Babysyk - skal vi gå for barn nr. 3?

Lyra skrev:

Så konklusjonen min er at en må se på helheten fremfor kun ønsket/babysyken. Alle er vel litt babysyke innimellom?

Nemlig. Det er derfor jeg tror vi må si pass. Men om man har råd og ork til å følge barna opp, så er det jo ingenting i veien for å få flere. 🙂

Forskjellen fra to til tre har ikke vært så stor synes jeg. Jeg har vokst opp uten søsken rundt meg, og var veldig klar på at jeg ville ha mer enn ett barn, gjerne fler. Mannen min var litt skeptisk, men ikke uvillig til nr.3.
Nå 3 år etter at hun kom har han sakt mange,mange ganger at hun er et av de viktigste og riktigste valgene vi har tatt.
Det gjorde mye med hele familien vår å få henne, ikke bare at barna har masse glede av hverandre, men også at vi fikk en skikkelig opptur i foholdet vår i permisjonstiden. Mannen min kunne ikke ha vanlig pappaperm, men var hjemme 25 fredager fra hun var 3 mnd gammel.
Tryggehten med nr.3 var også god å kjenne på, selv om vi fikk en svært urolig baby de første 4 mnd.
Rent praktisk er det til tider litt mer utfordringer med 3 barn, men det krever kun litt mer planlegging og plass. Vi har reist endel og ikke hatt problemer i forhold til det å ha 3 barn. Eldstemann er jo også så stor nå at han fikser mye på egenhånd og hjelper gjerne til med lillesøster.

Tusen takk for svar, alle sammen!

Nok en gang har jeg og mannen diskutert temaet, og jeg tror nok vi går for et tredje barn, men venter antakeligvis til litt over jul... Mine to forrige svangerskap har vært preget av mye kvalme og hodepine, så derfor tror jeg det er lurt å legge julen bak seg først. Men kanskje vi kan bruke juleferien til å lage et lite nurk? 😀

Og er jeg så heldig at jeg blir gravid, så får vi ta problemene etterhvert som de dukker opp:) Den første utfordringen blir nok at vi kun har to soverom, så det kan fort bli trangt om plassen... Men det er ingen hindring Kjenner at jeg ikke greier å velge bort muligheten for å få et barn til, selv om fornuften sier noe annet...

Cheerilee skrev:

Kjenner at jeg ikke greier å velge bort muligheten for å få et barn til, selv om fornuften sier noe annet...

Da synes jeg du/dere gjør det riktige ved å få et tredje barn. Hvis ikke kommer du nok til å angre hele livet. Svigermor sier jeg kommer til å angre om jeg velger bort nr. 3, og det tror jeg faktisk også at jeg gjør, så jeg får egentlig ta ting som de kommer. Når man hele livet har vært innstilt på å få tre barn og så frivillig velger bort det tredje, føles det jo som om noe alltid kommer til å mangle.
Lykke til.

Mams skrev:

Jeg synes overgangen fra 1 til 2 barn var større en overgangen fra 2 til 3 barn.
1, 2, mange....
Ellers heter det seg jo at har man lyst har man lov.

Signerer Mams her.

Mams skrev:

Jeg synes overgangen fra 1 til 2 barn var større en overgangen fra 2 til 3 barn.

Helt enig!

Den største utfordringen med å ha tre er når man trenger barnevakt, synes jeg. Mange synes det er greit å passe to, men at det blir litt i overkant å være barnevakt for tre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg leser her engang. Langt mindre hvorfor jeg svarer.

