Er du god til å takke når du får en kompliment?

glitterchick skrev:

Joda, men slike ting mener jeg ikke egentlig er komplimenter, det er sleskhet. Et kompliment er hyggelig.

Poenget mitt var vel at hvis det føles beklemt for mottaker, er det ikke alltid så lett. Jeg er slett ikke sikker på at han mente det sleskt, det kan godt hende det rett og slett var et innlegg i treningsånden, det var det vi diskuterte.

Jeg er helt enig at man bør trene seg på å ta i mot komplimenter, altså, men først og fremst fordi det er så mye mer hyggelig for en selv, ikke for givers del. Jeg blir i hvert fall aldri fornærmet hvis noen rødmer og slår bort en pen kommentar fra meg.

Men det hender, stadig oftere, at jeg sier: Takk, heter det.

Elinblu skrev:

Det er jeg også ekspert på - jeg klarer ikke å legge bånd på meg. "Niogtjue kroner på HM i 2002!"

Der har du meg også.

Jeg er som oftest flink til å ta i mot komplimenter, og blir glad når folk sier noe positivt om meg eller ungene, men det hender jeg takler det dårlig hvis jeg har en tjukk og flokete dag med umulige småtroll. 🙄

Elinblu skrev:

Det er jeg også ekspert på - jeg klarer ikke å legge bånd på meg. "Niogtjue kroner på HM i 2002!"

Det er et slags syndrom.

Scarlett skrev:

Jeg er helt enig at man bør trene seg på å ta i mot komplimenter, altså, men først og fremst fordi det er så mye mer hyggelig for en selv, ikke for givers del. Jeg blir i hvert fall aldri fornærmet hvis noen rødmer og slår bort en pen kommentar fra meg.

Neida, jeg mente ikke at man skal gjøre det for givers del, men det går faktisk an å tenke på at de ikke syns det er så hyggelig å bli ledd bort når de har prøvd å gjøre noe fint også. Også er det forskjell på å rødme bort noe, og å fnyse bort noe (som jeg har opplevd noen ganger). Jeg skjønner selvsagt at noen komplimenter gjør en mer forlegen enn andre.

Scarlett skrev:

Men hvis en leder på jobben spør hvor mye du trener, og kommenterer at det viser mens han titter veldig på rumpe og lår. Sånn hypotetisk. Synes du ikke det er greit å bruke en strategi der man slipper å forholde seg til selve komplimentet?

Det der opplevde jeg her en dag av en kollega, og det var litt ubehagelig. Det kom litt brått på også, var liksom innledning til en samtale over kopimaskinene. Jeg ble ganske flau og litt paff ettersom jeg knapt kjenner denne karen (vi er over 200 ansatte) og jeg begynte vel gansker raskt å snakke om noe annet.

For noen dager siden var det en annen kollega som kommenterte at jeg passet så godt å ha håret i hestehale (pleier å ha det løst)for det fremhevet ansiktet mitt. Jeg ble skikkelig flau, mye fordi denne mannlige kollegaen har en flørtete tone med alle kvinnelige ansatte og jeg greide vel ikke helt å tro på ham og bablet det bort.

Men jo, jeg er blitt flinkere til å si "takk" med årene, men det er spesielt når det gjelder f.eks. klær (og når komplimentene kommer fra andre jenter)

Jeg er som regel flink til å takke ja, "så koselig" eller "takk for det" osv., Da jeg var yngre syntes jeg det var ekkelt å få en kompliment, men slik er det jo å være ung..

Jeg tar derimot ikke alle komplimenter for god fisk selv om jeg takker pent da, litt kynisk er man jo

Scarlett skrev:

Det jeg har problemer med å takle, er kommentarer som går veldig direkte på utseende eller kropp. Særlig når jeg ikke er 100 % sikker på agendaen. Det problemet er forresten vanligvis ikke-eksisterende når jeg er sjarmerende brisen.

- Åååh, schynes du det? :titter ned på puppene mens de skyves frem:

:tøs:

Det er nok komplimenter på utseendet jeg også har en tendens til å bort. Sikkert fordi selvtilliten ikke er på topp her for tiden, jeg syns jeg har mye å jobbe med etter to tunge svangerskap.

Komplimenter på gode prestasjoner syns jeg det er lettere å takle positivt. Her har jeg jo jobbet hardt for resultatet og da syns jeg litt ros er på sin plass.

Jeg blir glad og sier alltid takk når jeg får kompliment. Nå merker jeg at Poden har begynt med det også, så nå trenger jeg ikke alltid takke på hans vegne lenger.

Dette har jeg blitt bedre på med årene. I ungdommen bortforklarte jeg enhver positiv bemerkning til det pinlige (eller irriterende, kanskje), og når jeg etterhvert skjønte hvor dumt det hørtes ut så holdt jeg opp med det. Men det tok noen år før jeg klarte å ta i mot komplimenter uten forbehold. Selv kan jeg bli litt oppgitt når jeg gir et kompliment og jeg må gjenta og gjenta at jeg faktisk mener det.

Jeg takker og bukker:) syns folk er blitt dårligere og dårligere med å gi komplimenter for tiden.

Jeg er dårlig på å takke..... burde bli bedre!

Lilo skrev:

Jeg takker og bukker:) syns folk er blitt dårligere og dårligere med å gi komplimenter for tiden.

Jeg er sikker på at du har på deg en alldeles nyyydelig overdel i dag. Fargen fremhever øynene dine. Og jammen tror jeg du er flottings på håret også.

Jeg jobber med saken, har blitt mye bedre. Bortforklaringer av alle slag er jeg kjent med ja.

Jeg takker for komplimenter, det gjør ungene også. Da er jeg dårligere på å gi komplimenter, utenom til nærmeste familie og beste venner. Gir aldri komplimenter uten å mene det, hva skulle vitsen være med det lissom?

Ja nå sier jeg tusen takk, før ble jeg brydd...

Jeg forsøker å takke pent.

Dessuten mener jeg det er naturlig at man over tid går lei av å gi komplimenter til en person som aldri tar i mot ordentlig. Det gjør ingenting at mottakeren rødmer og blir litt forlegen - da ser man jo at komplimenten har en effekt på han/henne, om ikke annet. Men klare protester og svar av typen "det mener du ikke" er både utakknemlig og trøttende, og jeg skjønner godt at slike responser fører til at man ikke gidder å gi flere positive tilbakemeldinger. Tror det er mange som tar livet av gleden ved å gi komplimenter i parforholdet sitt, f.eks..

Lilo skrev:

Jeg takker og bukker:) syns folk er blitt dårligere og dårligere med å gi komplimenter for tiden.

Bra at du fortsatt bukker, iallfall.


Jeg takker som oftest, men det hender jeg blir helt overrumplet og da kan jeg bli flau.

Ja, jeg takker stort sett alltid.

Jeg blir som oftest litt brydd og tror nesten ikke på vedkommende, men jeg er nok blitt flinkere med årene å takke for komplimentet og ta det til meg.

Klarer lett å takke for komplimenter som går på meg, men merker det er lettere å snakke det bort når det gjelder sønnen min. Blir redd for å såre de andre foreldrene, også tenker jeg han ikke får med seg at jeg ikke roser ham opp i skyene. Skal skjerpe meg!