Er det noen sosiale settinger du føler deg utilpass i?

Pepper Lemon skrev:

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

Alle vil prate med deg, jeg er helt overbevist! Du er jo et sosialt unikum!

Pepper Lemon skrev:

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

Det stemmer! (Jeg elsker sånne som deg, i jobbsettinger. Det er det beste i verden å bli "reddet" av noen som ikke har min sperre for å spontansnakke med andre, uten helt å vite hva temaet bør være.)

Jeg er for øvrig fin å bruke i settinger hvor jeg har åpningsreplikker tilgjengelig. Jeg kan snakke med en stein, bare jeg har en viss anelse om hva steinen ønsker å snakke om eller interesserer seg for. At det ikke nødvendigvis er noe jeg er personlig interessert i er ikke så farlig, jeg liker mennesker, og syns det er interessant nesten uansett.

Jeg kom på det med telefonprat da jeg leste gjennom tråden nå i sted. Det er jeg virkelig ikke glad i. MÅ man bruke telefonen så si det du skal og bli ferdig. Er det nødvendig å tvære det ut med en masse small talk? Helten har, etter 35 år, skjønt det og ringer ikke lenger for å prate i 40 minutter når han eller jeg er bortreist. Gudskjelov og takk.

Jeg tenker at det ikke er noen spesielle, men som det ble nevnt så kanskje venners-venner-fester være dølle de gangene man er eneste utenfor en vennegjeng.

Jeg føler meg vel aldri utilpass sånn egentlig, men enkelte sammenkomster kan være mer jobbige enn andre. Foreldremøter feks, ansvarsfølelse for å holde en grei samtale igang rundt bordet og at folk har det hyggelig. Mannen min er introvert og tar nada ansvar for noe sosialt som helst og jeg synes egentlig ikke at det er helt rett heller.

Harriet Vane skrev:

Som jeg skulle sagt det selv.

Ellers er det ikke alltid jeg synes det er kjekt å bli støkk på bussen med folk jeg ikke har så mye til felles med og normalt bare ville sagt hei og hallo til, og så må vi plutselig småprate i et kvarter? Derfor har jeg begynt å gå til jobb. Får dyrket min introverte side OG er kommet i knallform.

Ellers: Ingen problemer med noe, jeg behersker de fleste sosiale settinger profesjonelt og privat. Ikke glad i styrt moro, som utkledning, surpriseparties og selskapsleker.

Jeg synes det er like ille å bli stuck med folk når jeg går. Jeg går alltid til jobb, og elsker å gå i min egen verden med hodetelefoner og musikk. Plutselig møter jeg på noen som skal samme vei, som jeg kjenner bare sånn litt (folk fra jobb, annen avdeling, foreldre på skolen/fotballen e.l.), som tydeligvis vil ta følge og snakke, eller vi kan ikke unngå det, fordi vi går i samme retning og i samme tempo, og noe annet vil være rart. I stedet for 18 minutters mindfulness blir det 18 minutters jakt på samtaleemne. Flere ganger har jeg stoppet og fiklet med mobilen, "knytt sko" e.l., når jeg har sett noen foran meg, for å unngå å komme ved siden av personen når vi må vente på grønn mann, eller møtes når vi kommer inn til et kryss fra hver vår kant. Hvis jeg møter på folk jeg kjenner godt og liker å snakke med er det selvsagt noe annet.

Jeg klarer meg greit i de fleste sosiale settinger. I motsetning til flere her så syns jeg det er helt greit å mingle med folk jeg ikke har så mye til felles med. Jeg syns det er interessant å lære om nye ting og høre om hva som opptar andre folk enn meg, og det er vel litt usannsynlig at man ikke har EN felles interesse med f.eks andre foreldre i en klasse enn at man har blitt gravid samme året.

Jeg blir stressa på kjøpesenter eller i bygater med mye folk og lyd, og der mange går i alle retninger. Jeg blir litt svimmel av det. Så det er mitt sosiale "problem".

nokon skrev:

Så for meg blir det kunstig å utelukke sosial fobi slik HI gjer. Før eg blei så dårlig at det var behandlingskrevande, strevde eg med dei same sosiale situasjonene som eg gjer nå.

Ja, det var ikke meningen å utelukke sosial fobi, og det er interessant om folk skriver om det også. Det var mer det at jeg også var interessert i slikt som CD skrev:

Candy Darling skrev:

Tvungen sosialisering i privat setting. Særlig gjennom skolen. Ikke som i utrygg, jeg bare misliker det.

Nera skrev:

Og verst, verre enn å gå til tannlegen og rotfylle en tann: Alle slags rollespill, kle-seg-ut-situasjoner og "slipp deg løs"-situasjoner gjør at jeg får lyst til å gjemme meg under bordet.