Vi har to nydelige jenter og har forkynt til hele verden at vi er ferdige. Og det er vi liksom. Jeg er veldig glad for at de er blitt såpass store, alt er lettere nå. Minstemor hadde kolikk + at hun nektet å spise en lang stund og i det hele tatt er vi ovenpå nå.
Likevel sniker nr3-tankene seg innpå til tider og blir selvsagt forsterket i perioder der andre får barn eller er gravide. Jeg syns det er rart å forestille seg at jeg aldri skal oppleve graviditet og fødsel igjen. Jeg har seriøst lyst på et tredje forsøk på amming (slet med begge mine). Jeg føler at jeg er mer voksen og vil "takle" en baby til bedre nå (eller kanskje ideelt om et par år) og kose meg mer hjemme enn jeg har gjort før.
Det praktiske er dog ikke helt ideelt her.....vi bor i et lite vertikaldelt hus som vi kjøpte DYRT på boligtoppen våren 2007, vi er begge i karrierer som er på vei opp og ser nok begge for oss å jobbe i ledende stillinger etterhvert (har takket nei til noen muligheter allerede).
Jeg kjenner faktisk at valget om et barn til er valget mellom mamma-meg og jobb-meg, for å sette det litt på spissen. Og jeg vet ikke hvem som vinner.
Jaja. vet ikke hvorfor jeg skrev alt dette, men jeg er nok ikke helt over babysjuken min i denne runden.

Har det som deg, jeg, Myrsnipa.

Synes hverdagen med to er hektisk nok samtidig som jeg koser meg med et jobbskifte og studier. Er veldig klar for å gjøre mer plass for egne ønsker og interesser, noe som er lettere når barna blir større. Og utrolig deilig å få sove om natta.

Samtidig har jeg alltid ønsket meg tre.

Men jeg orker egentlig ikke tanken på ny babytid.

Samtidig bare "vet" jeg at vi skal være fem i vår familie.

Ikke lett, dette...

Noen ganger setter jeg meg ned og tenker på barn nr. 3. Da brer det seg en utrolig lykkefølelse i hele kroppen. Det sitrer langt uti fingertuppene og hjertet blir fyllt til randen av lykke.
Så jeg lar dette være bestemmende. Vi prøver på én til.

Zoë skrev:

Har det som deg, jeg, Myrsnipa.

Synes hverdagen med to er hektisk nok samtidig som jeg koser meg med et jobbskifte og studier. Er veldig klar for å gjøre mer plass for egne ønsker og interesser, noe som er lettere når barna blir større. Og utrolig deilig å få sove om natta.

Samtidig har jeg alltid ønsket meg tre.

Men jeg orker egentlig ikke tanken på ny babytid.

Samtidig bare "vet" jeg at vi skal være fem i vår familie.

Ikke lett, dette...

Noen ganger setter jeg meg ned og tenker på barn nr. 3. Da brer det seg en utrolig lykkefølelse i hele kroppen. Det sitrer langt uti fingertuppene og hjertet blir fyllt til randen av lykke.
Så jeg lar dette være bestemmende. Vi prøver på én til.

Samme her (uthevet). Baby-baby-tiden ser jeg egentlig frem til, men perioden fra de er mobile, men vettlaus og til de er rundt 2 år er slitsomt. Jeg får nesten panikk av å tenke på hvor mye man følger med konstant. Det ene året der en nesten nok til å stoppe meg.

Lykke til Zoe.

Iset skrev:

Jo, jeg er straks 29, men pga. bukplastikk og brystløft, jobbsituasjon, at jeg ikke kan få to tette pga. vektoperasjonen osv, så går tiden fra meg, føler jeg. Så jeg tror i grunnen toget er gått for min del, men jeg skal snakke med legen om operasjonene og se hva vi kommer frem til. Jeg kan jo risikere å få et handicappet barn også, og selv om jeg SELVFØLGELIG hadde elsket barnet overalt på jord, så er ikke det en situasjon jeg tør å sette meg i akkurat nå, jeg tror jeg skal si meg fornøyd med de to jeg har. Men jeg kommer aldri til å gi slipp på tanken om det tredje barnet som aldri fikk bli født, tror jeg. Det irriterer meg grenseløst at jeg skal tenke sånn! *omprogrammerer hjernen*

Hvorfor er toget gått? Du kan jo utsette operasjonene dine noen år til, Iset?

