Hva synes du om å gi gaver videre?

Noe jeg ikke ville ha fordi jeg syntes det var stygt, ville jeg ikke gitt videre.
Men ting osm jeg synes er fine, men ikke trenger eller har fra før hadde jeg ikke hatt betenkligheter med å gi videre.

Anda skrev:

Mitt føleri går i retning av at det ikke er greit å gi videre ting man ikke liker. Om det er dubletter eller feil str eller lignende ser jeg ikke det minste problem.

Hvorfor ikke? Selv om du ikke liker det, er det jo meget mulig at andre gjør det. Jeg er helt på linje med Skilpadda i denne debatten.

Videre ser jeg ikke hvordan tingene (stablet i et skap) kan bety så utrolig mye. Jeg tør nesten vedde monopolpenger på at hadde man fjerne disse eskene med jule-og bursdagsgaver folk har stående, hadde man neppe savnet eller husket hva som var i dem.

Dubletter hadde jeg overhodet ikke hatt noe problem med å gi videre om jeg hadde en potensiell mottaker. Da hadde jeg jo spart meg bryet med å bytte, samt gledet noen andre.

Jeg tror det går mye på følelser dette. Om jeg har fått noe "ræl", så hadde jeg ikke hatt hjerte til å gi det videre, med mindre jeg var 100% sikker på at mottakeren ville elske det.

Jeg liker også å gi gaver med byttelapp i, slik at folk kan bytte om jeg ikke har truffet på smaken. Da er det jo ikke så gunstig med videregiving av gaver, med mindre det skjer umiddelbart.

safran skrev:

Nå fikk du meg til å føle meg kald og kynisk. Takk skal du faen meg ha.

Mens jeg bare ble glad for at jeg er kald og kynisk da jeg leste det. Tanken på å ha et skap fullt av messinglysestaker og porselensgjess får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. 🙂

Forøvrig er jeg klin enig i alt Skilpadda skriver i tråden.

Jeg har lyst til å gi bort noe vi selv har fått i bryllupsgave og julegave, som bare ligger innpakket i et skap. Vi har ikke fått byttet, og har ikke bruk for det. Men, om jeg klare gjøre det er en anne sak.

Mamma og pappa fikk et vaffeljern i julegave et år, inni lå det et kort hvor det sto: Til Bjørn og Tove (de heter ikke Bjørn og Tove nei), gratulerer med bryllupsdagen. Dette var 6 år etter Bjørn og Tove hadde giftet seg

Jeg syns regifting er helt ok, hvis det er fine ting som jeg tror mottaker blir glad for. Jeg har videregitt endel Eva Solo og Rosendahl de siste årene (typiske jobbgaver), hvor jeg har plenty fra før av.

Nei jeg ville ikke gitt gvaer vi har fått videre til andre.

Jeg er enig med Skilpadda.

Jeg er nok også litt irrasjonell her. Jeg synes ikke jeg skal tjene på det, liksom. Hvis jeg hadde fått en dublettbok, hadde jeg gitt den til søsteren min som en egen sak: - Jeg fikk to av denne, også tenkte jeg på at du sikkert hadde satt pris på den. :kosemose: Hvis hun virkelig hadde hatt bursdag, MÅTTE jeg ikke ventet, Skilpadda, men jeg hadde gitt henne dette som en ekstragave.

Den bryllupsgaven synes jeg høres ut som en kjip måte å spare penger på. Vi fikk noe tøyseræl som vi ikke har lyst på, den dumper vi til noen andre, så sparte vi den.

Jeg kan godt se at man kan se på det helt annerledes, og at gaven ikke er mindre verdt for mottaker selv om giver ikke har betalt for den. Men jeg hadde synes det var litt kjipt selv hvis jeg fikk en regifted gave, derfor gir jeg det ikke heller.

Jeg har forresten en histore som går til de følelsene. En fyr jeg var litt sammen med, men vurderte å dumpe, kom plutselig med blomster til meg en dag. 100 ekstrapoeng. Så forteller han at han hadde akkurat tenkt å gå ut og kjøpe blomster til meg, men så hadde de fått en ekstra bukett på kontoret når noen hadde bursdag som ikke skulle brukes. Så da slapp han å gå ut.

Der forsvant de poengene. I stedet for å være en veldig hyggelig tanke og overraskelse ble det en litt kjip ekstrabukett som jeg tilfeldigvis fikk. Det var de samme blomstene, og han HADDE tenkt å kjøpe blomster likevel. Men det hjalp ikke for meg. Hvorfor måtte han fortelle det?

Scarlett skrev:

Jeg er nok også litt irrasjonell her. Jeg synes ikke jeg skal tjene på det, liksom. Hvis jeg hadde fått en dublettbok, hadde jeg gitt den til søsteren min som en egen sak: - Jeg fikk to av denne, også tenkte jeg på at du sikkert hadde satt pris på den. :kosemose: Hvis hun virkelig hadde hatt bursdag, MÅTTE jeg ikke ventet, Skilpadda, men jeg hadde gitt henne dette som en ekstragave.

