Sier du kabaret eller aspik?

Eg har fleire gongar reagert (inni meg) på korleis vaksne folk her inne omtalar mat dei ikkje synast noko om. Eg har null problem med å ete mat som andre ikkje likar, men eg syns det er litt rart å lese ganske fjollete uttalelsar om kor fælt og ekkelt noko er.

Det er vel ikke fjollede, bare ektefølt.

Luftslottet skrev:

Om noen skulle finne på å servere meg dette, spiser jeg høflig uten å grøsse eller si noe, naturligvis. Men det håper jeg at folk lar være.

Må ein det? Ete mat ein syns er vanskeleg å forholde seg til? Eg tenkjer det er innafor å seie at ein ikkje kan ete maten, om ein seier i frå på ein grei måte.

Blondie skrev:

Det er vel ikke fjollede, bare ektefølt.

Eg sleit litt med å finne riktig ord, fjollete var det einaste eg kom på. Det er ikkje berre i denne tråden eg har lese umodne uttalelsar som går langt forbi "likar ikkje".

Jeg valgte ordet vederstyggelig nettopp fordi det er litt fjollete, faktisk, for det er litt fjollete av et voksent menneske å si. Skjønner at jeg burde lagt på noen fjollete smilefjes også, så dere i større grad hadde sett for dere stemmen jeg ville brukt hvis jeg skulle sagt dette høyt i en eller annen sammenlignbar setting.

Jeg har altså ikke noe problem med at verken jeg eller andre rundt meg mener og sier at mat andre liker er uspiselig, så lenge det ikke er rundt matbordet når retten blir servert. Tror ikke det er spesielt uvanlig at selv voksne bruker ganske sterke ord om mat som byr dem imot, for eksempel makrell i tomat.

Syrinx skrev:

Må ein det? Ete mat ein syns er vanskeleg å forholde seg til? Eg tenkjer det er innafor å seie at ein ikkje kan ete maten, om ein seier i frå på ein grei måte.

Jeg håper at mine matgjester ville sagt fra.

Personlig ville jeg neppe gjort det, men heller spist etter beste evne. Eller i det minste dytte den rundt på tallerkenen i stadig mindre biter til man har spist opp tilbehøret, som jeg nok ville gjort hvis det var blåmuggost, som jeg ikke skal si hva smaker i min munn.

Luftslottet skrev:

Jeg håper at mine matgjester ville sagt fra.

Personlig ville jeg neppe gjort det, men heller spist etter beste evne. Eller i det minste dytte den rundt på tallerkenen i stadig mindre biter til man har spist opp tilbehøret, som jeg nok ville gjort hvis det var blåmuggost, som jeg ikke skal si hva smaker i min munn.

Har du noen gang fått servert blåmuggost som eneste rett?

Musemus skrev:

Akvarium på pause, som en kjent mann sa.

Jeg sier nei takk!

Er det en ting jeg har lært ungene mine så er det at det ikke er lov å si "æsj" ved matbordet. Mini valgte derimot ordet "interessant" når han fikk servert mat han var skeptisk til, da skjønte jeg at jeg ikke skulle legge mye på tallerken hans, så det finnes andre ord ja. Men jeg bryr meg fint lite om hva andre spiser og ikke, jeg tenker man går glipp av mye godt ved å være kresen.

Det jeg mente er at det er forskjell på å si at du ikke liker noe (subjektiv opplevelse, handler om deg og dine preferanser, helt ok) og at bestemt mat er ekkelt (objektiv karakteristikk av noe andre putter i munnen eller serverer gjester). Minst mangler det et lite "jeg synes-" inni der. Hvis det gir mening. I mine ører klinger det i allefall svært annerledes å beskrive egen smak, og beskrive andres mat. Også generelt, ikke bare ved bordet (der er det en selvfølge). Det handler ikke om at man skal like eller spise alt, men hvordan man ordlegger seg. Men det er meg. Mulig andre ikke tenker over den, for meg, vesentlige nyanseforskjellen.

