Har du gjort en klassereise?

Esme skrev:

I Norge passer egentlig "akademikerklasse" bedre enn noe annet, det er ofte det som er skillet. Og da tenker jeg ikke på at de som tilhører denne klassen er nødvendigvis akademikere altså.

Jeg syns egentlig de to - akademikerklasse og kulturklasse sklir litt over i hverandre, i tillegg har man nå fått de kulturbrukerne som bevisst bruker det Bourdieu ville kalt lavkultur. Man får en slags forhøyet og ikke-ironisk bruk av "lavkultur", men som er fullstendig anderledes måten mennesker som kun benytter seg av "lavkultur" gjør det. Skillet går ved hva du har som referansegrunnlag for å benytte deg av kulturen, altså hvor "utdannet" man er i kulturbruk.

Nå ble jeg nesten litt svimmel av mitt eget innlegg.

Besteforeldrene på begge sider hadde kun folkeskole, og foreldrene mine hadde hhv gymnas og befalsskole. Faren min gikk ut av forsvaret mens jeg var liten, og har hatt en sivil jobb siden da. Ingen av de har høyskole eller universitetsutdanning.

Jeg har en mastergrad, og både utdanningsmessig og økonomisk har jeg nok gjort en reise. Mannen min har gjort en større reise, faren hans har folkeskole og moren hans er analfabet, han har mastergrad og direktørstilling. For oss er mye av reisen utdannelsespreget og økonomisk preget, ja.

Esme skrev:

Man kan godt ikke like tanken på at det finnes klasser i Norge, men det er vanskelig å benekte at de finnes der. Det er lite tvil om at når folk tenker på hva sine "likesinnede" er så tenker de en gruppe mennesker med de-og-de hobbyene, interessene, yndlingslitteratur, yrker, utdannelser etc etc.

Jeg synes ikke det er noe feil med å lese bøker fra Bladkompaniet, men samtidig så er det ingen av mine venninnner (bortsett fra Teo som pleide å kjøpe seg en sånn bok etter siste eksamen for å motveie all den tunge litteraturen hun hadde pløyet gjennom) som leser det. Og det er ikke tilfeldig. De fleste mennesker liker å omgås folk de har noe til felles med, og språkbruken i Norge er utrolig presis sånn at de fleste gjenkjenner "sin" type folk i løpet av foruroligende kort tid.

Henger meg litt opp i det du nevner til slutt her. Språkbruk er definitivt ikke det jeg velger mine venner ut fra. Det er mer felles interesser og verdier. Nå har jeg utdannet meg i voksen alder og det gjør nok en forskjell det og. Dersom jeg utdannet meg i ung alder hadde nok kanskje min omgangskrets vært mer preget av de kontaktene jeg fikk i studietiden.

Jeg er egentlig glad for at jeg har mange ulike venner i ulike miljøer. Det gir meg en kunnskap og utfordring i forhold til synsvinkler og ståsteder. Samtidig er verdifellesskapet det som kanskje ikke blir så utfordret siden vi er ganske enige der. Men her får jeg utfordret det innimellom 😉

glitterchick skrev:

Jeg syns egentlig de to - akademikerklasse og kulturklasse sklir litt over i hverandre, i tillegg har man nå fått de kulturbrukerne som bevisst bruker det Bourdieu ville kalt lavkultur. Man får en slags forhøyet og ikke-ironisk bruk av "lavkultur", men som er fullstendig anderledes måten mennesker som kun benytter seg av "lavkultur" gjør det. Skillet går ved hva du har som referansegrunnlag for å benytte deg av kulturen, altså hvor "utdannet" man er i kulturbruk.

Nå ble jeg nesten litt svimmel av mitt eget innlegg.

Jeg tror jeg er enig i dette. Må bare tenke litt på det først.

Når det gjelder det med språkbruk så er det interessant. Jeg skifter språk enormt i forhold til hvem jeg snakker med. Det er først når jeg kjenner folk veldig godt eller føler meg veldig på bølgelengde at jeg ikke lenger endrer språkføring etter hvem jeg snakker med.

Det jeg synes er kult er at jeg har lagt merke til at på FP treff snakker jeg stort sett meg-sk.

Både jeg og sambo har nok foretatt en klassereise sånn utdanningsmessig, men vi er veldig opptatt av ikke å fjerne oss fra bakgrunnen vår. Kjenner meg veldig igjen i det Anda og Elinblu sier, og jeg bor og forblir nok på østkanten av byen. Jeg er også litt "motsatt" opptatt av f.eks hus og biler, og kunne aldri funnet på å kjøpt BMW eller Audi

Tja, jeg har nok det. Jeg er oppvokst hos mor med 7-årig grunnskole (gamlisforeldre) og far med grunnskole + teknisk fagskole - selv har jeg hovedfag. Min mor har et fysisk krevende arbeid, men far jobbet flere år til sjøs før han fikk en lederstilling på fylkeskommunalt plan.

