Sier du kabaret eller aspik?

Vi hadde alltid aspik på frokostbordet julaften i min oppvekst. Da jeg var liten og kresen skydde jeg det, men ettersom jeg ble eldre, oppi tenårene, forsynte jeg meg alltid litt, og syntes ikke det var så verst, på loff med majones på. Det hørte liksom med, og det var litt høytid over det, selv om jeg ikke akkurat elsket det heller.

Jeg har aldri laget det selv. Mannen liker det ikke, jeg kan aldri forestille meg at ungene vil ha det, og jeg liker det ikke godt nok til at jeg gidder å lage det bare for meg selv (i motsetning til sild, som jeg "må" kjøpe inn og ha på frokostbordet i jula, selv om det bare er jeg som spiser det).

Jeg sier kabaret om retten. Har knapt spist det. Velger det sjelden på buffet og kan ikke huske å ha sett det på mange år. Jeg lagde det en gang for mange år siden, mest for å ha sjekket det av på lista. Det ble med den ene gangen

Jeg sier kabaret, men aspik er like forståelig, selv om jeg vet forskjellen altså.

Jeg sier kabaret om retten, men folk rundt meg sier aspik, eller det høres mest ut som «asspikk».
Jeg er så gamlis at jeg synes det er kjempegodt! Jeg har aldri laget det selv, men jeg synes det er en højdare på koldtbord.

Kabaret.
Men det er ikke en del av livet mitt, akkurat. Har aldri lagd det, eller spist det.
Men husker godt den gangen mamma mistet en i gulvet

Jeg er vokst opp med at det kalles aspik, men jeg kan like gjerne si kabaret nå egentlig.

Det er favoritten over alle favoritter til lillebroren min, og de gangene de har vært invitert hit på kveldsmat i julen har jeg alltid lagd det. Men nå som de er i Spania kommer jeg ikke til å lage det, for er bare jeg som spiser det.
Og jeg skjønner egentlig ikke at jeg spiser det, for versjonen jeg er vokst opp med er med kalde grillpølser, egg og amerikansk blanding.
Og jeg liker ikke grillpølser.

Jeg har aldri likt aspik/kabaret, men anbefaler likevel facebooksiden for aspics with threatening auras.

Her er det mye gull - og er en av de mer random gruppene jeg følger som ikke fylles med spam og teite diskusjoner.

Serafin skrev:

....
Og jeg skjønner egentlig ikke at jeg spiser det, for versjonen jeg er vokst opp med er med kalde grillpølser, egg og amerikansk blanding.
Og jeg liker ikke grillpølser.

Du vinner! Helt klart at den versjonen må vinne en eller annen pris!

tink skrev:

Jeg har aldri likt aspik/kabaret, men anbefaler likevel facebooksiden for aspics with threatening auras.

Her er det mye gull - og er en av de mer random gruppene jeg følger som ikke fylles med spam og teite diskusjoner.

Fantastisk, meldte meg sporenstreks inn.

Isprinsessen skrev:

Du vinner! Helt klart at den versjonen må vinne en eller annen pris!

Og det er enda rarere at broren min som er utrolig flink til å lage mat, og som lager mye mat selv, faktisk elsker den aspiken.

Gudene vet hvorfor reker er blitt byttet ut med pølse, men jeg mistenker at det har noe med at pappa trodde at han var allergisk mot reker. (men så viste det seg at det var noe farmor bare sa, så han skulle slippe å spise reker, for han likte det ikke som liten. )

Jeg er veldig glad i kabaret. Lager det hver jul. Husker nokon spurte hvorfor i alle dager jeg skulle lage det. Svarte som sant var at jeg lager det fordi jeg faktisk er veldig glad i å spise det.

Sjelden jeg opplever at noen voksne åpenbart grøsser over mat, og det er noe jeg har prøvd å lære ungene til. Du trenger ikke si noe, men forsyn deg med det du liker. Om det er en middagsrett, så tar man litt og smaker.

