Hvilket kjønn ønsket du helst?

Jeg mener å ha lest at det er vanligere for familier med først to sønner å så få et barn nummer tre, enn for familier med en av hver, eller med to jenter. Det ser ut til at "å prøve på jenta" ikke er like utenkelig "der ute" som her inne. Jeg har også møtt folk som har sagt det rett ut. (Og hørt om de som da ble belønnet med trillinggutter).

Guava skrev:

Babyverden har også hatt en undersøkelse: http://www.babyverden.no/Gravid/Diverse/Gutt-eller-jente/-Jeg-vil-helst-ha-ei-jente/

Nederst i artikkelen står dette:



Det er noe jeg også har lest på forum. Kvinner som ønsker seg jenter fordi de vil bli mormor.

Vanskelig å sette seg inn i for meg.

Den der "en datter har du i hele ditt liv, en sønn har du til han får seg en viv" er jo et "ordtak" som fortsatt lever...

"Prøve på jenta", ja. Den har jeg hørt noen ganger, jøss så frekt.

Det er IKKE derfor jeg har fire.

Helt ærlig - jeg har ønsket meg gutter, og har alltid vært veldig klar på at jeg har ønsket meg gutter.

Jeg lekte bare med gutter som barn, jeg hang med gutta på skolen og under studier... Jeg skjønner meg rett og slett ikke på jenter.

Jeg er temmelig skråsikker på at du hadde vært en fabelaktig jentemamma også, fjonka. 🙂


Ellers glapp det ut av mannen min, da vi ventet nummer to, at han godt kunne tenke seg at det var en jente. Han ønsket mest gutt nummer en. Han er selv storebror til søstre. Eller, det var grunnen som glapp ut av ham, og som jeg ler av enda: det er jo veldig praktisk for eldstemann å få en søster, som kan ordne bursdagsgaver og sånt for ham når han blir stor! (Han er dyktig bortskjemt av søstrene sine)

Og så tror jeg at dersom du har planer om å oppdra barna dine ganske tradisjonelt, til voksne som lever i veldig tradisjonelle forhold der det er mor som styrer det relasjonelle, så kan det godt hende det stemmer det der med "til han får seg et viv". Men det kan man jo påvirke selv, da.

Jeg kan ikke huske at jeg ønsket meg det ene eller det andre. For meg var det hele ganske abstrakt. Det var "gravid" og "baby" som jeg fokuserte på, jeg tror ikke jeg reflekterte noe særlig over kjønn. Jeg trodde det var en gutt, og alle venninnene mine trodde det var en jente. Jeg fikk rett. Jeg er en person det er veldig lett å glede, så da vi fikk vite at det var en gutt var jeg litt sånn "YAY!" og hadde vært nøyaktig likedan om det var ei jente. Det er litt som at jeg alltid syns den alderen HIawata er i for øyeblikket er "best". Jeg ønsker meg aldri tilbake, og heller ikke fremover.

Ønsket meg jente før nr 1 og nr 2 (2 er gutt).
Med resten har jeg ikke ønsket meg det ene eller det andre.

Jeg ønsket meg en jente. Det var ikke veldig viktig og jeg tror ikke jeg hadde blitt skuffet om jeg hadde fått en gutt. Men jeg innrømmer en liten iling av glede da jordmoren sa at det var en jente (vi hadde ikke visst før fødselen).

Nå har jeg to jenter og trives veldig godt med det. Men her inne, og særlig gjennom mye av det Filifjonka og 007 har skrevet har jeg tenkt en del på hvor spennende det sannsynligvis er å få et barn av det motsatte kjønn og det å være mor til en voksen mann.

