Overvekt kontra undervekt ...

Hadde den nå i det minste inneholdt noe annet, men BARE slankepiller, det var nedtur det.

Sitron skrev:

Min bestemor sendte meg en pakke de årene jeg bodde i England. Den inneholdt slankepiller.

Å gud. Det minner meg om at bestemoren min ga meg Nutrilett-pulver, fordi jeg var den tykkeste av barnebarna.
Det var utrolig fælt og nedverdigende.
Jeg hadde Nutrilettpakken lenge liggende fremme på leksepulten min for å minne meg selv om at jeg var "alt for tjukk" og holde meg selv nede. Dette hadde jeg helt glemt.

Tvi for sånne bestemødre... 🙁

En del eldre damer burde blitt fratatt bestemorlisensen!

Jeg er for tykk, men jeg har jo også vært normalvektig og til og med på god vei til å bli for tynn....

Komentarer plager meg ikke så mye, jeg er min egen værste kritiker uansett. Familien min ser stygt på meg om jeg spiser et de setter frem når jeg er på besøk, men det var ikke det jeg skulle si.

Det jeg har opplevd er jo hvor forskjellig folk møter meg avhengig av vekt. Det er krenkende. Det samme mennesket møter meg gjerne vidt forskjellig når jeg er 20 kilo lettere. Da mister jeg litt respekten for dem. Langt bedre med en komentar enn holdninger som skinner gjennom.

At noen som tidligere har vært direkte utrivelig plutselig blir hyggelig når du går ned i vekt er pussig.

Bundbury skrev:

At noen som tidligere har vært direkte utrivelig plutselig blir hyggelig når du går ned i vekt er pussig.

Ja, ikke sant. Og har du gått ned et par kilo, så fremheves det med EN gang hvor flink du er. Går du opp igjen så bare ser de stygt på deg.

Bundbury skrev:

Det jeg har opplevd er jo hvor forskjellig folk møter meg avhengig av vekt. Det er krenkende. Det samme mennesket møter meg gjerne vidt forskjellig når jeg er 20 kilo lettere. Da mister jeg litt respekten for dem. Langt bedre med en komentar enn holdninger som skinner gjennom.

At noen som tidligere har vært direkte utrivelig plutselig blir hyggelig når du går ned i vekt er pussig.

Det har jeg også merket! Jeg blir faktisk behandlet HELT annerledes nå enn da jeg veide over 50 kg mer. Nå er jeg nesten såkalt "normalvektig", og folk smiler og er hyggelige, mens da jeg var sykelig overvektig merket jeg blikkene haroveralt, spesielt i butikker. I klesbutikker ble jeg tidligere behandlet som en spedalsk, var nesten som om de ikke kunne få Michelindama raskt nok ut derfra, jeg skremte vel bort de andre kundene må vite. Mens nå kommer de bort med EN gang og vil vise meg ditt og datt i den og den størrelsen, alltid blide og smilende. Noe av det sitter nok i mitt eget hode, men langt ifra alt. Overvektige BLIR ofte behandlet som dritt i det offentlige, og av folk generelt.
Jeg tror det er mye lettere å være undervektig, siden det faktisk er idealet for mange. Nå spørs det jo HVOR undervektig man er, og folk har jo selvsagt fordommer mot de som ser anorektiske ut. Men det å være tynn, veldig tynn, har "alltid" vært idealet og et tegn på sunnhet og viljestyrke mens overvekt har vært og er et tegn på latskap, dumhet og dårlig viljestyrke.

Liven skrev:

Overvektige skal ikke spise i offentlighet og, gud forby, i alle fall ikke spise usunn mat. Mens tynne mennesker gjerne kan spise og drikke hva de vil uten at folk reagerer.

