[Terroren] Har du skjermet barna for at det har skjedd noe?

De har vært skjermet i den grad at TV-en ikke har vært på, men selvsagt er de informert om det som har skjedd. (Fireåringen kunne for øvrig ikke brydd seg mindre, men niåringen er sterkt opprørt og "sjitforbanna".)

Vi har snakket om det med 8-åringen. Han har spurt om ting og fått svar. Og vi har vært i sentrum med blomster med begge barnen. Treåringen vet at det var en bombe og en man som ble satt i fengsel men hun vet nok ikke så mye mer (og hun er null intressert).

Vi hadde en ung slekting i sentrum når det skjedde, som vi ikke visste hvordan taklet/var utsatt i situasjonen så det ble en del prat om henne og telefoner frem og tilbake fredag ettermiddag.

Det er veldig forskjellig hvordan barn takler dette. To venner av storebror hadde tullet og sagt at gjærningsmannen hette det samme som den fjerde vennen deres (et lignende navn). Storebror trodde dem og begynte å fabulere om at det kanskje var den fjerde vennen som hadde noe med det å gjøre? Så vi har snakket om at vennene hans kanskje tuller om det men at han kan spørre oss og stole på at det vi sier er sant. Og at vi ikke synes at man skal tulle om det som skjedde og at det er lov å si ifra hvis noen sier eller gjør noe man ikke synes er riktig. En av de vennene som tullet hadde dagen etter tatt frem noen pistoler hos en av disse guttene og begynt å "leke Utøya". Gutten vår og en annen gutt hadde sagt at dette ville de ikke være med på og storesysteren hadde til slutt bett ham gå hjem om han ikke sluttet. Det var ingen voksne tilstede. Sånne dilemmaer blir nok vanskelig fremover; jeg ser jo at leken er med på å få ut reaksjoner og også en del av barns måte å håndtere ting på, men det må jo også aksepteres at andre ikke er med på det. Disse guttene er jo på en måte midtmellom små og store barn i utviklingen, og det vil være veldig forskjellig hvordan de håndterer det som har skjedd.

Ja, mine to erskjermet, de vet ikke.

Yngste ble fem mnd den dagen det skjedde. Hun er jo baby, jeg kan fortelle henne hva som helst, hun smiler for at mamma snakker. Eldste mangler en mnd på 3 år. Men han har heller ikke forståelse for dette, og smiler for at mamma snakker, og begynner å snakke om noe annet.

De er for små, rett og slett.

Jeg snakket litt med de to eldste før jeg reiste (reiste bort fra alle sammen søndag, det var VONDT VONDT VONDT!) og regner med å plukke opp igjen tråden når jeg kommer hjem. Forhåpentligvis har mormor, farmor og pappaen snakket litt med dem og skjermet dem fra TV og radio. Skal se supernytt med eldste i allefall.
Var vanskelig å skjerme dem helt, nett-TV gikk kontirnuerlig og nest eldste kom litt brått på meg da jeg nettopp hadde skjønt omfanget lørdag morgen. Og dette er noe de kommer til å lære om og leve med hele livet. Jeg ser ingen grunn til å skjerme dem fullstendig, men sile hva de får se og høre.

Det er viktig å fortelle noe, men hva og hvordan skal man tenke nøye gjennom. Psykologer, deriblant barneombudet, anbefaler at vi snakker med ungene og da bør vi gjøre det. Hendelsene er viktige, de er en del av Norgeshistorien og også hver enkelts historie. Når ungene blir større kan det godt være at de spør om hvor de selv var da det skjedde, dette bør vi kunne svare på. Vi bør også kunne svare på andre hva og hvorfor som kan komme i ettertid. Det er viktig å være en del av Norge og de virktige tingene som skjer. Det som skjedde for en uke siden kommer alltid til å være en del av oss, og nordmenn spesielt.

Barn skal skjermes, ja, men fra hva må vi ta stilling til. Jeg ser ikke at det er nødvendig å vise/fortelle alt, for noen blir det altfor mye, mens for andre er det riktig.

LilleBulla skrev:

De jeg snakker om har altså skjermet de totalt, ikke bare fra fæle bilder og slikt, men barna vet altså overhodet ikke at noe har skjedd i oslo, iallefall ikke fra foreldrenes side.