Jeg tror faktisk at jeg aldri har smakt kabaret. Jeg liker reker, men er ikke glad i amerikansk blanding eler andre kokte grønnsaker så det forklarer nok mye. Om vi hadde det hjemme da jeg var barn (husker ikke) kan det ike ha vært ofte, og sikkert mest for de voksne, og på koldtbord har jeg aldri vurdert å forsyne meg av det.

Jeg har reker, asparges, egg, krepsehaler og litt erter og gulrøtter i. Men mest reker da. Og spiser det med nybakt loff og majones.

Men det er også kun meg i huset som spiser det.

Her i huset kalles det kabaret. Aspik er geleen som får alt til å sitte sammen. Eneste her i huset som liker det er mannen. Så det hender en sjelden gang at det kjøpes en sånn liten ferdig greie på matbutikken. Typisk sånn rundt jul. Han spiser det på brød med remulade.

Jeg fikser det ikke, ungene har aldri smakt og kommer aldri til å smake heller.

Også tenker jeg at man må tåle at noen sier at ting er ekkelt selv om du liker det. Resten av verden synes jo det ser uspiselig ut med surströmming selv om noen svensker spiser det. Når folk kaster opp at at en boks åpnes, så er det lov å si at man synes det er ekkelt eller uspiselig. Det får være grenser for hvor hårsåre vi skal være.

Bloppy skrev:

Her i huset kalles det kabaret. Aspik er geleen som får alt til å sitte sammen. Eneste her i huset som liker det er mannen. Så det hender en sjelden gang at det kjøpes en sånn liten ferdig greie på matbutikken. Typisk sånn rundt jul. Han spiser det på brød med remulade.

Jeg fikser det ikke, ungene har aldri smakt og kommer aldri til å smake heller.

Også tenker jeg at man må tåle at noen sier at ting er ekkelt selv om du liker det. Resten av verden synes jo det ser uspiselig ut med surströmming selv om noen svensker spiser det. Når folk kaster opp at at en boks åpnes, så er det lov å si at man synes det er ekkelt eller uspiselig. Det får være grenser for hvor hårsåre vi skal være.

Nok en gang: Ingen sier at du må like alt eller ikke kan si at du ikke liker noe. Det er snakk om den ørlille forskjellen på å si at du personlig ikke liker noe, dvs at du synes det er uspiselig, og på å si at en matrett andre spiser er uspiselig. Nettopp fordi smak er subjektivt. I første tilfelle beskriver man sin egen personlige smakspreferanse. I det andre tilfellet beskriver man andres mat. Det er en liten, men vesentlig forskjell for meg. At du sier at du ikke liker det er helt greit. At du sier at maten jeg eller andre spiser er ekkel er, for meg, ufint (og ikke så rent lite barnslig), i tillegg til å være feil, fordi ingen kan definere hva som er godt og ikke, siden smak er subjektivt.

Det handler ikke om å være hårsår (jeg liker heller ikke aspik noe særlig). Det handler bare om betydningen av hvordan man ordlegger seg, og hvordan man blir oppfattet. Ikke noen stor greie, men legger merke til det, fordi jeg ble oppdratt til at det var det man skulle si. "Jeg synes maten er ..." ikke slå fast at "maten er ..."

Men dette er kanskje mer et tema for flisespikkerunderforumet (derfor var min opprinnelige kommentar i parentes).

Jeg husker kabaret fra nyttårsaften da jeg var liten. Som voksen kan jeg ikke huske at det har dukket opp så ofte, men ei i koret lagde det til et koldtbord på en fest. Avansert utgave, hun hadde klart å skrive navnet på koret med noen av ingrediensene, slik at det kom øverst når den kom ut av formen.

Selv er jeg ikke særlig glad i det, det er nok mest fordi det (alltid?) er erter i, og det har jeg aldri likt.

Sier ingen av delene for det er ikke noe jeg spiser. Men det retten heter jo kabaret, og geleen aspik.

celebelen skrev:

Kabaret er en rett, aspikk er det som holder kabareten sammen. Hilsen østlending.

Helt enig! Hilsen Østlending.

Denne digge (!!) retten er tema i dagens Lindmo & co. Dei seier aspik. Det var litt skuffande.