Har du et "lite" eller "stort" liv, og trives du med å ha det slik?

Det eneste som slo meg er at jeg har veldig få venner. Noen spurte meg i helgen og da ble jeg svar skyldig. Men mulig det kommer av at jeg har skiftet fra å være student til arbeidende dette året. Jeg hadde i veldig god (studie)venninne, men hun har flytta 5 timer unna nå. Håper jeg får noen skikkelig venner igjen snart. Trenger ikke mange, men noen er veldig kjekt.

Jeg har nok noe midt i mellom. Har en stor sosial jobb hvor jeg møter mange, mange mennesker hver dag. Er med i lokalpolitikk, FAU og er aktiv i forhold til eldstemanns idrett. Mange venner har jeg ikke, men veldig mange bekjente. Har en liten håndfull som jeg ser på som nære og som er viktige for meg. Jeg reiser ikke så mye, to-tre turer i året, minst en av dem uten barn.
Familien er kjempeviktig for meg, og den er stor, hos oss er vi "nær" familie ut til tremenninger omtrent.
Jeg trives med både stort og lite liv, men merker at det er godt med noen regelmessige, rolige dager av og til ,ikke minst for barnas del.

Jeg liker et stort liv og trives ikke helt med å være parkert i kleshaugen og støvsugingen det medfører å være mye alene med tre små tette. Men jeg takler det helt greit og er ganske god på å fokusere på det som er viktig.

Bittelite og det er forferdelig kjedelig.

Jeg blir mer og mer komfortabel med et ganske lite liv.

For tiden er det vel kjempdigert ut fra spørsmålsstillingen.

Jeg har massevis av kolleger i flere linjer, kurs, hjemmeoppgaver, mange barn, (samt tre barnebarn) mange venner og stor familie for øvrig.

I tillegg spiller jeg bowling, trener og er med i foreninger, styre og utvalg ifbm skolen.

Har dessuten huset ute for salg, og det spiser jo litt fritid i form av nitidig rydding, visninger o.l.

Sitron skrev:

Bittelite og det er forferdelig kjedelig.

Samme her.

Livet mitt har blitt uendelig mye større det siste året, og har gått fra et bittelite liv til et mellomstort og ålreit liv. Full jobb, tre barn og frivillig arbeid som gjør at jeg treffer mange mennesker hver eneste dag gir livet mitt mening.

Jeg har stor kontaktflate, altså mange venner. Noen gode og nære venner, og mange som jeg møter i blant.

Kontaktflaten i lokalmiljøet er stor via mange ulike miljøer jeg har vært i både i forhold til jobb og hobbyer.

Jeg vil si jeg er midt i mellom.

I jobbsammenheng blir det nok "stort", derfor velger jeg "lite" hjemme. Skulle av og til ønske det kunne være middels begge steder, men slik er det ikke nå.

Lite. Litt for lite etter min smak, jeg kunne godt hatt flere omgangsvenner, men det tar tid å bygge opp sånt etter flytting.

Tja, jeg hadde en gang et veldig stort liv, men jeg har med vilje begrenset det. Det er ikke lenger plass til så mye, og familien og de aller nærmeste vennene har høy prioritet. Jeg føler vel nå at jeg har et middels liv, jeg er veldig sosial på jobb, vi sosialiserer med naboene og jeg har kontakt med noen venninner; men det er ganske mye mindre enn hva det var, og det er mange hjemmekvelder. Mye av livet går også gjennom barn, i den grad man kan si det er å ha et sosialt liv å jabbe med en annen mor mens ungene turner.

Midt i mellom muligens. I kvardagen blir det fort jobb/ungar/kjæreste, mens eg i helgane er sosial enten med vennar/familie/kulturelle arrangement. Eg variere veldig i forhold til kva eg ønske meg. I perioder med mykje ekstrovert action savne eg å introvere meg, og omvendt.

Jeg har et lite liv, og er veldig fornøyd med det.
Evig fornøyd med å være hjemme sammen med familien, og en gang i blant sammen med nære venner. Er introvert i ordets rette forstand, så bruker opp all "utadvendthet" på jobb. Når jeg har fri vil jeg ha fred. 😛

Jeg har et ganske stort liv, selv om jeg ikke har kjempemange nære venner. Jobben er veldig hektisk og jeg kan reise mye om jeg vil, vi er sosiale stort sett hver eneste helg og innimellom i ukene også, vi prioriterer konserter og teater. Trening har blitt min egen lille arena, etter at jeg begynte å jogge, da kan jeg være helt for meg selv.

Men, som Esme sier, det er helt naturlig at forholdene blir mindre og mer nære i småbarnsfasen. Jeg velger bort både reising og arrangementer, i større grad enn før.

Jeg har veldig liten omgangskrets, men kvaliteten på mine nærmeste og tida vi bruker sammen er så høy at jeg føler jeg likevel lever et stort liv.

Magnolia skrev:

Jeg stortrives med å være hjemme med familien, og har ikke så ofte (men av og til ) behov for å lufte vingene.

Strikketreff?

Jeg har hatt et alt for stort liv, så stort at jeg har slitt med å henge med og ha tid til meg selv og de nære. De siste årene har jeg kuttet ned litt, og nå føler jeg at jeg er midt mellom et stort og et lite. (Mer stort enn lite, men ikke enormt, som før.)

Mellomstort? Jeg møter en del mennesker gjennom jobb, men ikke kjempemange. Jeg jobber mye mot utlandet, som gir meg følelse av å se litt av hvert. (Selv om jeg ser det gjennom mailer. ) Jeg reiser litt, har ganske mange venner og gjør alltid et eller annet sosialt i løpet av uken. Jeg er småbarnsmor, er bare nesten ekstrovert og har ganske lav puls, så jeg skal ikke akkurat påberope meg et stort liv. Men altså heller ikke lite.

Jeg har et "stort" liv, jeg har diger familie, mange gode venner, mange gode bekjente, jeg knytter mange til meg og våger å få stadig nye venner. Jeg har en tidvis actionpreget jobb med noe reising, tidvis stort medietrykk og jeg har innimellom store påvirkningsmuligheter. Jeg føler meg utrolig heldig som får være der det skjer og kunne få til endringer som har betydning for folks liv. Og jeg er veldig veldig glad for at jeg er en person som mange ålreite folk ønsker å ha som venn.

Jeg er en person med stor sosial kapasitet, det er ikke alle som er sånn.

Jeg har vel et relativt "lite" liv. Spesielt nå som jeg har tvilling-babyer, som ikke vil sove på dagtid. Ikke lett å være sosial da. Og egentlig er jeg vel nokså introvert. Når kvelden kommer liker jeg å slappe av hjemme, og jeg er veldig famile- og hjemmekjær.

Vi har mange omgangsvenner, men jeg kjenner at jeg savner noen skikkelig nære venner. Noen som brenner for det samme som meg, noen som jeg føler utvikler meg. Noen som får meg til å tenke nytt, se saker fra nye sider, noen å diskutere skikkelig med, noen som er engasjerte i saker og ting. Føler mange av de vennskapene jeg har er litt overflatiske, de gir meg ikke så mye.