Matens påvirkning på vekst i barneårene

United skrev:

Akkurat det hadde vel ikke jeg heller. Men om jeg blir spurt, har jeg ingen problemer med å si at midt i mellom er det beste helsemessig.

Det kunne jeg også svart.

Men hvorfor ikke heller fokusere på at det IKKE er en negativ ting å ikke være høy da?
Istedet for å si at man vokser _bedre_ hvis man spiser riktig?

For hvis hun ender opp med å bli, si 160, og så skal hun på en eller annen måte gå og tro at det ikke er like bra som å være 175. Og på toppen av det hele kanskje ha en murrende følelse av at om hun kanskje hadde hørt på sin mor som 6 (!)-åring, og spist bedre, så ville hun vært høyere? (og dermed Perfekt).
Som voksen kan man ta et valg ift mat, og i det minste prøve å gjøre noe med et evt. vektproblem - med eller uten hell, og med de problemene det evt. følger med seg. Men dog.
Med den høyden man fikk? Null og niks å gjøre i ettertid. Eller så veldig mye innvirkning man har underveis heller

Jeg tror M^2 har rett, det må være riktig å fokusere på at liten er like bra som stor. Og at man arver vekstmønsteret fra familien og må forsyne kroppen med byggesteiner gjennom mat for å få en frisk og sterk kropp. Gi henne bekreftelse på at hun er bra. Minst i klassen? Javel. Å være liten, søt og spretten kan ha sine fordeler.

Hmmm. Jeg ville ikke fokusert på høyden i det hele tatt mht mat. Jeg ville fokusert på helse generelt. Sagt at beina trenger kalsium og vitamin D for å bli sterke (ikke lange). At man trenger næring for å bygge muskler. At det er stoffer i proteiner (eller i kjøtt/fisk, alt etter hvor langt du vil dra forklaringen) som kroppen må ha, om kropp og hjerne skal fungere. Det finnes barnebøker om kroppen, hvor dette forklares (i alle fall på engelsk, men jeg regner med at de finnes på norsk også).

Selvfølgelig vil ernæring ha litt å si for høydeutvikling også, men det er jo ikke snakk om mange centimetre i forskjell, så om hun ligger an til å bli lita, såmer det jo ingen grunn til å så frøet om at hun kunne gjort noe med det om hun bare hadde spist annerledes.

Men ernæring er viktig av mange andre grunner, o siden jeg har inntrykk av st jenta di er en klok liten frøken, så kan du jo plante gode kostvaner hos henne med utgangspunktet at alle kroppens celler trenger variert kost for at vi skal vokse til - negler, hår, hud og hjerne.

Når det gjelder høyde liker jeg den konf-sangen om Gresshoppa, og at alle når så høyt som det naturlig er for kroppen. Selv om det kanskje er ment i mer overført betydning så liker jeg best tolkningen: man blir så høy som det er menigen man skal bli.

Da barnet var til to-årskontroll og legen estimerte hvor høy han kom til å bli, kom han med en del "tørre fakta" om hva som kunne påvirke at han ikke ble så høy allikevel. Det ene var om han kom tidlig i pubeteten, og det andre var "Ja, også vil han nok bli kortere om dere slutter å gi ham mat i en periode".

Så ja, du har nok rett i at kostholdet påvirker høyden, men jeg tviler på at kostholdet hennes kan endres slik at hun ikke blir minst i klassen. Jeg vokste opp på ris og pasta selv, og jeg tror nok heller det faktum at min mor er 160 er grunnen til at jeg endte på 165, heller enn mitt ensidige kosthold som barn.

Jeg har forsøkt å lete frem en artikkel jeg leste om sammenhengen mellom inntak av proteiner og høyde, men jeg finner den dessverre ikke igjen. Essensen var vel, så vidt jeg husker, at etterkrigskostholdet, som inneholder mer protein enn "førkrigskostholdet" har ført til at våre foreldres generasjon har blitt høyere enn sine foreldre, fordi økt inntak av proteiner optimaliserer det genetiske høydepotensialet. Hun kan altså ikke bli høyere (på kosthold) enn hun er genetisk disponert til å bli, men hun kan optimalisere sitt eget potensiale ved å spise riktig.

Jeg pleier å si til barna mine at det er viktig å være snill med kroppen og gi den riktig mat, for da er den snill med deg og holder seg sunn og sterk.

Da minsten her var plaget med refluks så holdt han jo ikke godt på maten. Han gikk ned flere kurver fra der han var som baby. Så ble refluksen behandlet og han skjøt opp igjen til sin originale kurve og har fulgt denne siden. Jeg tror at for hans del så har det å få næringen fra maten hatt betydning.