Der har du meg også.

Scarlett skrev:

Jeg er nok også litt irrasjonell her. Jeg synes ikke jeg skal tjene på det, liksom.

Men det er kanskje det jeg synes er rart? For hvis jeg gir deg en gave, så vil jo jeg nettopp at det er du som skal ha noe igjen for det - jeg har jo ikke kjøpt gaven for at søsteren din skal "tjene" på det. 🙂

Men den historien med blomstene skjønner jeg godt, og tenker nok ganske likt der.

Hadde ikke gitt gaver videre dersom det var noe jeg ikke likte selv. Men det hender at dersom ungene får dobbelt opp med ting til bursdager osv, at jeg istedenfor å bytte lar det bli liggende (ungene få noe annet eller penger)for så å gi dette videre. Men da er det uåpnede ting som kan byttes f.eks lego.
Har også en Rosenthal vannkaraffel stående (vi har en fra før), som jeg godt kan gi som en gave til noen ved en passende anledning.

Skilpadda skrev:

Hvis jeg får en bok jeg har fra før, og jeg vet at broren min ønsker seg den boken, så kan jeg ikke se noen grunn til at jeg ikke skal kunne gi ham den i bursdagsgave. Det er jo den samme boken, og den er jo min, så det kan ikke være noe "umoralsk" i å gi den bort? 😕 Burde jeg i stedet bytte den (for det er greit når man får ting man har fra før, ikke sant?), og kjøpe den på nytt for å gi den bort? Og hvis den ikke kan byttes, bør jeg føle meg forpliktet til å enten beholde den eller gi den til broren min en gang han ikke har bursdag?

Helt enig, ser virkelig ikke problemet.

safran skrev:

Hva skal man gjøre med gaver man ikke vil ha, og som noen andre kunne tenke seg, da? Hive det for så å gå å kjøpe det samme for å gi bort?

Vel, jeg pleier å ha noe å ønske meg (om det så er ei flaske vin) - men jeg får jo av og til ting som jeg definitivt ikke liker. Det er en ting å gi de bort som en "gest" enn å gi de bort videre i f.eks jule- eller busdagsgave synes jeg. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg føler det slik - men det har kanskje noe med at jeg aldri har opplevd det da.

Det er en ting å gi ting videre - og være åpen om at man har fått det i gave, enn å gi gaver videre og late som man har kjøpt det selv.

Berglijot skrev:

Du kan få være kald og kynisk med meg, kjære.

Du må ikke si "kjære", det ødelegger hele inntrykket av deg som kald og kynisk.

Selv er jeg ikke så fan av å gi videre gaver som gaver - mest av praktiske hensyn. Plutselig husker jeg ikke hva jeg fikk av hvem og så gir jeg de gaven de har gitt meg tilbake? 😮 I tillegg har vi ikke så mye oppbevaringsplass og da er det plagsomt å ha ting liggende lenge for å muligens gi bort når den rette anledningen byr seg. Da er det greiere å bare gi de bort.

Jeg er helt på linje med Skilpadda her (og var i sin tid en av de heldige mottagerne av en av hennes dublettbryllupsgaver, som er i bruk hjemme hos oss den dag i dag 😀).

En gave som jeg ikke liker og som jeg ikke kan bytte, blir gitt til Fretex. (Jeg får fnatt av skrot som samler seg i bodene, så jeg gjemmer aldri på gaver jeg vet kommer til å stå og samle støv.)

En gave som jeg liker godt, men som ikke passer, som jeg har fra før eller av andre grunner ikke kan brukes av meg (og som ikke kan byttes) har jeg ingen skrupler med å gi bort i gave, gitt at jeg tror mottakeren ville sette pris på den.

Unntaket er hjemmelagede gaver; jeg ville aldri ha gitt videre noe som var laget til meg. Delvis fordi jeg strekker meg langt for å faktisk gjøre meg nytte av hjemmelagede gaver, delvis fordi jeg ikke ønsker at vedkommende som i sin tid strikket luen eller sydde duken skal kjenne den igjen hos noen andre og skjønne at jeg ikke har beholdt den selv.

(Jeg har ingen skrupler med å fortelle mottageren at jeg har byttet boken eller filmen jeg fikk, fordi jeg hadde den fra før, men jeg ville helst ikke innrømt det om jeg ikke kunne/ville bruke noe som noen hadde laget til meg.)

Jeg er nok på nett med Skilpadda her, gidder ikke skrive det hun har skrevet på nytt.

Jeg er enig med Skilpadda.

Jeg kan tenke meg å gi videre ting jeg ikke liker også, jeg, når jeg tror det vil falle i smak hos mottakeren. Smaken er ulik. Jeg er sær.

Den blomsterhistorien til Scarlett reagerer jeg på. Der går grensa!

Jeg har det litt på samme måte som Kaisa følelsesmessig sett mens jeg logisk sett er enig med Skilpadda.