Det er skummelt, barna kan danne sine egne bilder med stor dose fantasi, som kan være mye mer skremmende enn virkeligheten. Foreldres oppgave er å skape trygghet. Om barna ikke får høre om det i trygge omgivelser, kan det skape frykt å høre det fra noen andre. Siden foreldrene ikke snakket om det, kan det forstås som at man heller ikke skal spørre de om noe, men beskytte foreldrene fra det skumle.

Sensurerte temaer, tror jeg ikke er heldig for unger, ikke for andre heller, for så vidt.

Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?

Jeg har forsøkt å forklare hvorfor han ikke får leke "skyte pang" på faren og meg, at når man "skyter pang" så får folk veldig, veldig vondt, og kan dø. At å dø er at man ikke lever, ikke kan puste, spise, leke, man er ikke mer. Han forsto ikke for fem øre hva jeg snakket om. Så hvordan søren forklarer jeg ham at noe har skjedd, noe han ikke skjønner hva er, har skjedd et sted han ikke vet hvor er, og at derfor er folk trist?

ullmor skrev:

Det er skummelt, barna kan danne sine egne bilder med stor dose fantasi, som kan være mye mer skremmende enn virkeligheten. Foreldres oppgave er å skape trygghet. Om barna ikke får høre om det i trygge omgivelser, kan det skape frykt å høre det fra noen andre. Siden foreldrene ikke snakket om det, kan det forstås som at man heller ikke skal spørre de om noe, men beskytte foreldrene fra det skumle.

Sensurerte temaer, tror jeg ikke er heldig for unger, ikke for andre heller, for så vidt.

Det er slik jeg også føler det, spesielt med så store barn som i skolealder.

Malama skrev:

Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?

Jeg har forsøkt å forklare hvorfor han ikke får leke "skyte pang" på faren og meg, at når man "skyter pang" så får folk veldig, veldig vondt, og kan dø. At å dø er at man ikke lever, ikke kan puste, spise, leke, man er ikke mer. Han forsto ikke for fem øre hva jeg snakket om. Så hvordan søren forklarer jeg ham at noe har skjedd, noe han ikke skjønner hva er, har skjedd et sted han ikke vet hvor er, og at derfor er folk trist?

Hvis jeg husker riktig nå, så anbefaler barnombudet å snakker med unger fra femårsalderen.

Mitt barn skyter og bomber stadig vekk, jeg har ikke nektet han det. Han leker som han gjorde før 22.7 uten at jeg finner det problematisk på bakgrunn av hendelsene.

Malama skrev:

Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?

Jeg har forsøkt å forklare hvorfor han ikke får leke "skyte pang" på faren og meg, at når man "skyter pang" så får folk veldig, veldig vondt, og kan dø. At å dø er at man ikke lever, ikke kan puste, spise, leke, man er ikke mer. Han forsto ikke for fem øre hva jeg snakket om. Så hvordan søren forklarer jeg ham at noe har skjedd, noe han ikke skjønner hva er, har skjedd et sted han ikke vet hvor er, og at derfor er folk trist?

Nei, plutten er i hvertfall lykkelig uvitende. En unge som ikke har tidsbegrepet inne og ikke abstrakter trenger ikke den typen kunnskap tenker jeg.

Malama skrev:

Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?

Nei, det synes jeg ikke høres fornuftig ut, så små barna dine er. Treåringen vår, som snart är 4, klarer å forstå at det var en bombe som gjorde at noen døde og at derfor er bestemor (og mange andre) lei seg men der omtrent er hennes oppfattningsevne (og intresse). Hun hadde ikke skjønt noe av det tror jeg, for et år siden.

Jeg hører om foreldre som informerer eldre barn som da går ut og sier "jeg vil ikke høre" og det må man vel også akseptere. Det er jo det samme med oss voksne; noen av oss sluker alt om hendelsen og andre orker ikke ta alt innover seg. Det er lov å være forskjellig.

Malama

To linker til deg ang alder på barn og hva vi forteller:
http://www.aftenposten.no/nettprat/article4183427.ece

http://tpn.vg.no/intervju/barneombudet-svarer-unge-om-tragedien-i-oslo-og-paa-utoeya/2529

Tror det var her jeg leste om alder og når vi bør fortelle om hva som er skjedd.

Jeg har aldri direkte nektet ham, men bedt ham om å ikke sikte på folk. Han skyter med fingrene, pinner, leker, whatever, det bare føles så ekkelt at han når han er uenig med faren skyter på ham. Før han begynte med det pleide han slå. Det er altså den "uenig, jeg tyr til vold"-adferden vi snakker med ham om.

Men når han ikke engang skjønner dette, dropper jeg å forklare terror altså. Han er liten.

