og vin-kvelder.

Det som er mer tråkig med meg er kanskje at jeg kan være litt opptatt med mine greier, og mye fraværende både fysisk og mentalt. Det hender han synes jeg sluntrer unna en del av leggingen av barnet vårt, og så er han lei av å ta morgenvakten i helgene. Til gjengjeld er jeg svært oppofrende når barnet er sykt, og det setter han pris på.

Jeg er helt inneforstått med at jeg ikke er den letteste å bo sammen med. Jeg gidder IKKE være vaske-og ryddehjelp for resten av gjengen og det gjør meg både hissig og masete ifølge mann og barn. Likevel tror jeg de liker å ha med her.

Egentlig ganske enkel tror jeg. Og litt vanskelig samtidig. Jeg er desverre veldig lite huslig.

Jeg er kjempekoselig å bo sammen med. Mannen hadde bodd med meg ganske lenge før vi ble kjærester, så han visste godt hvor trivelig jeg er. Jeg er rettferdig, raus , flink til å lage mat og gjøre det hyggelig rundt meg. Jeg er lett i humøret, selv om jeg kan bli sint av og til, men jeg er ikke furten eller gretten. Det er definitivt jeg som er den mest kantete, men det er fordi han er så innmari snill, rolig og med godt og med et velsignet greit humør. Vi ler veldig mye og bekymrer oss ikke så mye. Jeg kan være litt fjern innimellom og i mine egne tanker og så glemmer jeg av og til å orientere om ting jeg har planlagt, besøk og turer ut og sånn. Det er ikke vondt ment.

Det som er teit med meg, er at jeg må ha noen alene-hjemme-kvelder iblant, ellers klikker det for meg. Og nei, det hjelper ikke at jeg går noe sted, for jeg vil være hjemme hos meg selv når jeg er alene.
Så noen ganger føler mannen at han bare må gå på kino eller ta en jobbekveld, for å tilfredsstille sin usosiale kone.

Ellers vet jeg at mannen synes jeg er teit fordi jeg er "perfekt" - jeg knuser aldri noe, jeg rydder alltid, glemmer ingenting og får aldri saus på klærne liksom. Grunnen til at det er teit, er selvfølgelig at kontrasten mellom oss blir veldig tydelig.

Det som er bra med meg,
er at jeg er veldig stabil i humøret, stabilt fint humør. Jeg er ellers et fredelig vesen som gjør lite ut av meg,
men jeg kan være festlig iblant. Og så er jeg fleksibel sånn.. samlivsmessig sett, tolk det som du vil 😛

Stort sett er eg nok behagelig å bu med, ting går vanligvis greitt. Det som skaper gnisningar er at sambo gjerne vil utsetja alt på ubestemt tid, medan eg helst vil ha ting gjort det sekundet tanken slo meg. Ein mellomting hadde heilt klart vore det beste.

Jeg er til tider helt storveis å bo sammen med. Eller, som jeg sa til mannen da han kom hjem fra jobben i dag: "Jeg er helt perfekt." Da hadde jeg ryddet og vasket (litt), lagd tomatsuppe fra bunnen, blåbærsyltetøy fra bunnen og grove pannekaker. Alt fiks ferdig, og med rene og blide barn. Jeg hadde til og med på meg skjørt og sminke og var nesten nydusjet. Det var et eksempel på en god dag, nå mens jeg er i permisjon.

De dagene jeg er vanskelig å bo med er når jeg er nedfor og griner for alt og ingenting. Da består brasene av å trøste meg, som er utrøstelig. Tror det er ganske krevende, pluss at det farger stemningen i stor grad. Sint er jeg så og si aldri. Og er jeg det, er jeg alltid villig og klar for å snakke om det og løse det så fort som mulig.

Stort sett har mannen, barna og jeg det morsomt og lett sammen. Både når vi gjør ting eller når vi bare sitter og sløver (og spiser godis! ).

Spennende.

Øh. Jeg burde kanskje nevnt noe om at jeg kan være pinlig amper, og at jeg må beherske meg for ikke å fortsette å være sur etter at drømmemannen har oppført seg som en sopp i drømmene mine.

Det kan muligens hende at jeg er helt håpløs å henge med.

