Oppfriskningskjøretimer – lurt eller noe så inni hampen meningsløst?

Jeg ville øvd på en tom parkeringsplass , prøv å rygge inn melLom to hvite striper. Bruk speilene og øv øv øv.

Jeg var markør da mamma skulle lære seg å kjøre bil, lillebroren min og jeg sto stille og mamma rygget. Mange ganger på en stor parkeringsplass rett ved der vi bodde. Hun ble en kløpper til å rygge og å lukeparkere.
Nå kjører hun ikke så mye bil lenger og jeg merker at hun er usikker.
Jeg kjører mye, også med Far som passasjer selv om jeg egentlig liker å sitte på.
Øvelse gjør mester.

Etter at jeg, som relativ fersk sjåfør, opplevde at et tre hoppet ut fra plassen sin og bulket sida på bilen min da jeg skulle rygge inn på en parkeringsplass ( ), så tok min far meg med på et øde industriområde, en solblank søndag uten trafikk. Der satte vi opp to store pappesker, og så øvde jeg noen timer på rygging og lukeparkering. Etter det ble jeg en racer på begge deler, og fikk i årene etter følgende anerkjennende komplimenter fra min gamle, konservative, far: "du rygger-/parkerer-/kjører som en mann!"



Men seriøst, jeg kan virkelig anbefale det - finn et stille, utrafikkert sted, sett opp pappesker og øv, det er ikke så mye som skal til før det sitter. Og det må vedlikeholdes. Da jeg bodde relativt sentralt i Oslo, kunne jeg lukeparkere hvor det måtte være. Etter å ha flytta ut av byen, trenger jeg nesten aldri lukeparkere lenger, og jeg merker jeg knøler noe aldeles pinlig når det må til.

Du trenger selvtillit og trygghet mer enn kjøretimer, tror jeg.
Men hvis du tenker at timer med kjørelærer kan gi deg det, så er jo kjøretimer supert.
Jeg ville anbefalt mengdetrening, altså mye kjøring, og "detalj-trening" på parkeringsplass.

Jeg bare ser for meg at en kjørelærer blir litt som en PT. Du føler deg underlegen. Og det er jo sjelden en god måte å jobbe opp selvtillit på.