Hva kulturell kapital angår, har jeg iallefall reist.

Jeg tror ikke jeg har reist særlig langt. Mor med noe småtteri fra videregåendenivå (jeg vet ærlig talt ikke hva, sånn utenom sømutdannelse), far med mange år på universitet og helt klart en akademikertype. Min mann har utdannelse på videregåendenivå, og jeg høyskoleutdanning. Vi vaker mellom arbeiderklasse og middelklasse vil jeg tro?

Primrose skrev:

Kjenner meg veldig igjen i det Anda og Elinblu sier, og jeg bor og forblir nok på østkanten av byen. Jeg er også litt "motsatt" opptatt av f.eks hus og biler, og kunne aldri funnet på å kjøpt BMW eller Audi

Jeg tror det ligger litt snobberi i å bli boende også. 😉 Og da bruker jeg meg selv som eksempel altså, jeg beskylder ingen andre. Jeg har valgt å bosette meg i samme sentrumsbydel som jeg vokste opp i, og det jeg ser, er at de som velger å bli boende her er nettopp de som har utdannet seg og er storforbrukere av kultur. De jeg gikk på skole med som ikke har så lang utdannelse, eller er så interessert i kultur, de har prioritert å flytte til større hus litt utenfor sentrum. Endel av de kommer fra familier med enda lavere/ikke-eksisterende utdannelse enn dem selv, og det virker som de har hatt et større behov for å fjerne seg. Evt. at jeg har hatt et større behov til å vise at jeg ikke vil fjerne meg.

Glitterchick: Enig, det er nok noe omvendt snobberi som ligger bak. Vet ikke om jeg er redd for å framstå som vellykket eller om andre har behov for statussymboler for å gjøre nettopp det? Kanskje begge deler.

Jeg har ikke reist særlig langt, har litt høyere utdannelse enn foreldrene mine, men både de og vi er vel middelklasse.

Tja, mine besteforeldre var arbeiderklasse/småbruk, men mormor var visst fra en fin handelsfamilie, men kontakt og arv ble brutt fordi moren hennes giftet seg nedover. Mine foreldre bærer preg av arbeiderklassebakgrunn i holdninger, men pappa er ingeniør og mamma tidligere regnskapsdame før uførhet. Jeg er fra beste Oslo østkant, og har kjent godt på fordommene fra andre da jeg begynte i arbeidslivet. Jeg har ikke høyskoleutdannelse, men har jobbet innenfor finans hele tiden, og anser meg for å være middelklasse, og synes holdningene til mine foreldre når det gjelder rikdom og næringsliv er innsnevret. Men pappa er veldig kunnskapsrik og de har nok også fjernet seg litt fra sine foreldre igjen. Mannen min er akademiker med far som også har høyere utdannelse, moren har ikke.

Regnskapsdame?

Jeg har nok ikke reist langt akkurat, men føler meg likevel litt mellom mange stoler? Men det er kanskje vanlig?

Jeg vokste opp i middelklassehjem, og er middelklasse nå. Min far er den som har klassereist lengst, fra arbeiderklasseoppvekst i en familie på fem som hadde ett rom og kjøken og delte utedo med tre andre leiligheter, til middelklasse og den første i familie som har universitetsutdannelse.

Jessica skrev:

Henger meg litt opp i det du nevner til slutt her. Språkbruk er definitivt ikke det jeg velger mine venner ut fra. Det er mer felles interesser og verdier.

Du misser poenget mitt litt her. Det man ofte ubevisst gjør er at man screener folk ut fra språkbruk og ofte gjetter ut fra den hvilke interesser og verdier man har. Jeg tror for eksempel at det hadde tatt deg høyst et kvarter å finne ut om vi hadde hatt felles interesser og verdier om vi hadde møttes på et FP-treff, bare ut fra hvordan jeg snakker.

glitterchick skrev:

Jeg tror det ligger litt snobberi i å bli boende også. 😉 Og da bruker jeg meg selv som eksempel altså, jeg beskylder ingen andre. Jeg har valgt å bosette meg i samme sentrumsbydel som jeg vokste opp i, og det jeg ser, er at de som velger å bli boende her er nettopp de som har utdannet seg og er storforbrukere av kultur. De jeg gikk på skole med som ikke har så lang utdannelse, eller er så interessert i kultur, de har prioritert å flytte til større hus litt utenfor sentrum. Endel av de kommer fra familier med enda lavere/ikke-eksisterende utdannelse enn dem selv, og det virker som de har hatt et større behov for å fjerne seg. Evt. at jeg har hatt et større behov til å vise at jeg ikke vil fjerne meg.

