Er offentlig ansatte bortskjemte?

rine skrev:

Vet ikke hvor du jobber, men hos oss er det alltid veldig vanskelig å få tak i korttidsvikarer.

Vi vikarierer for hverandre da. Nesten ingen eksterne.

Teofelia skrev:

På den andre siden er jeg ikke villig til å gå med på at det er noen automatikk i at arbeidspresset eller -tempoet er høyere i det private enn i det offentlige.

Helt enig i det - dette gjelder jo generelt egentlig. På samme måte som man ikke sitter i det private og suger inn høye lønninger uten å gjøre noe for det heller. Enig med Ming som påpekte at det er for og mot alle steder og man må finne det stedet man finner flest for og de mot som er til å leve med.

Jeg har to timer ammefri.

Jeg synes det høres stressende ut å være lærer eller på annen måte ha helt fast arbeidstid uten et sekund i slækk. Det er deilig å kunne komme litt senere hvis det er en røff morgen, eller jeg skal noe, eller gå tidlig hvis det er noe spesielt.

Floksa: All sympati. Jeg tjener nå dobbelt så mye som foreldrene mine tilsammen. De er bønder på en stor og lønnsom gård. Folk synes mat skal være gratis, og at de som produserer den ikke skal tjene penger så klart. Og dyrevelferd tror man visst er gratis.

Teofelia skrev:

Inntil to timers lønnet ammefri pr. dag, er forresten også et gode jeg har benyttet meg av i det offentlige.

Ja, det var også blant godene vi var så heldige å adoptere fra det offentlige, sammen med dekning av lønn over 6G i fødselspermisjon.

ming skrev:

Jeg har hatt med unger på jobb, og mannen likeså (også lærer). Ikke ideelt i det hele tatt, men ulønnet permisjon er uaktuelt, og på barneskolen underviser man stort sett alle ungenes timer på en 100% stilling, så det er ikke lett å jobbe inn en fridag. Ingen velferdsperm for planleggingsdager, nei.

Det verste er at barnehagens planleggingsdager ofte kolliderer med skolens planleggingsdager. Da kan jeg ikke ha med unger på jobb, og kan heller ikke være borte. Da er gode råd dyre og gode venner VELDIG verdifulle.

Å ha med barna på jobb er vel sjelden ideelt i noen som helst yrker egentlig.

Trollet skrev:

Å ha med barna på jobb er vel sjelden ideelt i noen som helst yrker egentlig.

Nei, jeg regner ikke med det. Skrev jeg noe som fikk det til å virke som om jeg mente at det var ideelt i andre yrker?

Når man er småbarnsmor har det i hvertfall klare fordeler å være i det offentlige. Og organisert.

...

ming skrev:

Nei, jeg regner ikke med det. Skrev jeg noe som fikk det til å virke som om jeg mente at det var ideelt i andre yrker?

nja, nei, kanskje ikke, når jeg tenker meg om. Men da jeg leset det tenkte jeg med en gang litt sånn "-åhh, lærere er flinke til å klage, som om det er noe bedre for oss andre liksom..."

Men du skrev jo ikke at dere hadde det noe værre enn oss andre så jeg trekker det tilbake.

Madam Mim skrev:

Når man er småbarnsmor har det i hvertfall klare fordeler å være i det offentlige. Og organisert.

Amen.

Trollet skrev:

nja, nei, kanskje ikke, når jeg tenker meg om. Men da jeg leset det tenkte jeg med en gang litt sånn "-åhh, lærere er flinke til å klage, som om det er noe bedre for oss andre liksom..."

Men du skrev jo ikke at dere hadde det noe værre enn oss andre så jeg trekker det tilbake.

Jeg klager sjelden over jobben min. Det var ment som et svar til en eller annen som trakk inn velferdsperm for planleggingsdager som et gode offentlig ansatte har. Ville bare understreke at det i tilfelle ikke gjelder alle offentlig ansatte.

Forøvrig regner jeg med at det er mange yrker der det er mye verre å ha med seg unger på jobb. For meg som er lærer på småskolen er det faktisk gjennomførbart, om enn ikke hverken ideelt eller populært.

Det er både fordeler og ulemper med å jobbe i det offentlig, og det er selvfølgelig også store forskjeller. Jeg stortrives i det offentlige, og ønsker meg overhodet ikke tilbake til det private. Jeg liker de ordnede forholdene, fleksitid,sommertid osv.
Jeg opplever også at jeg i de to offentlige foretakene jeg har jobbet at jeg veldig raskt har fått mye ansvar og fått lov til å lære mye og få utfordringer. jeg har enda til gode å få avslag på søknader om kurs, og når jeg har vist interesse for spennende oppgaver, så har jeg fått ta del. Det er faktisk den viktigste årsaken til at jeg trives så godt. Lønna er også OK. Men jeg liker ikke uttrykket bortskjemt. Jeg føler meg absolutt priviligert, men det er absulutt ikke sånn at det ikke stilles krav og at jeg og mine kollegaer ikke jobber veldig hardt til tider.