Jeg ønsket ikke noe spesielt, bare frisk og levende, med de to første. Med nummer tre så antok jeg det kom til å bli en tredje jente. Da de himmelstormende jubelscenene etter UL utspant seg ble jeg irrasjonelt pissesur over at folk skulle bli så JÆVIG opprømt over en gutt og det vakte stor sårhet hos meg, siden min mor, spesielt, har satt så mye mer pris på å få guttebarn enn jenter. (selvforakt så stor at den peker utover)

Jeg brukte lang tid på å venne meg til å skulle ha gutt, for det virket jo rart i tillegg til at det var sårt med disse reaksjonene. (klarer ikke folk å være begeistret over en ting uten å disse noe annet?) Men nå er han altså min skjønneste godeste lille sønn, vi har en helt spesiell relasjon vi to, og når jeg kommer hjem fra reise og de henter meg på flyplassen og de varme små hendene hans krøller seg rundt mine, og han klemmer litt på hånden min og koser med den mot kinnet sitt, så er det til å dø for. Det er utrolig kjekt å skulle oppdra et ekte stykke mannfolk, vite at denne lille tassen skal bli en breiskuldret, høy, skjeggete kjernekar.

Ja, enig, blå! Når venter jeg spent og gleder meg til eldste vokser meg over hodet, og syns allerede det er fantastisk når han av og til innvilger meg en klem, for da er det sånne skikkelige bamseklemmer!

Jeg ønsket meg barn jeg, og kan ikke huske at jeg tenkte så hardt på hvilket kjønn jeg ville det skulle bli. Når nr 3 var på veg tenkte jeg at det sikkert var jente, siden vi hadde 2 jenter, men det var veldig hyggelig at det var en gutt.

Jeg ønsket meg en gutt fordi jeg hadde et guttenavn jeg veldig gjerne ville bruke, det er liksom Navnet™. På fire ultralyder fikk vi vite at det var ei jente og da omstilte jeg meg veldig. Jeg tenkte hele tiden at det ville være trist om jeg nå aldri fikk bruke Navnet™, men ikke noe mer enn det. Så viste det seg å være en gutt likevel, og da sleit jeg litt. Jeg følte lenge at jeg hadde fått feil baby. Nå, derimot, har jeg definitivt ikke feil baby og han med Navnet™ er det beste jeg kunne fått.

Jeg har uansett ingen forventinger til barnet basert kjønn. Skulle jeg få et barn til, har jeg et lite håp om ei jente, men det er igjen bare fordi jeg har navnet klart.

Jeg har hatt en veldig sterk følelse av at jeg skulle ha jente begge gangene jeg har vært gravid, og jeg har fått jenter begge gangene også. Jeg svarte at jeg ønsket meg jenter, men egentlig hadde jeg altså en følelse, og jeg ville ha vært lykkelig fir gutter også.

Jeg ønsket gutt. Jeg tenkte det var enklere, og at jeg skjønte gutter bedre enn små, rosa jenter.
Også fikk jeg en litt halvrosa gutt.

Nå er ikke dette akkurat en veldig stor statistikk ennå, men så langt er det over dobbelt så mange som ønsket seg jente både første, andre og tredje gang.

Hadde ingen preferanser. Men jeg synes der var veldig stas at toer'n ble gutt, siden vi hadde jente fra før. Men jeg tenkte lite på det, gitt. Jeg har ønsket meg _barn_ alle gangene.

Ønsket meg jente-gutt-jente i den rekkefølgen og fikk det.

Filifjonka skrev:

Nå er ikke dette akkurat en veldig stor statistikk ennå, men så langt er det over dobbelt så mange som ønsket seg jente både første, andre og tredje gang.

Ja, men det man ikke spør om er om man hadde gjort noe aktivt for det eller latt skjebnen rå.

Che skrev:

Den der "en datter har du i hele ditt liv, en sønn har du til han får seg en viv" er jo et "ordtak" som fortsatt lever...

Hahaha ja! Svigermor pleier å komme med den Hun synes vel jeg har rappa sønnen hennes (og to andre damer de to andre sønnene hennes).

Jeg har alltid ønsket meg to gutter, om jeg kunne få valgt. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har jo nå to gutter og synes det er veldig gøy. Jeg ser jo allerede nå at lillebror (10 mnd.) er helt på bølgelengde med Sønnemannen og håper at likt kjønn gir litt likere referansegrunnlag. Særlig siden det er såpass mange år i mellom dem.

Om jeg skulle fått ett tredje barn, og det tror jeg virkelig ikke at jeg får siden det er så sliiitsomt med baby, så hadde det vært gøy med en jente. Men hadde det blitt gutt nummer tre hadde det vært fantastisk det også!