Jeg vil ikke si at jeg liker rollespill (det er nok å dra det vel langt), men oppfatter det generelt sett som greit. Det jeg har lagt merke til på rollespill er at mange greier det ikke, de greier ikke å være en annen enn de er. De sliter med å feks forfekte meninger de ikke har, spille uvitende om ting de kan, være negative når de er noen skikkelige pippilottaer som fikser alt og vica verca. Eller de greier ikke å la være å kappes skikkelig når man skal "leke" (antar at diplomene man får som beste knuteløser og lignende skal kastes når man kommer hjem? Ingen pengepremie heller? Nei, da er det liten vits i å vinne, tenker jeg. )

Jeg er ikke så ofte i sosiale settinger egentlig.

Men kan ikke fordra sånne bransjemingleting. Det er med megen misnøye de svært få gangene jeg drar på slippfester og afterparties og slikt.

My skrev:

Jeg leker ikke engang med mine egne barn (heller ikke da de var små, kunne lese, synge, pusle, spille spill, bygge m.m, men ikke leke). Langt mindre med andre voksne.

Jeg er mamma og førskolelærer og liker ikke å leke.:o

Elise skrev:

Kom på to til. Bursdag eller nyklippet. Ja, det er koselig med gratulasjon eller kommentar om at jeg er fin på håret, men jeg blir helt utslitt etter 50 kommentarer om det samme. Det holder igrunn med 3.

Det er derfor jeg klipper meg når skolen er slutt.

I alle situasjoner jeg blir vurdert. Jeg vet med meg selv at jeg alltid kommer til kort, og jeg hater at folk skal vurdere meg og komme til samme konklusjon.

Og sanger og leker i bryllup o.l. Da går jeg på do.

Pepper Lemon skrev:

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

Nuvel.

Harriet Vane skrev:

Derfor har jeg begynt å gå til jobb. Får dyrket min introverte side OG er kommet i knallform.

Hvis noen lurer på hvorfor jeg har lagt løpeturene mine til tidspunkt mellom kl 5 og kl 7. The dog and I.

Kom på en ting til; sånne 25 år sidan konfirmasjonen, 20 år sida russetida og lignande. Det hater eg så intenst at eg har slutta delta

rajraj skrev:

Jeg hater virkelig å møte folk jeg bare kjenner litt når jeg tar toget til/fra jobb. Jeg liker å sone helt ut og har gjerne på øreplugger. Når jeg møter halvkjente som vil prate har jeg vanskelig for å si at jeg egentlig bare vil være i fred og jeg blir ordentlig utilpass og sliten. Med de jeg kjenner bedre er det enten enkelt å si i fra eller enklere å holde praten i gang, så da er det ikke noe problem.

Haha, ja, enig!

Møter av og til nabomannen på perrongen. Han er hyggelig, men litt introvert, og vi har åpenbart en stilltiende enighet om å late som om vi ikke har sett hverandre. før vi går inn i hver vår vogn.

Og så liker jeg foreldremøter og sånne sammenkomster, jeg, da, sånn for å være litt i andre enden der. Og reunions! Elsker reuinions!

Jeg og naboen har en ok løsning. Om vi møtes på holdeplassen, så setter jeg meg bak han, så kan han snu seg og prate om han vil. Men som regel avsluttes praten når vi setter oss ned, og dett var dett. Det er ikke avtalt eller noe, det har bare blitt sånn.

For meg kommer det nok mest an på dagsform, mer enn setting. Men tvangssosialisering som skoleavslutninger er nok verst. Da er jeg ofte sliten, og siden verken Høvdingen eller Hiawata tar noe som helst ansvar for å sosialisere eller ta kontakt med andre føler jeg at jeg MÅ. Også føler jeg meg uttafor og Viggo og teit og en som ingen vil snakke med og vil jeg egentlig snakke med noen og blæ.

Konferanser greier jeg ganske fint, men liker jo best å ha noen jeg kjenner litt som jeg kan henge meg på. I noen bransjesammenkomster føler jeg meg helteit, fordi det ofte er klikker som jeg helt klart ikke er en del av. Og siden jeg kommer utenfra bransjen heller enn innenfra, så føler jeg meg ofte litt mindreverdig.

Jeg syns det å omgås folk er slitsomt, bortsett fra nær familie og kjæresten.
Men jeg føler meg aller mest utilpass på sammenkomster der jeg ikke kjenner noen. Og aller verst er det hvis det er tydelig at mange av de andre kjenner hverandre. Da føler jeg meg helt utenfor.

Elsker reunions, hater å møte noen på toget om morran. Jeg sniker meg opp trappene og står parat ved døra til stillevogna - NSBs aller beste idé noensinne.

Jeg liker ikke å tørrprate med frisører. Finnes det "stillesalonger"?