Barbie som rollemodell

Det er klart at vi alle sammen som vokste opp med Barbie ble påvirket av hvordan hun var utformet, og fikk farget vårt syn på hva som er vakkert og hva som er idealet preget av det. Herregud, å si at "neida, jeg så ikke på henne som et forbilde, det var bare en leke" er så ureflektert og luftig at jeg nesten må dåne litt.

Selvsagt ikke bare Barbie, og for unger i dag er hun en enda mindre del av den totale miksen av det massive kjøret på hvordan man bør se ut. For unge jenter i dag mener jeg at retusjerte magasinbilder er en mye viktigere faktor.

Men for oss som vokste opp i et univers mer preget av fotformsko og fornuftige frisyrer så var Barbie mer enerådende i sin estetiske påvirkning mot det tynn-tynne, de store øynene, yndige blikket, hodet på skrå, langtlangt hår, føtter som kun passet i høyhælte sko, supersmal midje, skinnende hår, laaange bein. Akkurat det så mange av oss strever utrettelig mot, med endeløse slankekurer, øyevippeforlenging, tannbleking og skadelige sko.

Tjorven skrev:

Jeg synes det er en smule naivt om man ikke ser at å leke med Barbie er med på å fortelle små jenter hvordan kvinnekroppen bør se ut. Slett ikke den eneste faktoren, men som en av mange.

Joda, den er nok en del av verdenspakka barn møter i dag, men for lite betydningsfull til at den spiller noen rolle hos meg. Jeg boikotter ikke Barbie fordi hun har feil kroppsfasong. Til det har jeg altfor gode minner selv rundt leken, og ser at døtrene mine har stor glede av det.
Da jeg vokste opp var Barbie dessuten en dame. Jeg var en jente, og mine forbilder var ikke langt unna meg i alder, mens Barbie var det.

Uansett - jeg mener mennesker betyr mest, og gode mennesker kan kompensere for mange av de inntrykk man møter ellers i verden. Så får hver og en finne sin vei.

Tjorven skrev:

Jeg synes det er en smule naivt om man ikke ser at å leke med Barbie er med på å fortelle små jenter hvordan kvinnekroppen bør se ut. Slett ikke den eneste faktoren, men som en av mange.

Signerer. Jeg tror heller ikke ungene er så store før de helt av seg selv merker om klærne i butikken sitter fint eller ikke. Det er klart at vi voksne spiller en viktig rolle, men jeg tror inntrykk utenfra betyr vel så mye.

Polyanna skrev:

Det er klart at vi alle sammen som vokste opp med Barbie ble påvirket av hvordan hun var utformet, og fikk farget vårt syn på hva som er vakkert og hva som er idealet preget av det. Herregud, å si at "neida, jeg så ikke på henne som et forbilde, det var bare en leke" er så ureflektert og luftig at jeg nesten må dåne litt.

Jeg satt og tenkte nøyaktig det samme. Det er da ikke sånn at barn sitter å bevisst tenker over slike ting, det kommer av seg selv, og det sier seg selv at utseendet til dukken man leker rollelek med medfører påvirkning.

Jeg må dåne med deg litt, altså.

Jeg tror kanskje også Barbie påvirket mindre da jeg var liten, for jeg tror knapt nok jeg så virkelige mennesker som kunne likne på dokka. Da var koblingen til virkeligheten en annen enn den er i dag. Nå mener jeg ikke at alt var bedre før, men jeg var ganske stor (tenåring?) før jeg ble påvirket via media av hvordan jenter skulle se ut og kle seg. Nå ser barnehagebarn på Disney Channel.

Jeg skulle inn å si det samme som Tjorven, Poly og Mrs. Longbottom.

Jeg lekte masse med Barbie og hun var flott, hadde kule klær og høye hæler. Selvsagt ble jeg påvirka.

Kanskje vi snakker litt om ulike ting her. Når jeg tenker påvirket som i negativt påvirket, så tenker jeg egentlig at man tildels utvikler et problematisk forhold til kropp og til mat på bakgrunn av dette. Ikke bare en generell oppfatning om hva som er 'skjønnhetsidealet' på gjeldende tidspunkt. Snakker dere om det siste så er jeg enig i at det glir inn i de mange inntrykk man hele tiden bombaderes med av 'skjønnhet', og som Bokormen sier så er de fra alle kanter i dag. Men som en viktig bidragsyter til forstyrrelser rundt kropp og mat, så mener jeg Barbie kommer ganske langt ned på lista. Da er det andre ting som påvirker mye mer. Det var mitt poeng. Siden jeg ikke hadde det helt enkelt selv i barne- og undomstida rundt mat og kropp, så ser jeg så altfor godt de andre tingene som bidro til dette.

For meg er det et stykke mellom det å bli litt påvirket av noe og det å ha noe som rollemodell. Barbie har aldri vært rollemodell for meg, selv om jeg syntes hun hadde langt, fint hår og en langt mer spennende garderobe enn meg selv.

Barbie ble utklasset av My Little Pony som var det eneste jeg lekte med.

Jeg hadde kun en barbie og et eller to sett med klær. Kan ikke huske at jeg lekte med henne i det hele tatt. Tjorven dukken, derimot, ble lekt mye med.

