Surrogati - Dokument 2 nå

Jeg tenker at det hadde vært "lettere" for meg å forstå og akseptere om det hadde vært donoregg og en kvinne som bar fram et barn på vegne av andre. Og så er det jo forskjell på enkeltsaker og generelt sett. I denne saken, der surrogat og pappa kjenner hverandre, har gjort en tydelig vurdering av forholdet og foreldreskapet som virker gjennomtenkt og med barnets fremtid som fokus, så kan jeg ikke annet enn å beundre kvinnen som gir en sånn gave til en venn.

Biologi er ikke det viktigste, men jeg tror heller ikke det er uten grunn at vi mennesker er opptatt av vårt biologiske opphav, f.eks. er det mange adopterte som leter etter sine biologiske foreldre.
Jeg ser ikke på det å donere egg eller sæd som å gi bort barna sine, ei heller å være surrogatmor når barnet ikke er biologisk ens eget. Jeg er mer usikker når barnet derimot er biologisk ens eget, selv om jeg altså mener at det ikke er svangerskap eller biologi som skaper kjærlighet og tilknytning til barna sine (skjønt det er vel en liten del av det hele, jeg kjenner i allefall en form for glede over at jeg og mannen min har laget barna våre sammen, at de er en del av meg og ham). Å gi bort et barn som er biologisk ens eget vil vel i de fleste land, også de som tillater surrogati, regnes som adopsjon.

De to jeg kjenner som har valgt å få barn vha sæddonor har begge valgt åpen donor. Det betyr at donoren forplikter seg til ett møte med barnet etter at det har fylt 18 år. Barna har visst om dette fra de var små og mødrene har også vært ærlige om hva dette innebærer, og ikke innebærer. Jeg tror nok at jeg personlig hadde valgt det samme, da har jeg gitt barnet valget heller enn å ta det for ham/henne. Jeg skulle likt å vite hvor mange som takker ja.

Neket skrev:

Jeg er litt her, merker jeg. Det er jo absolutt enklere for single kvinner å planlegge et barn uten at faren er involvert, enten det er via donasjon eller via en tur eller fem på byen. Og de blir jo ikke kritisert på samme måte. Surrogati for økonomisk kompensasjon syns jeg ikke noe om, men på denne måten:

Jeg syns egentlig det er verre å dra en tur på byen for å få tak i en uvitende sæddonor som aldri får vite at han har et barn enn å gjøre det slik det er gjort her.

Jeg har vært veldig ambivalent til dette, men nå er jo moren en vi har blitt godt kjent med her inne, og slik jeg "kjenner" henne, så er dette noe hun har valgt å gjøre for å hjelpe. En sterk kvinne som oppriktig ønsker å gjøre dette. Sammenliknet med alternativet som kan være adopsjon, der det ofte er en vondt situasjon som ligger til grunn, er jo dette et godt samarbeid, der både moren og faren tar et bevisst og selvstendig valg.
Jeg tror også man må kjenne seg selv og familien sin utrolig godt for å kunne gjennomføre dette. Man må jo også ivareta de barna man har og vite hvordan de vil håndetere svangerskap og baby som ikke tilhører dem.

Neket skrev:

Jeg er litt her, merker jeg. Det er jo absolutt enklere for single kvinner å planlegge et barn uten at faren er involvert, enten det er via donasjon eller via en tur eller fem på byen. Og de blir jo ikke kritisert på samme måte.

Er ikke helt enig med deg her. Er usikker på hvor gjengs en slik holdning er. I min omgangskrets ville en slik fremgangsmåte for å få seg barn på, bli sett på som veldig egoistisk både mot barnet og mannen man prøve å bli gravid med.

Jeg tviler ikke på at det finnes mange gode surogatihistorier (sikkert mange flere gode enn dårlige), men det går jo an å være skeptisk til praksisen for det.

Selv om noen kjenner igjen en bruker så syns jeg vi skal passe oss og ikke oute her. Det glir lett den veien.