Er det å være bortskjemt når man har en trygg arbeidsplass? Med fleksitid og betalt lunsj? Å stresse seg gjennom hele arbeidsdagen og likevel ikke bli ferdig? Å jobbe for en kommune som sparer og sparer og ikke har råd til noe som helst av personalaktiviteter? Ja, da er jeg visst bortskjemt.

safran skrev:

Er det å være bortskjemt når man har en trygg arbeidsplass? Med fleksitid og betalt lunsj? Å stresse seg gjennom hele arbeidsdagen og likevel ikke bli ferdig? Å jobbe for en kommune som sparer og sparer og ikke har råd til noe som helst av personalaktiviteter? Ja, da er jeg visst bortskjemt.

Jeg tenkte faktisk på den biten også. Akkurat når det gjelder økonomien, tror jeg nok en del av privat ansatte har en del mer å rope hurra for. Jeg har mange venner/familie som jobber i det private. Når de forteller om råflotte spa-weekender på hotell, julebord med alt inkludert, supre julegaver og bonus fra bedriften, barnas dag, gratis trening etc, etc, ja da tenker jeg at jeg ikke er spesielt bortskjemt. Jeg har f.eks til nå ikke vært på et eneste julebord jeg ikke har betalt selv. Har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har betalt småting til klasserommet, eller betalt for elever som har glemt penger osv av egen lomme. Gidder sjelden å be om penger igjen av jobben, det er alltid så mye pes...

Madam Mim skrev:

Når man er småbarnsmor har det i hvertfall klare fordeler å være i det offentlige. Og organisert.

Det kommer vel alt an på hvilken privat bedrift man eventuelt hadde jobbet i.

Jeg har jobbet i det private i mange år, og vi har alltid fått fine julegaver og julebord av bedriftene. Nå betaler vi alt selv. Julegaver får vi ikke. Vi skal ha en avslutningsfest for sjefen, som slutter snart. Vi skal betale hele gildet selv, og i tillegg spandere på henne. Det blir minst 600,- per person slik opplegget er nå. I tillegg kommer drikke og transport. Enda bra vi er så godt betalt!

alfaCharlie skrev:

Det kommer vel alt an på hvilken privat bedrift man eventuelt hadde jobbet i.

Og hvor i det offentlige.

Jeg føler ikke at jeg er spesielt bortskjemt, nei. Men heller ikke at jeg har alt for mye å gjøre eller er utrygg. Men jeg ser at jeg har en jobbtrygghet som er god å ha. Og feriene/den tvungne avspaseringen er ikke dum den heller. Selv om jeg mye heller ville jobbet 8-16 enn slik det er nå hvor all avspasseringen må tas på sommeren.

Jeg var med på IT-toppen i det private hvor det fløt med helgeturer, gratis alkohol og fine gaver. Jeg var også med på nedturen hvor alt forsvant. I løpet av samme periode var jeg utleid til det offentlige, der de betalte en del selv, men hvor arrangementene til gjengjeld ikke forsvant i dårlige tider, og hvor stemningen alltid var upåklagelig. Jeg var gjerne med (og betalte selv). Senere har jeg vært med på mer moderate tider i det private (i en mer moderat bedrift og bransje i tillegg) hvor jeg har betalt noe selv, og fått noe betalt. Fine opplevelser alt sammen - og masse ubrukelige julegaver.
Nå betaler jeg det meste selv, selv om skolen er flink til å sponse fester og slikt. Oppmøtet er upåklagelig og stemningen minst like bra som da jeg var med på festene der gratisalkoholen fløt. Til jul er det ingen julegave, men en fantastisk hyggelig lunsj med helt grei mat og samvær i flere timer, samme til sommeren. Og jeg foretrekker det fremfor de avslutningene i det private der vi hev i oss maten på en halvtime og løp tilbake til jobb og fakturering.

Jeg føler jeg har prøvd en del av spekteret her. Det er fordeler og ulemper med alt, men julegaver og gratisfester har jeg ikke savnet et eneste sekund. Det er ikke det som gjør jobben verdt å være på, og heller ikke det som gjør at man føler at man blir satt pris på.

Jeg har igrunn ikke noe behov for å teste ut det private. Jeg har en venninne som er jurist, hun har bevisst valgt å jobbe i det offentlige fordi hun gjerne vil ha tid til annet enn jobb. Det som er skikkelig sært er at mange av juristvennene hennes ser ned på henne fordi hun har valgt som hun har. De mener at hun ikke har noen ambisjoner. Til og med kjæresten hennes sier det samme.