Men poenget mitt var egentlig dette: Du sa dette til Snuppa og etter din oppfatning der og da var dette sant. Dermed har du ikke løyet for henne. En annen gang kan du jo nyansere og si at man vet ikke - det er ikke sånn at alle som spiser biff blir 170 heller, men det er helt sikkert at dess bedre vilkår du gir kroppen din for å vokse, dess mer får den utnyttet det potensialet den har.

Det synes jeg er helt ok å si altså. Virkelig.

Min var ikke gammel da han ble forklart at man må ha proteiner for å danne muskler. Det finnes ikke en eneste fotballspiller som har klart seg uten proteiner. Det gir seg riktignok merkelige utslag gjennom at man får beskjed om at neitakk - jeg skal ikke ha kjøtt. Jeg ser det er 9 g protein i 100 g sprøstekt løk, så jeg holder meg til løken.

Men etterhvert spiser de kjøtt også.

Gaia skrev:

Jeg pleier å si til barna mine at det er viktig å være snill med kroppen og gi den riktig mat, for da er den snill med deg og holder seg sunn og sterk.

Det er jo dette vi pleier å si; nemlig at man må spise variert mat for at kroppen skal holde seg sunn og frisk. Det var bare at nå kom det et konkret spørsmål om hvorfor hun er så kortvokst.

Jeg svarte først at det nok var arv, og så fortalte jeg også om proteiner og at kroppen trenger dette for å vokse. Men så ble jeg usikker på om dette stemte og la ut et spørsmål her.

Vi har heller aldri nevnt dette med å være kort som en negativ ting. Jeg synes virkelig ikke at det er negativt heller. Men unger måler jo stadig hvem som er høyest, så jeg antar at dette kommer fra barnehagen. At hun blir lavest i klassen er jo ingen krise (noen må jo være det også), men hun vil jo være av de eldste også og derfor synes hun det er dumt at hun er så liten nå.

Jeg er 160 og det har gått bra med meg, altså. (Min mor er 160, min mormor 153, min oldemor 146 og jeg hadde ikke ensidig eller dårlig kosthold som barn, men jeg kom tidlig i puberteten og fra å være høyest i klassen til 6. klasse, så sluttet jeg å vokse og gikk ut av 9. som minst)

Jeg er i grunnen glad for at ingen sa til meg at jeg kunne påvirke dette selv, for da hadde jeg blitt veldig skamfull over å ikke ha greid å bli høyere.

Du kan jo forsøke dette regnestykket:

Regn ut høyde for jenter:

1. Legg sammen mors høyde i cm + fars høyde i cm

2. Trekk fra 13 cm

3. Del (divider) tallet på to

Regn ut høyde for gutter:

1. Legg sammen mors høyde i cm + fars høyde i cm

2. Legg til 13 cm

3. Del (divider) tallet på to

Du har nå funnet den midparentale høyden. Feilmarginen er på rundt ti prosent opp eller ned. Det betyr at om den midparentale høyden er 170 centimeter, vil det være 95 prosent mulighet for at barnets høyde i voksen alder vil bli et sted mellom 160 og 180 centimeter.


The strengths and limitations of parental heights as a predictor of attained height

Her er en kalkulator

http://www.pediatriconcall.com/nutrition/mid_parental_height.aspx

Vi har jo vært på diverse utredninger om snuppa fra den perioden da hun ikke spiste. Da ble det beregnet at hun skulle bli 163 (uten at jeg aner hvordan de kom frem til det tallet). Vi har derfor hele tiden forberedt henne på at hun nok ikke blir spesielt høy, men at hun blir godt innenfor normalen og at det er helt greit.

Men når du er snart 6 år bryr du deg ikke så mye om at du skal blir normalt høy når du blir voksen. Hun synes bare det er litt plagsomt å være minst nå.

Her er en bedre kalkulator: http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.6862467

Jeg synes ikke det er problematisk å fortelle ungene at de kan gjøre det beste ut av kroppen sin gjennom å spise skikkelig, bevege seg osv. Det er forskjell på det og på å plante skyldfølelse fordi en unge er tykk eller kort eller lang.

Tjorven skrev:

Vi har jo vært på diverse utredninger om snuppa fra den perioden da hun ikke spiste. Da ble det beregnet at hun skulle bli 163 (uten at jeg aner hvordan de kom frem til det tallet). Vi har derfor hele tiden forberedt henne på at hun nok ikke blir spesielt høy, men at hun blir godt innenfor normalen og at det er helt greit.

Du lyder som at det er problematisk å være 163? Det er ikke særlig dvergaktig å være så høy/lav som meg, altså. Jeg er ikke spesielt høy, men jeg synes det er drøyt å problematisere det å være under top model-høyde. Siden min mentale høyde er ca 180, jeg har god holdning og høye hæler så er det ekstremt lite dvergete. Trenger du å "forberede" henne, som om det er en belasting å være liten og nett?