Jeg er nok ikke verdens letteste. Jeg er hissig som fy, rotete og bedagelig anlagt. Men jeg har godt humør og er ganske laid back - selv om jeg tror jeg gjorde meg bedre på det viset før jeg fikk barn.

Jeg sliter ofte med å skjønne hva noen kan se i meg. Jeg er veldig rotete, samtidig som jeg ergrer meg over andres rot og unnfallenhet. Videre kan jeg være fæl til å småhakke, men jeg stiller ikke store og urealistiske krav til tilværelsen og makkeren. På plussiden er jeg flittig til å vaske klær, og til å diske opp med uventede desserter og små hverdagsoverraskelser. Litt humørsyk og irritabel kan jeg nok være, men jeg prøver (i alle fall stort sett) å unnlate å trekke andre med meg i fallet. Og så er jeg nøysom og litt gjerrig, det kan vel slå begge veier.

Under krangling tror og håper jeg at jeg er ganske flink til å fokusere på fakta fremfor personlighetstrekk - det irriterer meg at du gjør slik og slik, og ikke at du er sånn og sånn. Ja, og så er jeg litt morsom (skjønt det kan forekomme at det går på andres bekostning ).

Jeg kan ikke si noe generelt om hvordan jeg er å bo sammen med, men mannen min synes at jeg er grei og rasjonell. Vi har det mye morsomt sammen og ler mye og er flinke til å ta vare på hverandre og er rause med hverandre. Min jobb er å skjemme han bort, hans jobb å skjemme bort meg og det får vi til.

Den tingen som mannen min irriterer seg mest over tror jeg er at jeg er sinnsykt utålmodig og fikser ting med en gang f.eks om vi spiser middag og diskuterer om vi burde ha opprettet en konto til i nettbanken eller sjekket noe annet så kan jeg reise meg fra middagsbordet og gjøre det med en gang. Eller at vi står på badet før frokost og snakker om noe vi burde gjøre da er jeg sånn "kom igjen, vi gjør det med en gang" mens han vil ha frokost først.

Og så er jeg blid om morgenen, det synes han er slitsomt,

Æh, jeg glemte kontrollfriktendenser og innadvendt.

Jeg er stort sett ok å leve med tror jeg, men ikke når jeg er sliten.

Og så er jeg veldig lik Esme, utålmodig, og kan også reise meg midt under middagen om vi/jeg får en fix ide. Er så utålmodig at dersom mannen skal skru opp noe, og har den forbanna elektriske skru-dingsen på lading, så har jeg skrudd sammen/opp det som skulle skrus lenge før lampa blir grønn. Mannen er bedagelig når det gjelder sånt, jeg skulle helst ha gjort ting i går og gjør alt for hånd. Utrolig hvordan krefter man kan få av stahet!
Jeg gir meg heller aldri, når det gjelder leting etter noe, ordning av noe, etc ...

Jeg er temperamentsfull og det er ikke lange veien fra glad til sint, sur eller trist; heldigvis går det fort over. Jeg er kjapt ute med å se når jeg er urimelig. Dessuten verken bitcher eller gnåler jeg, og jeg tåler fint å være alene en kveld her og der uten å kontrollringe 100 ganger på 4 timer. Jeg forventer ikke at mannen min kan lese tanker. Jeg gjør nok litt mer husarbeid enn han men det er helt ok.

Jeg er nok ikke alltid enkel. Jeg har hormonsvingninger (trur eg) og kan være fryktelig irritabel i perioder, også en hang til nedstemthet. Har gått på reseptbelagte hudpiller-og krem i noen år, noe legene mente skyldes hormonubalanse. Burde kanskje ha sjekket dette videre hos fastlegen, hvis det er noe å gjøre med, det er jo slitsomt for en partner å leve med en som er "ustabil" til tider. Er utålmodig og har ofte "rydding på hjernen" som gir utslag i anfall der alt helst skulle vært ordnet på 5 minutter. Jeg har mye temperament, men kan gjerne være blid og sprudlende dagen lang. Jeg tror også jeg trenger en del bekreftelse, noe jeg ikke sier, men bare går å "føler på" i perioder.

Mitt + : Prøver ikke forandre noen
Mitt - : Skulle ønske alle var som meg ...

Mener selv at jeg er helt topp å bo sammen med 😀

Mannen er enig, med unntak av noen dager hver måned, da han og ungene lister seg rundt PMS-trollet