Jeg synes donasjon også er problematisk, men ser likevel forskjeller på konsekvensene av donasjon og dette. Barnet skal vokse opp i en kulturell kontekst hvor det, uansett hvor lite man kan like det, ligger vekt på det å bære fram et barn og hvor morsrolle også er sterkt definert på den måten. Det er ikke uten grunn at folk også av emosjonelle hensyn velger eggdonasjon før adopsjon. Det er også snakk om veldig kjent mor her og her er mor både genetisk mor og den som har båret fram barnet. Likhetstrekk mellom mor og barn vil potensielt kunne være sterke. Det samme gjelder søsken som også er kjent her. Dette barnet har mor valgt å bære fram uten å ønske et foreldreforhold til og i tillegg vil barnet kun ha en primær omsorgsperson og hvor den som er biologisk opphav og i tillegg har født barnet har valgt "bort" barnet helt fra starten av.

Per definisjon er jo dette surrogati samme hvordan vi måtte se på det.

Det jeg synes er betenkelig ved å avtale selv på denne måten er mangelen av kontroll. Dersom man bruker klinikk vil man jo bli vurdert for egnethet i forhold til å kunne få (hjelp til å få) barn, men per i dag krever dette at de som skal ha hjelp må være to og i et ekteskapslignende forhold. I klippet det lenkes til lenger bak i tråden kommer det frem at surrogatmor har blitt "godt kjent" med barnets far, men jeg er skeptisk til at folk (surrogatmødrene) tør å ta på seg det hele og fulle ansvaret for å gjøre en god nok vurdering. For i dette tilfellet er jo faren alene om ansvaret for barnet, og hva vet egentlig surrogaten om nettverket hans? Kan man stole på at det han sier stemmer?

Nå er det jo slik at man som enslig kan dra til Danmark og bli inseminert av donorsæd, men hvilke vurderinger gjøres i forkant? Må man oppnevne eventuelle verger som kan ta seg av barnet, ved skriftlig kontrakt, dersom noe skulle skje? Jeg kan vel egentlig ikke se den helt store forskjellen på det vedkommende i dokumentaren gjør og dette, men kan for lite om praksisen rundt dette til å uttale meg for bastant.

Og ja, det blir jo en helt annen ting å planlegge å sette et barn til verden med et skjørt nettverk kontra å havne i en slik situasjon ufrivillig - selv om begge deler potensielt kan bli like skadelig for barnet om det verst tenkelige skulle skje.

Jeg synes surrogati i kontrollerte former bør bli lovlig i Norge, og da mener jeg behandling via klinikk slik at man er sikret at barnets beste blir ivaretatt uten at det er opp til hvor oppegående surrogatmor og far er. Hvorvidt surrogatmor også er biologisk opphav synes jeg ikke skiller så mye annet enn at barnet bør ha rett til å få vite identiteten til det biologiske opphavet sitt. (At adopterte ikke nødvendigvis har den samme rettigheten skyldes jo i stor grad at hele situasjonen er uplanlagt, og at man gjerne må ofre dette for å kunne sikre at barna blir fanget opp og ivaretatt på best mulig måte.) Jeg tenker at viten om at man var såpass høyt ønsket i mange tilfeller kan rettferdiggjøre og lindre viten om at dette var en ordning som fordret at surrogatmor og/eller eggdonor ga fra seg foreldreretten for å i det hele tatt kunne komme i stand.

Polyanna skrev:

Selv om noen kjenner igjen en bruker så syns jeg vi skal passe oss og ikke oute her. Det glir lett den veien.

Sant nok - jeg skal forandre mitt innlegg litt jeg.

Odelia skrev:

Per definisjon er jo dette surrogati samme hvordan vi måtte se på det.

Er det det? Jeg trodde definisjonen på surrogati var at en annen person enn biologisk mor bar frem barnet i sin livmor?

him skrev:

Er det det? Jeg trodde definisjonen på surrogati var at en annen person enn biologisk mor bar frem barnet i sin livmor?

Nei ikke i følge Wikipedia iallefall http://no.m.wikipedia.org/wiki/Surrogati

him skrev:

Er det det? Jeg trodde definisjonen på surrogati var at en annen person enn biologisk mor bar frem barnet i sin livmor?

Begge deler.

Gestasjonell Surrogati (Gestational surrogacy) Foreldrene skaper embryo ved mors egg og fars sperm, evnt ved eggdonor og \ eller sæddonor. Embryoet overføres til surrogaten. Surrogaten bærer og føder. Surrogaten har en biologisk tilknytning til barnet hun bærer, men har ingen genetisk tilknytning til barnet.