Myrsnipa skrev:

Samme her (uthevet). Baby-baby-tiden ser jeg egentlig frem til, men perioden fra de er mobile, men vettlaus og til de er rundt 2 år er slitsomt. Jeg får nesten panikk av å tenke på hvor mye man følger med konstant. Det ene året der en nesten nok til å stoppe meg.

Jeg synes baby- og småbarnstiden er herlig. Ikke det minste slitsom utover unntaksdager hvor man ønsker seg en hybel.

Vi har to, og av og til virker småbarnstiden uendelig lang, som at livet kommer til å forbli sånn og at man aldri blir ferdig. Men det går fort over. Svosj så er ungen jammen meg blitt fem år! *svelger hardt* Jeg tror hemmeligheten bak en ungeflokk (altså mer enn to) er å sove nok. Kommer man seg til køys i skapelig tid, takler man alt så mye bedre.

Vi skal helt klart ha flere barn, jeg gleder meg allerede til å møte nestemann.

Hyyyysj ikke snakk om baby...farlig.
Baby er det fineste i verden, og det første deilige deilige året, men de blir store og skal følges opp og vi har dårlig råd og har akkurat begynnt å komme oss etter fjoråret som var sinnsykt jævlig og jeg vil alldri ha barn uten trygghet og sikkerhet og ferdig utdannelse og stabilt forhold igjenn, men baby er så fiiiint.( 5 år til 40)Nei jeg skal bruke de neste tre på å komme på beina(igjenn) få grunnmuren i orden og så....BÆIBIIIIIH...Og tenk så mye fint tilbehør man kan få da! Om vi funker sammen om 3 år så er vi over kneika, om ikke så finner jeg meg en hyggelig homse og skriver kontrakt og flytter i rekkehus og blir fornuftbaserte foreldre sammen, det er angsten for samlivsbrudd i 2 års alderen som er verst for min del, DET gjør jeg ikke igjenn.
Baby fiiiiiiiint ups farlig.(må få meg sånn pinne i overarmen så jeg er safe et år av gangen)

Skremmern skrev:

Hvorfor er toget gått? Du kan jo utsette operasjonene dine noen år til, Iset?

Jeg kan det, men siden jeg bør vente ganske lenge etter fødsel før jeg tar operasjonene (minst et år, helst to) og jeg ikke kan få to tette nå, både pga. vektoperasjonen og manglende inntekt, så ser jeg for meg at jeg er 40 når jeg endelig får operert. Her må jeg jo selvsagt tenke på hva som er viktigst. Har jeg så lyst på et barn til at jeg kan leve med grusomme pupper og mage i kanskje 5-6-7 år til, eller overskygger sistnevnte ønsket om et barn til? Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har alltid sett for meg 3 barn, men nå begynner jeg å lure på om det går. Hadde jeg kunnet få et barn til NÅ, hadde jeg gjort det uten tvil. Men det er jeg sterkt frarådet til av sykehuset, dessuten har vi ikke råd til det nå. Gaah!
Ja, og så er det jo det at alle tre skal følges opp. Skoletiden er ganske slitsom, har jeg forstått, med 2-3 barn som skal følges opp der, på fritidssysler og lignende, for ikke å snakke om det økonomiske. Jeg føler liksom 2 er vår "grense". Hadde jeg vært rik skulle jeg fått 10 barn.

Skremmern skrev:

Vi skal helt klart ha flere barn, jeg gleder meg allerede til å møte nestemann.

Jeg også!

(Er aldri babysyk, jeg. Før jeg fikk barn, så jeg aldri for meg sukkersøte sparkebukser og dypvogn med et lite knøtt i. Så for meg noen småtroll som løp rundt i huset og herjet og gledet meg sånn til å bli kjent med de nye personene som skulle komme. Sånn er det denne gangen også.)

Jeg synes du må følge følelsene dine her. Høres ut som de andre aspektene (operasjon f.eks) er noe du kan gjøre noe med? Dessuten er du jo ung. Lucky you.
Grubler på det samme for tiden, og jeg har ikke så mange år å bestemme meg på..... Mannen er fornøyd med to, og lar meg bestemme om vi skal ha tre. Synes det er et vanskelig valg, jeg...Et luxusproblem riktignok, men dog...