Polyanna skrev:

Herregud, å si at "neida, jeg så ikke på henne som et forbilde, det var bare en leke" er så ureflektert og luftig at jeg nesten må dåne litt.

Jeg ser poenget ditt, men jeg synes du uttaler deg på en utrolig respektløs måte. Å kalle andres mening for ureflektert og luftig fordi du selv er preget av fornuftige frisyrer og fotformsko får du ta på din egen kappe - for meg har Barbie aldri vært verken et forbilde eller en rollemodell. Hun har vært en dukke, ingenting annet. En dukke det var gøy å leke med fordi hun hadde finere klær enn andre dukker, men that's it. Og dette er faktisk noe jeg har reflektert mye over, tro det eller ei. Det var ikke Barbie som var min rollemodell, selv om hun hadde pent hår og pene øyne.

Polyanna skrev:

Det er klart at vi alle sammen som vokste opp med Barbie ble påvirket av hvordan hun var utformet, og fikk farget vårt syn på hva som er vakkert og hva som er idealet preget av det. Herregud, å si at "neida, jeg så ikke på henne som et forbilde, det var bare en leke" er så ureflektert og luftig at jeg nesten må dåne litt.

.

Hæ? Jeg har aldri eid en Barbie i mitt liv, så for meg var hun definitivt bare en dukke.

Jeg synes forresten at det er forskjell på rollemodell og kroppsideal - om noe må vel Barbie være det siste. 'Rollemodell' impliserer vel at vedkommende ideal faktisk foretar seg noe.

Hvis man virkelig ser på ei Barbie dukke så ser hun jo unektelig litt snål ut. Rare, alt for lange bein, alt for tynn, med alt for lang hals, og alltid på tå. Og det vidunderlige håret ble fort klipt av. Men hun var ei artig dukke å sy klær til. Og jeg tror den gang jeg vokste opp så var vi gamlere den gangen vi sluttet å leke enn barn gjør i dag. Men jeg har aldri ønsket å se ut som en dukke, grøss og gru. Og hvis moteinsustrien er inspirert av Barbies sko bør de skjerpe seg. Jeg var nettopp innom en sko butikk for å finne gode sjo å gå i, til hverdags og finner hyllene fulle av sko med sinnsykt høye heler. Kan umulig være fordi vi ser Barbie som et forbilde. Det må komme andre steder i fra. ( Falkanger sko, som normalt har et godt utvalg av gode lave sko også).

Bluen skrev:

'Rollemodell' impliserer vel at vedkommende ideal faktisk foretar seg noe.

Det er vel ingen som er så foretaksom som Barbie: pilot, rakettforsker, lege/dyrlege, advokat, og hva pokker du vil.

Det kjekkeste med Barbie var jo at hun var liten og derfor var det kjekt å sy og strikke eget tøy til henne.

Poly: Da får du bare dåne og Tenke Ditt. Virkelig.

Det som har påvirket meg i oppveksten er ikke Barbie, selv om vi lekte mye med de dukkene. Vi snakket aldri om kroppene våre, vi bare godtok at vi var sånn og slik. Barbie var rollelekdukkene som det var artig å leke familielek med, fordi vi ikke hadde noe annet å leke slik med.

Hvis jeg skal dra frem noe som jeg vet har påvirket meg, så er den en nær voksen person i mitt liv som alltid snakket om å gå ned 5 kg. Det var perioder hvor hun spiste kun frokost for å slanke seg, snakket om de 5 kiloene som måtte vekk, kommenterte mine former da jeg var ungdom. Sånt brenner seg fast og gjør noe med et ungt sinn. Det er først i voksen alder, etter passert 40, at jeg har klart å ikke by meg om dette med at man har noe kilo for mye. For hvem skal man slanke seg, hvorfor skal man veie så og så mye? Hvorfor skal man gå et halvt liv med dårlig samvittighet fordi man veier 5-10 kilo for mye, noe som jeg nå skjønner bare er dumt å ha dårlig samvittighet for. Disse tankene er jeg ganske sikker på kommer av menneskelig påvirkning i min oppvekst. Tankeløs prat om kropp og vekt, bedømmelse av hvordan min kropp ser ut, hvor firkantet midjen er/midje man ikke har osv.

Vi er rollemodeller for våre barn, vi må snakke positivt om kroppen vi har og kroppen til våre barn. Vi er forskjellige, alle er like mye verdt. Vi må snakke positivt om andre mennesker, uansett hvordan kroppen er. Vi trenger ikke snakke nedsettende om andres kropper, i alle fall ikke i barnas nærvær.

Om man snakker med barna om sine idealer, reflektere rundt hvordan man ser ut, at kroppene er forskjellige, kan man kanskje lære barna å slå seg til ro med den kroppen de har og bli glad i den.

Hyacinth skrev:

Poly: Da får du bare dåne og Tenke Ditt. Virkelig.

Siden jeg ikke LIKTE å leke med barbie engang, så var hun virkelig bare en dukke, ikke noe forbilde, hun var jo ikke en dukke jeg likte å leke med engang.