Tradisjonell Surrogati (Traditional Surrogacy) Tradisjonell medtode før IVF ble til (kan brukes fremdeles) som innebærer at surrogaten også er donor. Embryoet skapes inne i surrogaten via inseminasjon (Artifisial Insemination – AI). Inseminasjon kan skje på klinikk ved hjelp av leger, men kan også utføres av partene selv.
Surrogaten donoerer sitt eget egg og insemineres med sæd fra faren, eller en sæddonor. Embryoet blir slik til inne i surrogaten, som bærer og føder barnet.
Surrogaten har både biologisk og genetisk tilknyting til barnet.

http://surrogati.no/definisjoner-ord-og-uttrykk/

Saint skrev:

Jeg har store problemer med betalingssurrogati, spesielt med ujevn maktbalanse feks økonomisk (slik som i India).

Men, samtidig er det å være forelder, og spesielt mor, knyttet til klare forventninger om ubrytelig kjærlighet, tilknytning og omsorg. At en mor kan gi fra seg barnet sitt og ikke ønsker å være mor strider mot det samfunnet har lagt av premisser for morsrollen. Det er kulturen vår at mor ønsker å være mor, mens det er større forståelse for at far forsvinner. Han har jo ikke "båret frem barnet", sørget for "god tilknytning via amming", "kjent det på kroppen". Vi tolker mye inn i morsrollen, og kanskje for mye?

enig i mye av det Saint skriver , særlig innledningsvis. De ulike formene for surrogati har ulike etiske aspekter - det første har f.eks. - etter mitt syn - både de etiske aspektene overfor barnet, men også ifht. utnytting av at mennesker er i en situasjon hvor de ikke tar frie valg. Det er stor forskjell for meg på at en fattig mor blir surrogatmor for at barna hennes skal få mat eller å gå på skole, og på at en velstående, uavhengig kvinne gjør det samme - med eller uten betaling. Det er vel just ikke indiske prinsesser som blir surrogatmødre. I den grad kvinner reelt sett har mye de skulle sagt i en del av disse landene, uansett hva lovgivningen sier eller ikke (sånn sett kan jo valget kvinnen har være å føde fram barn for andre eller å dø i en kjøkkenbrann satt i gang av svigerfamilien, det vet man ikke. Men vi vet at upope kvinner ofte dør i kjøkkenbranner i India).

En donorsituasjon som i programmet har kanskje ikke etiske problemer knyttet til utnytting av kvinnen, men jeg tenker at for barnet som vokser opp, må det da være vel så vanskelig å ha en (fødsels-)mor som aktivt velger å ikke være mor, som om det var en helt fraværende/ anonym donor.

De tilfellene hvor donorsituasjonen gjør at barnet har flere voksne rundt seg enn det ellers ville hatt, får mer karakter av bonussituasjon for meg. F.eks. at det vokser opp hos et homofilt par, og har en mor som det har en eller annen form for omgang eller samvær med, og hvor alle de voksne er glad i barnet og vil barnets beste (og viser det).

Odelia skrev:

Per definisjon er jo dette surrogati samme hvordan vi måtte se på det.

Det jeg synes er betenkelig ved å avtale selv på denne måten er mangelen av kontroll. Dersom man bruker klinikk vil man jo bli vurdert for egnethet i forhold til å kunne få (hjelp til å få) barn, men per i dag krever dette at de som skal ha hjelp må være to og i et ekteskapslignende forhold. I klippet det lenkes til lenger bak i tråden kommer det frem at surrogatmor har blitt "godt kjent" med barnets far, men jeg er skeptisk til at folk (surrogatmødrene) tør å ta på seg det hele og fulle ansvaret for å gjøre en god nok vurdering. For i dette tilfellet er jo faren alene om ansvaret for barnet, og hva vet egentlig surrogaten om nettverket hans? Kan man stole på at det han sier stemmer?

Nå er det jo slik at man som enslig kan dra til Danmark og bli inseminert av donorsæd, men hvilke vurderinger gjøres i forkant? Må man oppnevne eventuelle verger som kan ta seg av barnet, ved skriftlig kontrakt, dersom noe skulle skje? Jeg kan vel egentlig ikke se den helt store forskjellen på det vedkommende i dokumentaren gjør og dette, men kan for lite om praksisen rundt dette til å uttale meg for bastant.