Nja, ikke alltid det. Jeg skal love deg at en småspist undervektig/slank får skulende og megetsigende blikk dersom de spiser seg en salat til lunsj, eller har liten apetitt en dag. Og har man dårlig apetitt som slank/tynn/undervektig, så oppfordrer alle en til å spise "for du trenger litt kjøtt på beina dine, du er jo så tynn". Og spiser en godt en dag, så "er det så kjekt å se at du spiser så masse". Hva man enn gjør, så er noen opptatt av hva en spiser og hvor mye en spiser, og forteller det til en, - det er fryktelig slitsomt og frustrerende i lengden.

Iset skrev:

Men det å være tynn, veldig tynn, har "alltid" vært idealet og et tegn på sunnhet og viljestyrke mens overvekt har vært og er et tegn på latskap, dumhet og dårlig viljestyrke.

Nja, det å være tynn og veldig tynn er vel også likefullt forbundet med sykelighet og det å være kontrollfreak og ha dårlig selvbilde.

Jeg kjenner jeg blir mer og mer arg på folks kommentarer om andres kropper og matinntak. Jeg har alltid vært slank (i et par perioder på kanten til for tynn) frem til jeg fikk barn. Likevel har jeg alltid fått kommentarer på matinntak og kroppsform fra mine foreldre og andre i familien. Det være seg hvis jeg spiste for lite eller hvis jeg en sjelden gang kjøpte meg noe godteri. I sistnevnte tilfelle fikk jeg beskjed om å passe linjene. Min mor har *alltid* slanket seg og snakket om vekt. Hele tiden. Hun gjør det fremdeles. Jeg gikk på pulverkur som femtenåring, etter oppfordring fra henne. Hallo?! Jeg hadde ikke ett gram overflødig fett på kroppen!

Jeg skal ha meg frabedt at noen kommenterer mine barns kropp eller matinntak så de hører det. Jeg må stadig irettesette besteforeldre på begge sider, for de kommenterer det stort sett hver eneste gang vi treffes. ("Ååååå, så flink du er til å spise!" eller "Nå må du spise opp alt!" eller "så proposjonerte og fine de er i kroppen!" til oss i deres nærvær.) Sånt skal de skånes for! De skal ikke ha noe kroppspress.

Desembermamma skrev:

Nja, det å være tynn og veldig tynn er vel også likefullt forbundet med sykelighet og det å være kontrollfreak og ha dårlig selvbilde.

Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Undervekt - selv av den ekstreme, sykelige typen, nyter nok kanskje likevel litt større respekt, tror jeg. Det vitner i manges øyne om en imponerende selvbeherskelse, mens overvekt ifølge mange bærer bud om det stikk motsatte.

Jeg synes ikke folk har noe med å kommentere andres kropp, men må innrømme at jeg en sjelden gang gjør det sjøl. Og da går det helt klart på "har du slanket deg?" og aldri "har du lagt på deg?" Jeg kan til og med slenge på et "så flink du har vært". Det er godt ment - bare se på alle de hyggelige kommentarene f.eks. Iset har fått i sin tråd her inne. Det er en vanskelig balansegang, dette, synes jeg. Egentlig burde man kanskje holde kjeft uansett?

Desembermamma skrev:

Nja, ikke alltid det. Jeg skal love deg at en småspist undervektig/slank får skulende og megetsigende blikk dersom de spiser seg en salat til lunsj, eller har liten apetitt en dag. Og har man dårlig apetitt som slank/tynn/undervektig, så oppfordrer alle en til å spise "for du trenger litt kjøtt på beina dine, du er jo så tynn". Og spiser en godt en dag, så "er det så kjekt å se at du spiser så masse". Hva man enn gjør, så er noen opptatt av hva en spiser og hvor mye en spiser, og forteller det til en, - det er fryktelig slitsomt og frustrerende i lengden.

Dette merket jeg godt etter at jeg fikk elstejenta. Jeg var da ganske tynn og fikk mange kommentarer på hva jeg spiste og hva jeg burde spise.

Fikk også kommentarer som: " så stygg du er nå, du må se å legge på deg litt". Tviler på at en overvektig hadde fått den motsatte kommentaren.

