Har du et "lite" eller "stort" liv, og trives du med å ha det slik?

Middels-til-stort yrkesliv og middels privatliv, og det passer meg veldig bra.

Jeg ser det er flere som har det litt som meg, med et stort liv på jobb og et lite liv hjemme.

Jeg treffer forholdsvis mange mennesker på jobb, og snakker mye med mer enn hundre forskjellige mennesker i løpet av ei arbeidsuke (noen ganger enda flere), og i perioder kan jeg synes det er slitsomt. Samtidig kjeder jeg vettet av meg om jeg ikke treffer noen mennesker i løpet av ei uke.

Jeg har aldri hatt lett for å få nye venner og har bare noen få som er nære, men jeg har jo en del bekjente også som det hender jeg treffer i sosiale sammenhenger. Jeg er et familiemenneske og trives best i selskap med familien, og det er nok også nær familie vi har mest kontakt med. Deler av mannens slekt treffes hver lørdag formiddag, man møter hvis man har lyst og dropper det om det ikke passer. Mine foreldre bor et steinkast herfra, og de ser vi nok gjennomsnittlig en gang i uka. Vi er alt for lite flinke til å ta initiativ til å møte venner.

Jeg er introvert og trenger alenetid for å hente meg inn igjen når jeg har truffet mange mennesker. Etter en arbeidsdag er jeg brukt opp, og selv om mannen min er mer sosial enn meg kommer han seinere hjem, så vi treffer venner kun i helgene. Siden vi også liker å ha litt kjærestetid, kan det fort gå noen uker mellom hver gang vi treffer venner. Jeg regner med at det blir noen endringer når vi får barn til våren.

Middels til stort vil jeg tro. Har et veldig stort sosialt og utadvendt jobbliv, og et veldig stort, sosialt og utadvendt liv der jeg er bare Palmen. Når vi er sammen hele familien har vi en litt mindre krets som vi omgås, men vi reiser mye og utvider stadig vår verden med nye steder og oppdagelser. Jeg liker livet mitt slik det har blitt.

Stort liv light, kanskje?

I jobben har jeg kontakt med alle leverandørene våre både innenlands og utenlands, men det er mindre reising enn før. Jeg driver mye med musikk på fritiden - som også medfører en del reising - og jeg har en stor kontaktflate, men benytter meg ikke alltid av den. Jeg er rimelig sosial, men innimellom er det godt å bare leve i familiens lille boble .

Jeg har nok et lite liv. På jobben treffer jeg mange, mange mennesker hver dag, og jeg er en del av et fantastisk arbeidsmiljø. Jeg er heldig. Jeg har en stor omgangskrets, med venner spredd rundt i Norge. Jeg har de nærmeste vennene mine i nærheten her. Til tider føler jeg meg veldig mettet på mennesker. Jeg er sosial og veldig glad i livet mitt. Det er i grunnen helt supert!

Jeg synes selv jeg har et stort liv, men det er nok egentlig mellomstort. Har en spennende og dynamisk jobb med mange mennesker rundt meg og der jeg stadig lærer noe nytt, men i et avgrenset område. Reiser mye i perioder og ikke i andre. Har mange venner og kontakter både i inn- og utland, men er veldig knyttet til de få nære. Det går vel ann å leve livet stort selv om det egentlig er "lite"? For jeg synes jo mitt liv er veldig mangfoldig, utfordrende og variert selv om det ytre sett kanskje ikke skjer så mye.

007 skrev:

Strikketreff?

Ja! Ja! Ja!

Vi har en utrolig stor bekjentskapskrets, gjennom hobby, men sånn til daglig så dreier det meste seg om familien, barna og vennene deres. Så tar vi av og til små avstikkere ut i den store verden. Til daglig har vi et veldig lokalt fokus.

Ifølge definisjonene på "stort" og "lite" liv i HI, så har jeg begge deler.

Jeg har også ryddet en del i vennekretsen de siste årene, jeg orker bare ikke å ha folk nært innpå meg som ikke er snille, som ikke gjengjelder tillit, som ikke er lojale og trofaste. Jeg er i tenkeboksen i fht deler av familien også. Men digert støyende liv i mange sirkler har jeg uansett, det følger liksom min personlighet. Blir det for lite, så får jeg skaffe meg flere barn, en siklende hund og bli besøkshjem.

Livet mitt har på en måte fasong som årringer eller sirkler i vann. Innerst er mannen og ungene, rett utenfor er et par av søsknene mine, våre beste venner og venninner, og så følger resten i sirkel etter sirkel.

Jeg lever vel et "lite" liv. Møter veldig mange mennesker som jeg må engasjere meg i på jobb. Da blir jeg mettet på kontakt der, og trives med familien min, de vennene vi har, og ellers i mitt eget selskap. Jeg har ikke behov for å være sosial i enhver sammenheng. Vi reiser lite, men jeg kan nok tenke meg å reise mye mer.

Tja, sånn lite til middels kanskje. Det er mye sosialt, samtaler og div på jobb og det gjør at det er deilig å være hjemme alene på kveldene. Jeg får dekket endel av min pratelyst på jobben.

Ellers er jeg sosial, men kanskje litt selektiv. Jeg er heldig og har 3 nære venninner som gir meg mye. Her er det levende engasjement og deltagelse i hverandres liv og dette gir meg energi på en helt unik måte.

Har også andre venninner, men i en mer utvidet sirkel, selv om vi holder jevnlig kontakt. Det blit lett til at jeg prioriterer de nærmeste høyt, dekan jeg være sammen med uansett hvor sliten jeg er. Andre må jeg kanskje ha et visst overskudd til.

