Matens påvirkning på vekst i barneårene

Snuppa mi trenger logiske forklaringer på det meste. Hun er veldig liten av vekst. Hun blir øyeblikkelig 6 år og er 113 cm høy (og ganske tynn også; 17 kilo). Hun er nest lavest av alle jentene på avdelingen hennes, og hun er den eldste (den som er lavere enn henne er født i 2007). Hun lurte på hvorfor hun var så liten.

Jeg forklarte henne at det har to grunner:
1) faren hennes er ikke så høy. Han er 1,71 og moren hans igjen er 1,51. Jeg var lav som barn, men er normalt høy nå (1,69). Forklaringen ble at man ofte arver slike egenskaper av foreldrene sine.
2) hun spiser helt feil mat til å vokse. Hun spiser nesten bare ris/pasta, og svært lite mat som inneholder proteiner.

Men jeg er ikke helt sikker på om jeg har rett i det andre argumentet mitt. Påvirkes barns vekst av kostholdet?

Hun hadde spisenekt i 3/4 år for noen år siden, og på den tiden vokste hun ikke en eneste centimeter i hele den perioden. Nå spiser hun i hvert fall litt, og vokser også litt. Uansett; det ser ut til at denne argumentasjonen går inn. Hun skjønner at hun må spise protein- og vitaminrik mat, og dette medfører at hun spiser selv om hun ikke egentlig nyter den type mat. Hvis jeg ikke har rett i argumentasjonen min; er det i så fall greit å ikke være helt sannferdig?

Det er bare så greit om det skulle vise seg å ikke være sannferdig!
Nå har vel kost en betydning for utvikling og vekst, og uansett er det aldri galt å spise variert så det er jo bare helt supert om hun holder på den tanken og fortsetter å spise næringsrik mat.

At man må spise sunn mat og sove for å vokse er et visdomsord i vår familie. Det har mine foreldre og besteforeldre alltid sagt til ungene sine.

Jeg tror det, og jeg hadde sagt det samme.

Jeg har hørt at koreanske utenlandsadopterte er høyere enn koreanere i Korea. Jeg har ingen kilde å vise til, men om det stemmer vil jeg tro det skyldes kosthold?

Japanerne har blitt adskillig større etter at de begynte å spise burger og denslags, så du skal ikke se bort fra at det kan stemme.

Jeg vet ikke hvor mye det har å si. Minstejenta her spiste minimalt i en periode på trekvart år. Hun gikk ned i vekt og vokste også minimalt i høyden. Fra å ha ligget over den øverste streken på høydepercentilen, dalte den til ca midt på. Jeg regnet da med at det kunne ha noe med matinntaket å gjøre. Men når hun begynte å spise normalt igjen, vokste hun egentlig mest i bredden, så mulig hun uansett ikke hadde vokst stort i høyden i denne perioden. Jeg heller mot at hun har arvet høyden min (1,65). Nå får hun forresten i seg greit med kjøtt, er glad i det, men spiser generelt lite mat.

Storebror her har alltid vært lang, men spiser minimalt med kjøtt. Har også sagt til han at kroppen hans trenger kjøtt for å vokse, uten at det hjelper for øvrig (han ser jo uansett at han er større enn de fleste uten å spise kjøtt, som han ikke er glad i). Syns uansett det er greit å si det du gjør til datteren din. Selv om jeg ikke vet hvor korrekt det du sier er, er det jo uansett viktig for kroppen å få i seg proteiner. Kjempefint at du klarer å få henne til å spise litt kjøtt, selv om hun ikke syns det er særlig godt.

Men selv om det nå skulle innebære riktighet; er det ikke et litt toegget sverd?
Når skal du slutte å bruke det argumentet f.eks hvis det viser seg at hun kanskje ikke blir så veldig høy? Og hvilke tanker vil hun ta med seg om egen "skyld" i at hun ikke ble så høy som hun ønsket seg når hun blir eldre?

Kanskje uønskede tanker og djevelsen advokat, sorry, men det var det første som slo meg. At det er ikke alt som medfører riktighet som behøver å sies høyt...

Man skal spise veldig lite og feil før det virker inn på vekst. Men det er mulig. Hovedregelen er at mat er den viktigste faktoren for vekst (i tillegg til genetikk) det første året. Deretter overtar veksthormon, og til slutt har du pubertet. Men klart, hvis man spiser ekstremt dårlig eller har en sykdom som gjør at man tar opp for lite næring, vil man bli liten.

m^2 skrev:

Men selv om det nå skulle innebære riktighet; er det ikke et litt toegget sverd?
Når skal du slutte å bruke det argumentet f.eks hvis det viser seg at hun kanskje ikke blir så veldig høy? Og hvilke tanker vil hun ta med seg om egen "skyld" i at hun ikke ble så høy som hun ønsket seg når hun blir eldre?

Kanskje uønskede tanker og djevelsen advokat, sorry, men det var det første som slo meg. At det er ikke alt som medfører riktighet som behøver å sies høyt...

Jeg er veldig klar på at det nok har to årsaker. Arv er helt klart den ene. Hun har alltid lignet veldig på faren sin.