Elinblu skrev:

Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Undervekt - selv av den ekstreme, sykelige typen, nyter nok kanskje likevel litt større respekt, tror jeg. Det vitner i manges øyne om en imponerende selvbeherskelse, mens overvekt ifølge mange bærer bud om det stikk motsatte.

Nettopp. Selvsagt blir man også sett på som syk og anorektisk om man er veldig undervektig, men om man setter undervekt og overvekt opp mot hverandre er det jo ingen tvil om hvilken gruppe av de to som blir sett mest ned på av samfunnet generelt.
Når jeg leser hva enkelte bestemødre og annen familie har gjort og gjør mot familien sin her i tråden, blir jeg rasende. Fy fader!

trøtt skrev:

Fikk også kommentarer som: " så stygg du er nå, du må se å legge på deg litt". Tviler på at en overvektig hadde fått den motsatte kommentaren.

Tviler du virkelig på det? Det er klart at det på mange måter er mer "godtatt" å nevne undervekt enn overvekt til folk, men du skulle visst hva jeg har fått høre om kroppen min opp gjennom årene da jeg var veldig overvektig. Det var ikke måte på hva folk mente og sa rett ut om hvordan jeg så ut og hva jeg skulle gjøre for å bli kvitt kiloene. Folk er motbydelig ærlige.

Elinblu skrev:

Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Undervekt - selv av den ekstreme, sykelige typen, nyter nok kanskje likevel litt større respekt, tror jeg. Det vitner i manges øyne om en imponerende selvbeherskelse, mens overvekt ifølge mange bærer bud om det stikk motsatte.

Elinblu skrev:

Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Undervekt - selv av den ekstreme, sykelige typen, nyter nok kanskje likevel litt større respekt, tror jeg. Det vitner i manges øyne om en imponerende selvbeherskelse, mens overvekt ifølge mange bærer bud om det stikk motsatte.

Jeg er enig med Elinblu her. Er du undervektig så tenker ikke folk nødvendigvis dårlig om deg. Som overvektig tror jeg fort man blir stemplet som lat og usunn, og man er ikke sterk. Jeg tror ikke undervektige blir stigmatisert på samme måte. Jeg tror ikke en undervektig vil risikere avslag på jobbsøknad fordi man er "redd for mange sykemeldinger", "hun er sikkert treg" osv. (Jeg tuller ikke her altså. Jeg fikk tips av en som jobber med rekruttering om å legge ved bilde av meg selv på jobbsøknaden, for å vise at jeg ikke var feit eller noe slikt. 🙄)

trøtt skrev:

Fikk også kommentarer som: " så stygg du er nå, du må se å legge på deg litt". Tviler på at en overvektig hadde fått den motsatte kommentaren.

Jeg kan ikke engang ta en tur på byn uten å minst få en kommentar gjennom kvelden om hvor jævla stygg jeg er.

Sitron skrev:

Jeg kan ikke engang ta en tur på byn uten å minst få en kommentar gjennom kvelden om hvor jævla stygg jeg er.

😱

Hvem er disse menneskene?

Monsoon skrev:

😱

Hvem er disse menneskene?

Jeg antar det vanligvis er helt normale mennesker.

Helt normale mennesker med alkohol innabords. Voksne mennesker som drikker blir som barn. Det er helt sykt. Nå har jeg riktignok fått flest kommentarer fra såkalte oppegående edru folk, men det er vel fordi jeg så og si aldri har gått ut på byen som overvektig. Kan tenke meg kommentarene hadde haglet da ja. Fulle folk er motbydelig ærlige til tider.

Jeg respektere at undervektige opplever sin undervekt som like problematisk som jeg opplever min overvekt. Og jeg aksepterer og respekterer at det er like vanskelig å gjøre noe med undervekt som overvekt.

Jeg mener at ingen bør kommentere, tenke sitt eller dømme andre ut fra den kroppen de har. Uansett hvilken størrelse eller fasong denne kroppen har.

Men, jeg aksepterer ikke at undervektige påberoper seg å ha et like stort problem i forhold til folks meninger og oppfatninger og hvordan de blir behanldet og dømt. Iset forklarer den delen veldig godt.