Jeg skulle dog ønske at jeg og sambo gjorde mer som par. Nå blir det ofte til at vi gjør ting hver for oss.

Jobbmessig og sosialt har jeg et ganske så lite liv. Få og nære venner, jobber jo hjemme, sammen med mannen og deles hans venner.

Men har tatt på meg frivillige verv for å "komme ut" litt og lukte på en litt større verden.
Liker å ha litt av begge deler.

Spør jeg min mor så har jeg et "altfor stort liv", hun blir helt "svett" av alt jeg/vi skal ha med oss.
Har mange venner som jeg omgås relativt ofte og bekjentskaper som jeg treffer nå og da. Liker også veldig godt å ha besøk og stelle i stand "kos".
På ettermiddagstid og på dagtid i helgene så blir det jo ungene og deres aktiviteter eller avtaler med andre foreldre med barn, men etter leggetid er jeg ofte ute et par ganger i uka.
Legger også opp til litt "multitasking", det vil si at når f.eks eldste er på barneteaterøvelse så kjører jeg henne dit og så går jeg tur eller sykler sammen en venninne som bor i nærheten den timen øvelsen er.
Jeg prøver å sjonglere tiden best mulig slik at vi får med oss det meste. Og vi er også så heldige at vi har mine foreldre rett i nærheten som stiller opp som barnevakt om vi skulle trenge det.
Sånn ser f.eks lørdag den 31 okt ut for oss (vi har de selvsagt ikke slik hver lørdag): bading (vi leier en hall sammen med noen naboer og venners venner hver lørdag morgen), så er det et par timer i håndballhallen med eldste, så får vi besøk at et par mødre som jeg var på nyfødt avdelingen med da vi fikk minsten (lager god lunsj og skravler mens ungene koser seg og leker) og så har jeg invitert en venninne med familie på taco og "Halloweenparty". De har unger på samme alder som våre, og da lager vi heller i stand noe hjemme istdenfor at de reker gatelangs en lørdagskveld.

På jobb så har jeg hjemmekontor, og jeg deltar ikke i alt det sosiale vi blir invitert på (for det kan bli en del i perioder), men jeg er en del i møter, ute hos kunder og det blir litt reising.

Jeg trives godt med å ha det slik jeg, men jeg trives også veldig godt uten å gjøre noe som helst.... eller da strikker jeg. 🙂

Muligheten til å ha et stort liv, begrenses jo av å få barn.
Det er vel at tiden og energien til pleiing av et stort kontaktnett, ikke er like stor etter å ha blitt foreldre som før.


For det første så må jo som regel en av foreldrene holde seg hjemme fra klokken 19 hver kveld. Det begrenser jo mye. Og før barna sovner, så skal de jo stelles, pleies og passes på av oss foreldrene, og det begrenser jo også for hvor lett en kan farte rundt uavhengig av hensyn til de. Deretter er det jo begrenset hvor mye energi en har til å farte rundt (eller være vertinne i eget velstelt hjem) når en er preget av enten lite nattesøvn, eller av å være småbarnspleier frem til barna har sovnet. Da er det ofte deilig å slappe av litt i ro. Og selv om partneren er sammen med deg gjennom dagen med barna, er det for mange først når barna er sovnet, og oppgaver i forhold til barna og huset er ute av veien, og man i tillegg har fått seg en pustepause, at tid til parforholdet kan bli pleid.


Jeg kunne gjerne tenkt meg et større liv, men energien til det begrenser seg.
(Det er et av motivene jeg har for å begynne å trene faktisk. For å få mer energi til å finne på mer.)


Har vel et lite medium liv nå. Bør vel prøve å bli mer impulsiv til å forlate barna oftere for å finne på mer. Har lett for å bli kjent med nye og har fått mange nye venner gjennom småbarnsårene, har fått igjenn god kontakt med flere gamle venner som er i samme livsfase som meg, i tillegg at jeg pleier kontakten med noen nære venninner som alltid har vært der. Men det var det med tiden og energien til å pleie forholdene da. Burde vel egentlig satt meg noen mål for å få til et større liv (siden jeg lengter etter det). Som f.eks en hyttetur med venninner eller vennepar hver måned i tillegg til prøve ut to nye opplevelsesmål med venninner hver måned og to nye opplevelsesmål med mann og barn hver måned.


🙂

Jeg har et lite liv, bor på et knøttlite sted og møter bare få mennesker her. Trodde kanskje jeg kom til å savne mitt store liv da jeg flyttet hit, men jeg trives godt med mitt lille liv.

Stort liv på jobb, lite liv hjemme. Stortrives!

Jeg har nok det man kaller et lite liv. Jeg trives med å ha det sånn nå, men ønsker meg noe mere etterhvert. Det er ikke helt frivillig at jeg har havnet der jeg er nå. Så mulig det kan forandre seg på sikt.

Nokså lite i disse dager, men det utvides stadig nå som minsten vokser til (i helga kom vi oss for eksempel på kjærestetur til utlandet for første gang på 2,5 år). Pre-barn-størrelse blir det nok ikke på mange år ennå. Men jeg merker at jeg er en person som trenger det store livet for ikke å visne litt hen. Det lille livet inneholder ikke så mye som virkelig engasjerer meg, utover relasjonene. Jeg synes shopping og hjeminnredning er kjedelig og får ikke til håndarbeid, så jeg må liksom ut av hjemmet for å få utløp for energi og kreativitet.