Har du et "lite" eller "stort" liv, og trives du med å ha det slik?

Jeg har ett stort liv på jobb, treffer mange hver eneste dag som skal snakkes med. Og kolleger(kollegaer?).

I mitt private liv har jeg ett lite liv, av eget valg. Jeg vil ikke ha ett stressende liv og må farte fra det ene til det andre. Og jeg vil ikke ha stressede barn. Vi har alle venner og familie som vi har kontakt med, men vi prøver å leve ett rolig liv.

Jeg har et lite liv.
Mange venner, men de bor litt rundt omkring og det er ofte sånn at de kommer til oss 😮 Vi liker oss best hjemme og har ingen ferieplaner de nærmeste plåtti årene. Jeg liker å strikke, henge på nett, lese og gå på det nærmeste fjellet, mannen er ganske lik, med unntak av strikkinga

Jeg trives med å ha det sånn. Skulle gjerne hatt det enda mindre egentlig - mindre jobb.

Men vi har stor kjærlighet, i huset vårt. Og en fantastisk generøs og god familie.

Lite liv, og trives utmerket med det.

Jeg har et lite liv, og mange ganger skulle jeg ønske at det var større.

Tja, mellomstort for tiden. Jeg er egentlig supersosial og har til tider hatt en ganse heftig fritid, samtidig som jeg setter utrolig stor pris på å være sammen med gode venner. Med to barn i førskolealder begrenser sosialiseringen seg på kveldstid i uka en del, men jeg kunne fint hatt full uke hvis jeg hadde hatt behov for det.

Det pussige er at etter jeg fikk barn har jeg ikke lenger den voldsomme trangen til å finne på noe med andre hele tiden, jeg har lært meg å sette pris på eget selskap og gitt meg selv evnen til å trives med noen gode pusterom. Den oversosiale meg dukker vel frem i det mannen og jeg må engasjere oss i diverse fritidsaktiviteter på ettermiddags- og kveldstid tenker jeg.

Jeg har valgt å ha et lite liv, trives utmerket med det. Jeg og samboer trives utrolig godt i vårt eget selskap, til tider eremittiske tendenser. Vi føler nesten ikke behov for input fra verden utenfor vår egen lille boble. 🙂

Mellomstort, tror jeg. Har stor familie og mange venner og bekjente, driver på med ganske mye forskjellig utenom jobb også. Reiser ikke så mye, bare i ferier, derfor kan jeg ikke si at jeg har et "stort" liv på den måten.

Mellomstort, lite gjennom jobb men ett større liv privat.

Jeg lever et lite liv. For lite, synes jeg innimellom, men så er det det med latskapen da... Til tider må jeg leve åpenlyst gjennom andre.

Når jeg blir stor, og gidder, skal jeg kanskje leve litt større igjen.

Jeg har nok et lite liv sosialt sett ja. Ekstremt lite. Og trives godt med det. Det kan også være rolig på jobb, uten for mye styr. Jeg er dog foreldrekontakt på skolen, og med i FAU. Da må man jo bidra der. Men slike ting synes jeg er greit. Ellers lever vi nok også i vår lille boble, med jobb, middag og kveld.

Mitt liv har gradvis blitt mindre, og det er noe jeg selv har ønsket. For noen år siden fant jeg ut at jeg rett og slett måtte "rydde" litt i nettverket mitt; det å være med venner/familie var i ferd med å bli en pliktgreie, og jeg hadde ikke (mental?) kapasitet til å være så sosial og opptatt som jeg var. Dessuten hadde jeg flere venner som jeg noe ureflektert hadde sluppet altfor langt inn i livet mitt, og som egentlig bare stjal krefter fra meg. Etter en noe ubehagelig opprydning var det utrolig godt å kjenne at jeg på sett og vis gjenvant kontrollen og kunne bruke tiden min på det og de jeg egentlig ville.

Jeg er nok kritisk ift hvem jeg slipper inn i livet mitt, men samtidig er det absolutt plass til flere - særlig noen som har foreldrepermisjon det neste halve året.

Divine skrev:

Nå har jeg et lite liv, og føler meg noen gang mentalt som en nittiåring. Jeg vil stort sett bare være hjemme sammen med familien og ha ro og fred.

Jeg føler det omtrent sånn 🙂
Men innimellom trenger jeg litt mer altså.

Jeg har et lite liv, og trives med det. Kunne gjerne tenkt meg å reise litt mer, men det blir vel kanskje prioritert etterhvert.

Nå lever jeg et lite liv, er fornøyd med familie, jobb og trening. Vi er stort sett sosiale i løpet av helgen, men byliv og store fester er det lite av. Før vi fikk barn levde jeg et ganske stort liv, og ser vel for meg at det blir slik igjen når barna blir eldre.

Jeg har et forholdsvis stort liv gjennom jobben, "treffer" mye forskjellige folk, både i Norge og i utlandet, en del reising og mye fart og sosialt, selv om mye blir valgt bort pga familien. Og jeg får utløp for en del av det sosiale behovet mitt gjennom jobben. Og det samme gjelder mannen.

Privat lever vi et litt mindre liv for tiden. Timene strekker ikke til og vi prioriterer rolige ettermiddager sammen, mens barna er så små. I helgene prøver vi å være sosiale en av dagene, men ofte finner vi bare på noe sammen. Når gutta blir litt større vil vi nok farte litt mer, men nå ser vi at de har veldig godt av at det ikke skjer så mye hele tiden.

Mitt er nå så lite som det aldri har vært før, og jeg håper inderlig at det blir litt større når jeg er ferdig med å være gravid. Før jeg kjøpte leilighet (med mannen) og fikk økonomiske forpliktelser var det på sitt største, med mye jobbing, reising, venner, besøk, festing og utflukter. Så har det gradvis skrumpet inn ettersom forpliktelsene har ballet på seg: Mer lån, et barn, trangere økonomi på grunn av studier og barn nummer to på vei.

Planen er at livet skal bli stabilt på mellomstort når jeg er ferdig med barseltiden for denne (og sannsynligvis siste) gang.

Jeg har et "stort" liv i jobbsammenheng. Privat kjenner jeg at det godt kunne ha vært litt større. Vi har flytta noen ganger de siste årene, og det tar tid å etablere nye nettverk. Greit nok å ha mange bekjente, men det er stor forskjell på å ha venner og bekjente.

Midt imellom kanskje. Det føles passe. Jeg trives med at det skjer ting, å jobbe, reise og oppleve, være sammen med venner - men jeg kan også sette stor pris på det "lille" livet. Jeg har trivdes med å være hjemme sammen med toåringer og se på maur og gå tur i toåringtempo og lese Ludde.

Jeg vil si mellomstort. Stort sett er jeg fornøyd med det, men av og til ønsker jeg det mindre og av og til ønsker jeg det større.

Jeg føler jeg har et akkurat passe stort liv.
Har en jobb som til tider spiser meg med hud og hår og privat er vi akkurat passe sosiale/asosiale tror jeg.
I perioder skulle jeg ønske at det ikke var så mye ifbm verv i idrettslaget, men allikevel gir det meg et overskudd av å se de flotte barna vi jobber med.

Så alt i alt er jeg fornøyd med livet vi har. Hverken for mye eller for lite.