Når han blir eldre skal han få vite at det har skjedd, for det blir vel en del sv den historien han skal lære om, men ikke før han blir gammel nok til å forstå. Da skal han også få vite at min kusine var på utøya. Men det er ikke noen han kjenner, så jeg føler ikke han trenger vite dette enda. Om noen år.

Vi kunne ikke unngått at barna fikk vite det, siden vi kom inn til Gardermoen og ble møtt av nyhetn der, samt et vakthold som var økende der, og livredde ansatte på flyplassen. Vi hadde uansett ikke kommet til å skjermet dem. De er så store at de får med seg ting uansett.

Det vi har skjermet dem noe i mot, er alle nyhetssendingene på tv, pluss at vi har overvåket minstens bruk av internett noe de første dagene. De trenger ikke få alle bildene og berettningene i store doser, og spesielt ikke når de er alene.

Minsten her var med meg på butikken i går, og så der førstesidebildet på VG eller Dagbladet, av den kvinnen med en pinne stikkende ut fra hodet. Han spurte meg hva som hadde skjedd, selvfølgelig.

Jeg la merke til at damen bak oss i køen så medlidende på meg da han spurte, og da jeg faktisk svarte han ærlig om hva det var med den damen på bildet, så så hun bak meg aldeles himmelfallende ut. Hun lot til å mislike at jeg svarte guttungen ærlig og oppriktig.

Vel vel, henne om det.

Jeg synes ikke det er nødvendig at en treåring vet om dette. Svigerinnen min syntes derimot det var veldig viktig at hennes treåring fikk vite det meste.

Det er det som er poenget: Informasjon tilpasset alder, utvikling og personlighet.

Skjønner at det ikke kjennes bra når ungen "skyter" for å uttrykke sinne, misnøye og i protest. I slike situasjoner er det jo viktig med "snakke, ikke slå"-samtaler, men det kan ta lang tid før det når inn. Først og fremst må språket være godt nok utviklet, akkuart som hos voksne som bruker vold, er det kanskje mye ordløs frustrasjon som uttrykkes.

Poden (8,5) ble informert om bomben fredag ettermiddag, også at mitt kontor var ett av dem som ble ødelagt i eksplosjonen. Så reiste vi fra ham, så det har vært mine foreldre som har tatt seg av å forklare ham litt om det som skjedde på Utøya. De har ikke aktivt gått inn for å fortelle ham det, bare svart på spørsmål, tror jeg, men han har jo fått med seg en del (både om selve hendelsen og bl.a. om "rosetoget") fra TV og aviser. Pappaen og jeg har også snakket litegranne med ham på telefon om saken, men han har ikke vært interessert i å snakke så mye om det. Han har sagt litt om at gjerningsmannen må være "splitter pine gal", og så har han såvidt snakket om min situasjon, om at jeg ikke kan være på kontoret mitt, siden det er ødelagt, slik at jeg må sitte et annet sted og jobbe. Jeg ser for meg at jeg kommer til å snakke mer med ham om saken og beslektede temaer når han kommer hjem i slutten av neste uke.

Malama skrev:

Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?

Jeg har forsøkt å forklare hvorfor han ikke får leke "skyte pang" på faren og meg, at når man "skyter pang" så får folk veldig, veldig vondt, og kan dø. At å dø er at man ikke lever, ikke kan puste, spise, leke, man er ikke mer. Han forsto ikke for fem øre hva jeg snakket om. Så hvordan søren forklarer jeg ham at noe har skjedd, noe han ikke skjønner hva er, har skjedd et sted han ikke vet hvor er, og at derfor er folk trist?

Jeg har som sagt ikke fortalt noe særlig til min 08modell. Han var til stede når jeg snakket med storebroren på 6, men han brydde seg ikke, og har ikke spurt noen ting, og er seg selv.

Malama: Jeg ville ikke sagt noe til en treåring, nei. Det er ikke sikkert jeg ville informert fireåringen heller, hvis hun ikke hadde hatt en storesøster som selvsagt måtte få beskjed.

Vi har skjermet barna totalt. Ettåringen ville ikke forstått noe uansett, men vi har også valgt å skjerme han på 4,5. Vi har unngått tv, radio og aviser i tiden han er våken og ikke snakket om det. Hvis han spør skal vi selvsagt svare. Jeg tenker at det ikke er noe fasitsvar på hva man bør gjøre el ikke. Det kommer helt an på barnet og situasjonen rundt.