Lærte det på skolekjøkkenet også, husker jeg. Vi fikk ikke lov til å si at "maten er ikke god" men det var lov å si "jeg synes ikke maten er god".

Karamell skrev:

Har du noen gang fått servert blåmuggost som eneste rett?

Jeg har blitt servert blåmuggostpasta, som for min del like gjerne kunne vært ren blåmuggost. Det var heldigvis hos foreldrene mine, så da fant jeg meg en brødskive.

Mamma sa aspik, svigermor sier kabaret. De er (var) jevngamle og ca fra samme sted på Vestlandet. Så derfor sier jeg aspik, mannen kabaret og begge er enig om at denne retten husker vi fra koldtbord i barndommen og at det ikke er en rett vi tenker å hente frem fra glemselen.

Luftslottet skrev:

Jeg tar meg den frihet i en setting langt fjernet fra et matbord, der HI ikke engang har sagt at hun har tenkt å servere det. Men det er greit at ikke alle syns det er greit.

Jeg synes det er greit i en sånn setting. Hvis man sitter til bords og nettopp har blitt servert kabaret (eller noe annet man ikke liker) så annonserer man det selvsagt ikke høyt, men spiser og smiler og håper på noe bedre til neste rett. Det er jo forskjell på generell prat om matpreferanser og hva man sier til kokken.

celebelen skrev:

Kabaret er en rett, aspikk er det som holder kabareten sammen. Hilsen østlending.

Det tenker jeg også.

Myria skrev:

Jeg synes det er greit i en sånn setting. Hvis man sitter til bords og nettopp har blitt servert kabaret (eller noe annet man ikke liker) så annonserer man det selvsagt ikke høyt, men spiser og smiler og håper på noe bedre til neste rett. Det er jo forskjell på generell prat om matpreferanser og hva man sier til kokken.

Jeg synes ikke man trenger å spise det, det er helt greit å ikke like det, men man trenger ikke kalle det en vederstyggelighet, beskrive det som uspiselig eller ekkelt. Det holder å si at man ikke liker det, enten man sitter ved bordet, i samtale i lunsjpausen på jobb, eller skriver i en tråd.

celebelen skrev:

Kabaret er en rett, aspikk er det som holder kabareten sammen. Hilsen østlending.

Jepp.

Kabaret er snålt. Heldigvis har jeg aldri møtt på den andre steder enn på koldtbord og da kan de av oss som ikke synes den er særlig godt hoppe over og forsyne oss med andre ting.

Rogalending her - jeg sier aspik.

Jeg er født og oppvokst i Oslo, og sier kabaret. Min farmor var veldig god til å montere dem så de så skikkelig lekre ut.

Min niese, født i 1990, har det som sin absolutte livrett.

Jeg tror jeg bruker ordene litt om hverandre, men sier vel helst kabaret. Kan gjerne spise det og har faktisk og laget det en gang eller to på 90-tallet. Tror mest jeg har et nostalgisk forhold til det fordi mormor elsket det og mamma også er så glad i det.

Jeg har begge begrepene i vokabularet, men tror nok at jeg stort sett sier kabaret hvis jeg skal omtale retten.

Min mor er bare en middels god kokk, men akkurat kabaret hadde hun dreisen på. Så det var hennes bidrag til et årlig julebord vi deltok på gjennom hele min barndom. Men hun lagde det aldri til bare oss.

Jeg forsøker nå å grave litt i hodet for å se om dette var noe jeg faktisk likte eller ikke. Snodig nok klarer jeg ikke å finne noen assosiasjoner overhodet, så jeg vet ikke om jeg likte det eller ikke. Jeg mistenker at jeg ikke likte det, for jeg var ganske kresen som barn. Det har heldigvis gått over, og nå spiser jeg tilnærmet alt.