Harriet Vane skrev:

Du lyder som at det er problematisk å være 163? Det er ikke særlig dvergaktig å være så høy/lav som meg, altså. Jeg er ikke spesielt høy, men jeg synes det er drøyt å problematisere det å være under top model-høyde. Siden min mentale høyde er ca 180, jeg har god holdning og høye hæler så er det ekstremt lite dvergete. Trenger du å "forberede" henne, som om det er en belasting å være liten og nett?

Det er nå veldig lekker å være høy og mørk synes jeg da.

Harriet Vane skrev:

Du lyder som at det er problematisk å være 163? Det er ikke særlig dvergaktig å være så høy/lav som meg, altså. Jeg er ikke spesielt høy, men jeg synes det er drøyt å problematisere det å være under top model-høyde. Siden min mentale høyde er ca 180, jeg har god holdning og høye hæler så er det ekstremt lite dvergete. Trenger du å "forberede" henne, som om det er en belasting å være liten og nett?

Nei, nei, nei. Det er ikke negativt å være 163. Men hun har uttrykt ønske om å bli skikkelig høy, og vi forteller at det blir hun nok aldri. Vi har sagt at hun kommer til å bli som meg. Det er ikke helt sant, men forskjellen er neglisjerbar (jeg er 169).

Bare at når man er 5-6 år, så er det kult å være høy. Det er hun definitivt ikke. Av kjipe ting nevnes: vente ett ekstra år på å gjøre de tingene hun elsker på Tusenfryd, kjøpe kule klær sånn som venninner har (snuppa er ekstremt klesfokusert), høydemåling i barnehagen hvor hun er nestminst på avdelingen og hun er eldstemann osv.

Kult å være høy? Hva er høy, da? Mener du nå eller siden? Kult å være 130 nå, liksom? Eller kult å bli 175?

Jeg kan bare huske å være tilstede i kroppen min da jeg var barn, jeg ante ikke om jeg var høy eller lav. Ungene mine og andre unger jeg kjenner er heller ikke opptatt av dette i det hele tatt. Det er ikke du som maser litt mye om dette, da? Det er jo komplett irrelevant, så lenge hun er frisk.

Det eneste barnet vårt reflekterer over når det kommer til høyde, er når han kan kjøre ting på Tusenfryd og Liseberg. Ellers tenker han knapt over at bestekompisen er et hode lavere. Det kan jo tenkes at han hadde fundert mer over dette om han var unormalt lav og liten for alderen.

Tjorven: Angående klær, skiftet går vel mellom 128 og 134 cm, så det er vel ikke så mange av venninnene som har begynt å bruke ungdomsklær?

Harriet Vane skrev:

Jeg er 160 og det har gått bra med meg, altså. (Min mor er 160, min mormor 153, min oldemor 146 og jeg hadde ikke ensidig eller dårlig kosthold som barn, men jeg kom tidlig i puberteten og fra å være høyest i klassen til 6. klasse, så sluttet jeg å vokse og gikk ut av 9. som minst)

Jeg er i grunnen glad for at ingen sa til meg at jeg kunne påvirke dette selv, for da hadde jeg blitt veldig skamfull over å ikke ha greid å bli høyere.

Du kan jo forsøke dette regnestykket:

Regn ut høyde for jenter:

1. Legg sammen mors høyde i cm + fars høyde i cm

2. Trekk fra 13 cm

3. Del (divider) tallet på to

Dette stemte bra på meg, men ikke på mine to søstre

Hvordan det fungerer å skille seg ut høydemessig, kommer sikkert både an på personligheten til barnet og kulturen på skolen, vil jeg tro. Jeg var alltid minst i klassen, og det var helt pyton - både fordi det var vanlig i miljøet å gjøre et stort poeng ut av det og fordi jeg var en følsom type som sikkert tilla små kommentarer og "stikk" for stor vekt. Nå finner jeg ikke igjen helsekortet mitt, men jeg må ha vært mindre enn jenta di, Tjorven, og dessuten er jeg jo født seint på året, så forskjellen ble enda mer påtakelig. Verre enn ulempene på tivolier og slike steder var det å alltid bli tatt for å være mye yngre enn jeg var, men det gjaldt kanskje spesielt i ungdomstida. Mye kan jo forandre seg med snuppa fram til den tid. (Jeg stoppet for øvrig på 1,60, og er nok relativt sett høyere nå enn jeg var som barn, selv om mange stadig ynder å kommentere hvor lita jeg er.)

Om matinntak og da særlig proteiner har noen større betydning, vet jeg ikke. Jeg vil tro at det ikke er mange centimeterne å vinne på det, som de andre også skriver. Ellers synes jeg m^2 skriver godt om faren for å påføre barna "skyldfølelse" ved å legge for stor vekt på matinntaket.