Hm. Nå har jeg tenkt litt og etter å ha lest Skremmerns svar ser jeg at det er veldig, veldig stor forskjell på oss kvinner. Jeg synes ikke babytiden er herlig og jeg tilhører dem som ikke synes at alle ting blir lettere når barna blir større.

Jeg har 3 barn, men synes 2 er nok. Selv om vi planla nr. 3 og selv om jeg aldri ville vært en av dem foruten, så synes jeg altså at 3 barn er mange og at 2 er nok.

Vi har veldig forskjellige tanker og idéer når det gjelder det å ha barn, ja. Jeg vet ikke hvordan fremtiden blir, men jeg synes ikke at småbarnstiden er spesielt slitsom. Det er selvsagt dager innimellom, men sånn stort sett, mener jeg.

Jeg sier som mange andre her - du/dere er nødt til å følge magefølelsen og hjertet. Det var overhodet ikke babysjukhet som gjorde at vi nå venter nr. 3 men mer ønsket om storfamilie. Jeg vet også innerst inne at vi ville ha angret resten av livet hvis vi ikke gikk for sistemann. Vi er innstillt på at vi får noen til tider tøffe år fremover men og hvor fantastisk det vil være å kunne følge opp tre barn og etterhvert alle barnebarna. Jeg kjenner selv at jeg kunne ønske at jeg hadde mer enn et søsken. Vi har gjort det rette valget for oss og det var det at ingen av oss greide å gi slipp på tanken på det siste tredje barnet. Lykke til med avgjørelsen.

Hvis du/dere virkelig har lyst på tre barn og har noenlunde realistiske planer for hvordan økonomi osv skal gå i hop så synes jeg dere skal gå for det.

Selv kan jeg ikke gi dere noen gode råd. Her hos oss har vi to, og vi er begge skjønt enige om at det holder. Det er en totalvurdering som sier det, og selv om jeg sikkert blir babysyk igjen, så er jeg rimelig trygg på at den avgjørelsen står. Jeg blir 37 nå og minstemann er 8 mnd. Og tanken på enda en baby gir meg faktisk litt hetta. Skal jeg aldri få noen 'frihet'

VI har ikke flust med barnevakter, og det er vanskelig med to, dvs umulig så lenge minsten er så liten, men om et par år så vil det vel funke med diverse tanter/onkler. Nå høres det ut som at det eneste vi gjør er å feste - men det stemmer ikke det altså, men jeg synes det er hyggelig å kunne dra bort sammen av og til, at ikke alltid en av oss må bli hjemme. Nylig måtte jeg melde pass på 40-årsdagen til vår beste kamerat. Ikke noen stor ting - bare at jeg gleder meg til vi av og til kan prioritere noen voksenting igjen.

Vi var ferdige etter to, men Bonus planla seg selv. Det har vært en enorm velsignelse.

Jeg syns overgangen fra ingen til en var den største. Fra to til tre var bare hyggelig.

Dragen skrev:

Vi var ferdige etter to, men Bonus planla seg selv. Det har vært en enorm velsignelse.

Jeg blir så glad når jeg leser dette!
Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Akkurat nå har vi to barn, og et tredje må nok vente. For nå må jeg prioritere meg selv (Jobb og trening) og familien en stund før jeg er klar til å få flere barn. Bøygen med å vente er at guttene blir større og mer selvstendige og da er det kanskje ikke så fristende med nr 3 likevel? Samtidig ser jeg for meg at det kan være deilig å ha selvstendige storesøsken og at det vil gjøre familien komplett å få barn nummer 3. Akkurat nå er jeg 99,9% sikker på at vi kommer til å få et barn til.
(Et lite forbehold, det er jo noen år til at det blir aktuelt og da kan det jo hende at vi har endret mening)