Og ja, det blir jo en helt annen ting å planlegge å sette et barn til verden med et skjørt nettverk kontra å havne i en slik situasjon ufrivillig - selv om begge deler potensielt kan bli like skadelig for barnet om det verst tenkelige skulle skje.

Jeg synes surrogati i kontrollerte former bør bli lovlig i Norge, og da mener jeg behandling via klinikk slik at man er sikret at barnets beste blir ivaretatt uten at det er opp til hvor oppegående surrogatmor og far er. Hvorvidt surrogatmor også er biologisk opphav synes jeg ikke skiller så mye annet enn at barnet bør ha rett til å få vite identiteten til det biologiske opphavet sitt. (At adopterte ikke nødvendigvis har den samme rettigheten skyldes jo i stor grad at hele situasjonen er uplanlagt, og at man gjerne må ofre dette for å kunne sikre at barna blir fanget opp og ivaretatt på best mulig måte.) Jeg tenker at viten om at man var såpass høyt ønsket i mange tilfeller kan rettferdiggjøre og lindre viten om at dette var en ordning som fordret at surrogatmor og/eller eggdonor ga fra seg foreldreretten for å i det hele tatt kunne komme i stand.

Odelia tar opp det som er min bekymring, også. Surrogati framstilles ofte som svaret for de som har et sterkt barneønske, og som om det utelukkende er til barnets beste. Problemet er at det gjør det mye enklere å skaffe seg barn for de som ikke har godt i sinne, og som på ulike måter ønsker å utnytte og misbruke barn. Det må jo være et eldorado for alle jævlene i verden, som kan bestille spesialdesignete barn som ingen savner.

Charlie skrev:

Odelia tar opp det som er min bekymring, også. Surrogati framstilles ofte som svaret for de som har et sterkt barneønske, og som om det utelukkende er til barnets beste. Problemet er at det gjør det mye enklere å skaffe seg barn for de som ikke har godt i sinne, og som på ulike måter ønsker å utnytte og misbruke barn. Det må jo være et eldorado for alle jævlene i verden, som kan bestille spesialdesignete barn som ingen savner.

På hvilken måte er dette annerledes enn at hvem som helst kan lage seg sitt eget barn?

Jeg tenker iallefall at man må tenke seg godt om før man velger en slik løsning. Og tenke på alle parter som er involvert. Det er jo her snakk om mange barn som faktisk blir biologiske søsken. Og disse barna må jo også få være med å definere rollene når de blir større. Kan barnet feks. få lov til å kalle den biologiske moren for moren sin dersom det på et tidspunkt blir viktig for det å kunne definere det slik? Vil barnet kunne oppsøke sine biologiske søsken, enten det er surrogatmorens barn eller de andre hun har vært surrogatmor for?

Input skrev:

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

Jeg tenker at surrogatindustrien er grunnlagt på at det biologiske er viktig. De som velger å bruke surrogati kunne blitt fosterforeldre, kunne adoptert osv. Men det er vel helt gjennomgående at de ønsker et barn med biologiske bånd til en av partene om mulig, at de ønsker et barn som de selv kan prege og oppdra fra scratch, og mange legger også vekt på at donoren(-e) ligner dem selv når de velger donor.

Også når man ser på resten av fertilitetsindustrien er mange villige til å gå gjennom ild og vann i årevis i håp om et biologisk barn, selv om de har lave odds ifht adopsjon o.l.

Charlie skrev:

Jeg tenker at surrogatindustrien er grunnlagt på at det biologiske er viktig. De som velger å bruke surrogati kunne blitt fosterforeldre, kunne adoptert osv.

Homofile, som det jo er snakk om i akkurat denne situasjonen, kan i liten grad adoptere. De kan riktignok bli fosterforeldre, men det synes jeg er noe annet i såpass stor grad at det ikke er så relevant som alternativ dersom det å bli foreldre er det man ønsker.

Jeg mener ikke å påstå at det biologiske ikke er viktig, altså. For de fleste er jo "førstevalget" et barn man er biologisk i slekt med - og det er sikkert ikke bare praktiske grunner til det. (Men det er jo også mer "praktisk" med et barn man kjenner og har omsorg for hele livet, kanskje også under svangerskapet, enn et barn som har levd den første delen av livet sitt et helt annet sted.)