Det viser jo hvor sammensatt det er. Jeg har flyttet. Et av hovedargumentene mine nettopp mot å flytte er de fordommene jeg erkjenner å ha mot "typisk vestkantstrøk". Etter fire år kan jeg heldigvis begrave mange av dem - selv om jeg måtte kjenne litt ekstra på dem da Andungen begynte på skolen, og kretsen for de vi forholder oss til i hverdagen økte. Noe av det jeg ser på som hovedoppgaven til oss som foreldre er jo å klare å gi barna våre fundament til å bli OK mennesker, med evne til å ta gode valg. Og det inkluderer å ikke bli "vestkantsnobber".

So help med God...

Elinblu skrev:

Anda, hele innlegget ditt er som om jeg skulle ha skrevet det selv. Vi har veldig lik bakgrunn, og jeg tenker på samme måte som deg. Det er kanskje typisk for sånne som oss? Mannen min er veldig oppgitt over at jeg ynder å "snobbe nedover", noe som bl.a. gir seg utslag i store krangler om fremtidig bosted. Jeg kjenner at jeg er veldig ubekvem med å skulle flytte til et såkalt "finere" strøk av byen. Mye av dette går nok på tanker som jeg har fått inn med morsmelka, og jeg ønsker på ingen måte å markere noe brudd med bakgrunnen min.

Mens jeg faktisk har flyttet - og prøver febrilsk (?) å benekte en klassereise, kanskje. Og å finne ut av mine egne fordommer. Da jeg fortsatt bodde hjemme hos foreldrene mine og nokså bevisstløs begynte på en vestkantskole, slo jeg om til bredere oslomål enn jeg gjorde da jeg begynte. Og det var muligens mitt ungdomsopprør.

Primrose skrev:

eg er også litt "motsatt" opptatt av f.eks hus og biler, og kunne aldri funnet på å kjøpt BMW eller Audi

glitterchick skrev:

Jeg tror det ligger litt snobberi i å bli boende også. 😉

Anda skrev:

Et av hovedargumentene mine nettopp mot å flytte er de fordommene jeg erkjenner å ha mot "typisk vestkantstrøk".

Her burde jeg sitert Elinblu også, som sier det samme.

Men som en som har flyttet til Oslo, så er det noe som slår meg altså, det er sånn sterk tilhørighet til bydelen man har vokst opp i Oslo. Hvor man bor betyr faktisk noe. Mannen min og jeg som ikke er vokst opp i Oslo byttet på å by på leiligheter på Majorstua, Smestad, Tøyen og Vålerenga, og etter hva jeg har fortstått senere så hadde det valget som vi tilfeldigvis havnet på, mye å si. Flere spørsmål fra kolleger og slikt: Hvorfor i alle dager bor du der? Akkurat som at det er en statement og ikke tilfeldigvis den budrunden vi vant.

alfaCharlie skrev:

Regnskapsdame?

Jeg tror hun har brukt det ordet selv,faktisk.

Esme skrev:

Her burde jeg sitert Elinblu også, som sier det samme.

Men som en som har flyttet til Oslo, så er det noe som slår meg altså, det er sånn sterk tilhørighet til bydelen man har vokst opp i Oslo. Hvor man bor betyr faktisk noe. Mannen min og jeg som ikke er vokst opp i Oslo byttet på å by på leiligheter på Majorstua, Smestad, Tøyen og Vålerenga, og etter hva jeg har fortstått senere så hadde det valget som vi tilfeldigvis havnet på, mye å si. Flere spørsmål fra kolleger og slikt: Hvorfor i alle dager bor du der? Akkurat som at det er en statement og ikke tilfeldigvis den budrunden vi vant.

Her er du inne på mye riktig. Til at Oslo har et rykte på seg å bestå av nesten bare innflyttere uten følelser og tilhørighet til byen, så er det veldig mange sterke følelser og tilhørighet for de som er vokst opp der. Og en del bruker adressen som et statement. Det gir signaler og det gir status. Jeg har hørt en del rare kommentarer fra finansfolk og andre opp gjennom årene, og fra mitt ståsted høres det utrolig snobbete, nedlatende og virkelighetsfjernt ut.