Men jeg har alltid tenkt at mat også har noe å si. Skal jeg da ikke si noe til henne om dette selv om jeg tror at dette er noe av årsaken bare fordi det er en faktor hun faktisk påvirker selv? Jeg spør fordi jeg er usikker.

Blir det ikke litt i samme gata som "du blir tjukk av å spise for mye", for å sette det litt på spissen med et "verre" eksempel?

Tjorven skrev:

Jeg er veldig klar på at det nok har to årsaker. Arv er helt klart den ene. Hun har alltid lignet veldig på faren sin.

Men jeg har alltid tenkt at mat også har noe å si. Skal jeg da ikke si noe til henne om dette selv om jeg tror at dette er noe av årsaken bare fordi det er en faktor hun faktisk påvirker selv? Jeg spør fordi jeg er usikker.

Jo, mat har jo noe å si. Hvis man enten spiser alt for lite, alt for feil eller alt for mye påvirker det jo veksten. Men da må man være forsiktig med hvordan man fremstiller det, for det er jo ikke slik at man kan påvirke kroppen til å vokse mer hvis den allerede får nok. Men at det er viktig å gi kroppen riktig mat slik at den kan vokse slik den er ment å gjøre.

m^2 skrev:

Blir det ikke litt i samme gata som "du blir tjukk av å spise for mye", for å sette det litt på spissen med et "verre" eksempel?

Jo. Det har du jammen rett i. På den annen side; man blir tjukk av å spise for mye, og det er jo grei kunnskap å få. Det har noe med måten det presenteres på.

Jeg forsøkte å si til henne at nå som hun spise bedre enn før, så har hun vokst. Og at det kanskje kan bli enda bedre ved å spise enda mer fornuftig. Altså at vi holder en positiv vinkling.

Katta skrev:

Jo, mat har jo noe å si. Hvis man enten spiser alt for lite, alt for feil eller alt for mye påvirker det jo veksten. Men da må man være forsiktig med hvordan man fremstiller det, for det er jo ikke slik at man kan påvirke kroppen til å vokse mer hvis den allerede får nok. Men at det er viktig å gi kroppen riktig mat slik at den kan vokse slik den er ment å gjøre.

Kan det være greit å fremstille det slik Katta antyder her: høyde er ikke noe man kan bestemme selv, og uansett hvor mye havregrøt man spiser, blir man ikke 1,80 hvis man ikke har anlegg for det.

Hvis man derimot spiser fryktelig feil, blir man kanskje ikke riktig så høy og stor som man ellers kunne blitt. Da blir man kanskje 1,55 i stedet for 1,57?

Tjorven skrev:

Jo. Det har du jammen rett i. På den annen side; man blir tjukk av å spise for mye, og det er jo grei kunnskap å få. Det har noe med måten det presenteres på.

Det er ikke i utgangspunktet et problem å si at man blir tykk av å spise mye. Problemet ligger eventuelt i antydningen om at det er bedre å være tynn enn tykk.

Teofelia skrev:

Det er ikke i utgangspunktet et problem å si at man blir tykk av å spise mye. Problemet ligger eventuelt i antydningen om at det er bedre å være tynn enn tykk.

Det sa heller ikke Tjorven. Tykk er ikke bra. Ikke tynn heller. Lett å være enige om.

Jeg tenker ikke egentlig så mye på høyden hun vil oppnå som voksen. Så langt tror jeg ikke hun klarer å tenke. Sannsynligheten for at hun blir minst i klassen når hun begynner på skolen til høsten er ganske stor, og det plager henne.

Hun har ikke genene på sin side når det gjelder høyden, men jeg lurte på om det i nevneverdig grad påvirkes av kostholdet i tillegg.

United skrev:

Det sa heller ikke Tjorven. Tykk er ikke bra. Ikke tynn heller. Lett å være enige om.

Jeg vet hun ikke sa det, men jeg synes det er en vanskelig balansegang, å skulle snakke om vekt. Og jeg ville aldri fortalt et barn at det var galt eller dumt å være verken tykk eller tynn.

Teofelia skrev:

Jeg vet hun ikke sa det, men jeg synes det er en vanskelig balansegang, å skulle snakke om vekt. Og jeg ville aldri fortalt et barn at det var galt eller dumt å være verken tykk eller tynn.

Akkurat det hadde vel ikke jeg heller. Men om jeg blir spurt, har jeg ingen problemer med å si at midt i mellom er det beste helsemessig.

Tjorven skrev:

Jeg tenker ikke egentlig så mye på høyden hun vil oppnå som voksen. Så langt tror jeg ikke hun klarer å tenke. Sannsynligheten for at hun blir minst i klassen når hun begynner på skolen til høsten er ganske stor, og det plager henne.

Hun har ikke genene på sin side når det gjelder høyden, men jeg lurte på om det i nevneverdig grad påvirkes av kostholdet i tillegg.

For alle praktiske formål er svaret på det nei.

Hvis man imidlertid spiser så dårlig at man er underernært, eller man er alvorlig feilernært eller man har en sykdom som gjør at man tar opp for lite næring kan høyden påvirket.